6.4 Kjønn og likestilling i religioner

Kan en kvinne bli prest?

Kan kvinner bli prester? Kan menn og kvinner be sammen i moskeen? Har religionene undertrykt kvinner, eller har de også vært en kraft for likestilling? Spørsmålene engasjerer, og svarene er mer sammensatte enn man kanskje tror. Det interessante er at det sjelden finnes ett svar per religion -- innenfor hver tradisjon finnes både strengt konservative og svært liberale retninger.

For å forstå dette trenger vi begrepet kjønnsroller: de forventningene samfunnet har til hvordan kvinner og menn skal oppføre seg, kle seg og leve. I religiøs sammenheng er kjønnsroller ofte knyttet til tolkninger av hellige tekster og tradisjoner. Det er viktig å skille mellom biologisk kjønn -- kroppen vi er født med -- og sosiale kjønnsroller, altså forventningene knyttet til kjønnet. Her står en grunnleggende uenighet: noen mener kjønnsroller er kulturelt og historisk betinget og dermed kan endres, mens andre mener de er gudgitte og naturlige.

I dette kapittelet skal vi reise gjennom kristendom, islam, jødedom, hinduisme og buddhisme, og vi skal se hvordan de samme tekstene kan tolkes på stikk motsatte måter.

Samme tekst, motsatte tolkninger

La oss begynne med kristendommen, som rommer store forskjeller. Bibelen inneholder tekster som brukes både for og mot tradisjonelle kjønnsroller. I Galaterbrevet 3,28 står det at «her er ikke mann og kvinne, dere er alle én i Kristus Jesus» -- en tekst som brukes som argument for likestilling. I 1. Korinterbrev 14,34 står det at «kvinnene skal tie i menighetssamlingene» -- en tekst som brukes mot kvinnelige prester. Konservative retninger som Den katolske kirke tillater ikke kvinnelige prester, og begrunner det med tradisjon (Jesus valgte bare mannlige apostler) og Paulus' brev. Liberale retninger har åpnet for kvinner: Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest i 1961 og sin første kvinnelige biskop i 1993, og i dag er flertallet av prestestudentene kvinner. Mange peker også på at Jesus var radikal i sin samtid -- han samtalte med kvinner offentlig, og det var kvinner som først oppdaget den tomme graven.

Dette mønsteret -- at samme tekst tolkes ulikt -- ser vi tydelig i et eksempel. Tenk på Galaterbrevet 3,28. Fra et likestillingsperspektiv sier teksten at alle skillelinjer er opphevet i Kristus, så kvinner bør ha lik tilgang til alle embeter. Fra et konservativt perspektiv handler teksten om frelsen -- om åndelig likeverd -- ikke om kirkelige roller, og må leses sammen med andre Paulus-tekster. Lærdommen er at religiøse tekster sjelden gir entydige svar; tolkning er alltid påvirket av leserens samtid og verdier. Dette gjelder også islam. Koranen slår fast at menn og kvinner er skapt av den samme sjelen og er likeverdige for Gud, samtidig som enkelte vers tolkes ulikt. Konservative tolkninger gir menn og kvinner komplementære, men ulike roller -- mannen som forsørger, kvinnen med ansvar for hjemmet -- mens muslimske feminister argumenterer for at undertrykkelse skyldes kulturelle tradisjoner, ikke Koranens egentlige budskap. De peker på at profetens første kone Khadija var en selvstendig forretningskvinne, og at Koranen ga kvinner arve- og skilsmisserett på en tid da europeiske kvinner hadde få rettigheter. Hijab-debatten er et eksempel: noen ser hijab som et gudgitt påbud, andre som et kulturelt fenomen, og atter andre mener det viktigste er kvinnens eget valg.

Fra ortodoks tradisjon til religiøs feminisme

I jødedommen spenner synet fra strengt tradisjonelt til svært liberalt. I ortodoks jødedom har menn og kvinner atskilte roller -- kvinner sitter bak et forheng (mechitza) i synagogen og kan ikke bli rabbinere, og de er fritatt fra tidsbundne bud fordi rollen i hjemmet regnes som like viktig. Reformjødedommen har ordinert kvinnelige rabbinere siden 1972, og konservativ jødedom siden 1985; disse retningene mener Toraens verdier om rettferdighet krever likestilling. Samtidig inneholder den hebraiske bibelen sterke kvinneskikkelser som Mirjam, Debora, Ruth og Ester. I hinduismen er bildet sammensatt: mektige gudinner som Durga, Kali og Sarasvati dyrkes, men tradisjonelle samfunn har vært sterkt patriarkalske, med skikker som medgift og den historiske enkeofringen sati. Reformatorer som Mahatma Gandhi kjempet for likestilling, og den indiske grunnloven fra 1950 forbyr diskriminering basert på kjønn. I buddhismen lærte Buddha at alle -- uansett kjønn eller bakgrunn -- kan oppnå opplysning, og han aksepterte kvinner som nonner, selv om de eldste tekstene underordner nonner munker. I dag varierer kvinners stilling sterkt mellom buddhistiske land.

På tvers av alle disse tradisjonene finner vi religiøs feminisme: bevegelser som arbeider for likestilling innenfra. Religiøse feminister forlater ikke sin religion, men hevder at undertrykkelse skyldes feilaktige tolkninger av hellige tekster eller kulturelle tradisjoner som har blandet seg med religionen. De arbeider for nytolkninger, lik tilgang til religiøse embeter og endring av diskriminerende praksiser.

Dette reiser et stort spørsmål: har religion vært den viktigste årsaken til undertrykkelse av kvinner gjennom historien? Noen argumenterer for det -- mange tekster inneholder patriarkalske regler, og institusjoner har nektet kvinner lederroller. Andre peker på at undertrykkelse også finnes i sekulære samfunn, at mange faktorer som økonomi og maktstrukturer spiller inn, og at religioner også har inspirert kampen for likestilling. Mange kvinner opplever sin religion som frigjørende, ikke undertrykkende. Sannheten er trolig sammensatt: religion har bidratt til å opprettholde patriarkalske strukturer, men å si at den er den viktigste årsaken, er en forenkling.

Oppsummering

Vi startet med spørsmålet om kvinner kan bli prester, og oppdaget at svaret avhenger av hvilken retning man ser på. Forholdet mellom kjønn og religion er sammensatt, med store forskjeller innenfor hver religion mellom konservative og liberale retninger. Kristendommen spenner fra katolisismen (bare mannlige prester) til protestantiske kirker med full likestilling. Islam har mangfoldige tolkninger -- fra komplementære roller til muslimsk feminisme. Jødedommen går fra ortodoks (atskilte roller) til reform (full likestilling). Hinduismen har sterke gudinnetradisjoner, men også patriarkalske praksiser, og buddhismen lærer at alle kan oppnå opplysning, men har i praksis vært mannsdominert.

På tvers av alt dette arbeider religiøs feminisme for likestilling innenfra. Et gjennomgående poeng er at samme religiøse tekst kan tolkes svært ulikt -- tolkning er alltid påvirket av kontekst, tradisjon og samtid. Og selv om religion har bidratt til patriarkalske strukturer, er den ikke den eneste årsaken til ulikhet mellom kjønnene.