6.3 Ritualer og overgangsriter

Har du noen gang vært i en dåp eller en konfirmasjon?

Hvis du har deltatt i en dåp, en konfirmasjon eller et bryllup, har du vært med i et ritual. Ritualer er faste, gjentakende handlinger som utføres med en bestemt mening, ofte med religiøs eller symbolsk betydning. De finnes i alle religioner og livssyn, og de markerer viktige hendelser i menneskers liv. Noen ritualer er daglige, som bønn, andre ukentlige, som sabbatsmåltidet, og atter andre årlige, som feiringen av id eller jul.

Noen av de viktigste ritualene er knyttet til bestemte livshendelser. Disse kaller vi overgangsriter -- på fransk «rite de passage» -- altså ritualer som markerer overgangen fra én fase i livet til en annen. Den franske antropologen Arnold van Gennep beskrev tre faser i en slik overgangsrite: først en atskillelsesfase der personen løsrives fra sin gamle status, så en liminalfase der man er «mellom» to tilstander, og til slutt en integrasjonsfase der personen innlemmes i sin nye status. Overgangsriter ved fødsel, pubertet, ekteskap og død finnes i nesten alle kulturer.

I dette kapittelet skal vi følge livsløpet -- fra det første åndedraget til det siste -- og se hvordan kristendom, islam, jødedom, hinduisme og buddhisme markerer disse store øyeblikkene.

Fra fødsel til voksenliv

Livet begynner, og religionene tar imot det nye mennesket på hver sin måte. I kristendommen døpes barnet kort tid etter fødselen: det får vann over hodet tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Dåpen symboliserer renselse og opptak i kirken. I noen kirkesamfunn, som baptistene, praktiseres troende dåp -- da velger personen selv å bli døpt som voksen. I islam hvisker faren bønneropet adhan i barnets høyre øre, slik at det første barnet hører er Guds navn. Etter syv dager feires aqiqa, der et dyr slaktes og kjøttet deles med familie og fattige, og håret klippes. I jødedommen omskjæres guttebarn på den åttende dagen i seremonien brit mila -- paktens tegn, til minne om pakten mellom Gud og Abraham -- og barnet får sitt hebraiske navn. I hinduismen hvisker faren hellige ord i barnets øre rett etter fødselen (jatakarma), og på den tolvte dagen holdes navneseremonien namakarana. I buddhismen bringer foreldrene ofte barnet til et tempel der munker velsigner det og gir råd om navn.

År senere kommer overgangen fra barn til voksen. I kristendommen er konfirmasjonen en bekreftelse av dåpsløftene, vanligvis det året man fyller 15; humanistisk konfirmasjon er et populært sekulært alternativ i Norge. I jødedommen markerer bar mitsva (gutter, 13 år) og bat mitsva (jenter, 12 år) overgangen til religiøs myndighet -- ungdommen leser for første gang fra Toraen og tar selv ansvar for å følge de jødiske lovene. Islam har ikke ett bestemt pubertetsritual, men fra puberteten regnes ungdommen som religiøst ansvarlig (mukallaf), med plikt til å be, faste og følge lovene. I hinduismen mottar gutter i de øvre kastene en hellig tråd i seremonien upanayana -- en «andre fødsel». I Theravada-buddhistiske land som Thailand er det tradisjon at unge gutter tilbringer en periode som munker i et kloster, med barbert hode og oransje kapper.

Ekteskap og død -- de to siste store overgangene

Ekteskapet er en av de viktigste overgangsritene i alle religioner, men formen varierer. Det kristne bryllupet foregår i en kirke der en prest vigsler paret; sentralt står utveksling av ringer, ekteskapsløfter og velsignelse, og i katolisismen regnes ekteskapet som et sakrament. Det islamske ekteskapet, nikah, er en juridisk kontrakt: brudgommen gir en brudepris (mahr) til bruden, det kreves to vitner og aksept fra begge parter, og en imam leder ofte seremonien. Det jødiske bryllupet foregår under en huppah (baldakin) som symboliserer det nye hjemmet -- paret drikker vin fra samme beger, ekteskapskontrakten (ketuba) leses opp, og brudgommen tråkker på et glass til minne om ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem. Det hinduistiske bryllupet har saptapadi -- syv skritt rundt en hellig ild der hvert skritt er et løfte. Buddhismen har ingen fastlagt seremoni, men mange par ber munker velsigne ekteskapet.

Til slutt kommer døden, og alle religioner har ritualer for å ta farvel og hjelpe de etterlatte. Den kristne begravelsen foregår i kirken; det kastes jord på kisten med ordene «Av jord er du kommet, til jord skal du bli». I islam skjer begravelsen raskt, helst innen 24 timer: kroppen vaskes og svøpes i hvite linklær, en bønneseremoni holdes, og den døde begraves med ansiktet vendt mot Mekka -- kremering er ikke tillatt. I jødedommen begraves den døde raskt i en enkel trekiste, og etterpå følger siva -- syv dager med sørgeperiode der familien tar imot besøk. I hinduismen kremeres de døde, ofte med den eldste sønnen som tenner bålet, og asken spres i en hellig elv, helst Ganges -- dette markerer sjelens (atman) frigjøring fra kroppen. De fleste buddhister kremeres mens munker resiterer hellige tekster; kremeringen symboliserer livets forgjengelighet.

Oppsummering

Vi har fulgt livsløpet gjennom religionenes ritualer. Ritualer er faste handlingsmønstre med religiøs eller symbolsk mening, og overgangsriter markerer overgangen fra én livsfase til en annen, med van Genneps tre faser: atskillelse, liminalfase og integrasjon.

Ved fødsel døper kristne barnet, muslimer hvisker bønneropet og feirer aqiqa, jøder utfører brit mila, og hinduer har jatakarma og namakarana. Ved pubertet konfirmeres kristne, jøder feirer bar eller bat mitsva, hinduer har upanayana, og buddhister kan gjennomgå midlertidig munkeordinasjon. Ved ekteskap har alle religioner ritualer -- fra kristen vielse til muslimsk nikah-kontrakt til hinduistisk saptapadi rundt hellig ild. Ved døden begraver kristne og jøder tradisjonelt sine døde, hinduer og buddhister kremerer, og muslimer begraver raskt med ansiktet mot Mekka. Ritualene gir mening, skaper tilhørighet, markerer overganger og knytter mennesker til tradisjon og fellesskap.