6.2 Ungdom og tro

Hva tror egentlig folk på rundt deg?

Se deg rundt i klassen din. Noen tror på Gud, noen er sikre på at det ikke finnes noe etterliv, og mange vet rett og slett ikke hva de skal mene. I en tid med sekularisering, religiøst mangfold og uendelig informasjon på internett ser forholdet til religion annerledes ut for dagens ungdom enn for tidligere generasjoner.

Tro i vid forstand handler om hva du holder for sant om tilværelsen -- om det finnes en gud, om livet har en mening, om hva som er rett og galt. Tro er ikke bare et religiøst begrep; også ateister og agnostikere har overbevisninger om verden. Tallene for norske ungdommer forteller en interessant historie: omtrent 25 prosent sier de tror på Gud, rundt 50 prosent sier de ikke tror, og cirka 25 prosent er usikre. Men mange av dem som sier at de ikke tror på Gud, tror likevel på «noe» -- en kraft, en energi eller en mening i tilværelsen.

Dette fenomenet har fått et navn: «believing without belonging» -- å tro uten å tilhøre. Mange unge har en personlig spiritualitet uten å være medlem av et trossamfunn. Religiøs praksis som gudstjeneste og bønn er lavere blant unge enn blant eldre. I dette kapittelet skal vi utforske dette mangfoldet -- og det finnes ikke noe «riktig svar».

Et mangfold av stemmer

La oss møte fire ungdommer. Fatima (16) er muslim: «Troen gir livet mitt mening og retning. Når jeg ber, føler jeg meg nær Allah. Fellesskapet i moskeen er viktig for meg.» Hun er en aktivt troende -- hun ber, deltar i et religiøst fellesskap og finner styrke i troen. Ole (15) er humanist: «Jeg tror ikke på Gud, men det betyr ikke at livet er meningsløst. Jeg finner mening i relasjoner og i å gjøre verden litt bedre.» Han representerer den voksende gruppen ikke-religiøse -- ateister og agnostikere som mener at moral, mening og fellesskap kan finnes uten Gud, og som ofte har gjennomtenkte livssyn.

Li (16) er søkende: «Jeg vet ikke helt hva jeg tror. Jeg mediterer og liker buddhistisk filosofi, men jeg feirer jul og respekterer kristendommen. Kanskje finnes sannheten i alle tradisjonene?» Mange unge er nettopp slik -- nysgjerrige og åpne, og de kombinerer elementer fra ulike tradisjoner. Emma (15) er kulturkristen: «Familien min er i kirken, og jeg er konfirmert, men jeg ber aldri og tror egentlig ikke på Gud. Jul er viktig, men mer som tradisjon enn religion.» For henne er religion kultur, ikke personlig tro.

I tillegg finnes de kritiske -- noen mener religion er skadelig eller irrasjonell, mens andre er kritiske til organisert religion, men åpne for åndelighet. Det som er felles for Fatima, Ole, Li og Emma, er at alle fire har et livssyn som gir dem verdier og identitet. Forskjellen ligger i graden av religiøs tro og institusjonell tilknytning -- ikke i om de har et livssyn eller ikke. Poenget er at virkeligheten er bredere enn bare «troende» eller «ikke-troende».

Hva former det unge tror på?

Hvorfor tror Fatima på Allah mens Ole er humanist? Mange faktorer former unges forhold til tro, og den viktigste er fortsatt familien. Barn som vokser opp i religiøse familier, er mer sannsynlig å bli religiøse selv -- men langt fra alle viderefører foreldrenes tro. Ved siden av familien står venner og sosialt miljø. Ungdomstiden er preget av venners innflytelse: er vennekretsen ikke-religiøs, kan det være vanskelig å være åpent troende -- og omvendt. Gruppepress virker begge veier.

Også skole og utdanning spiller inn. KRLE-faget gir kunnskap om ulike religioner og livssyn, og utdanning generelt styrker kritisk tenkning, som kan få noen til å stille spørsmål ved arvet tro. Medier og sosiale medier eksponerer ungdom for religiøst mangfold, religionskritikk og alternative livssyn -- både ateistiske og religiøse stemmer er aktive på YouTube og podkaster. Personlige erfaringer som tap, sykdom, en sterk naturopplevelse eller et møte med et annet livssyn kan endre forholdet til tro: noen finner troen gjennom en krise, andre mister den. Og til sist former samfunn og kultur oss -- å vokse opp i et sekularisert Norge gjør det lettere å velge bort religion enn i mer religiøse samfunn.

Dette siste reiser et interessant spørsmål: hvordan er det å være aktivt religiøs i et av verdens mest sekulariserte land? Det kan by på utfordringer. Man kan føle seg annerledes når «alle» andre er ikke-religiøse. Bønn, faste og religiøse regler kan være vanskelig å kombinere med ungdomskultur, og andre kan ha fordommer og tro at religiøse ungdommer er «rare» eller undertrykte. Å snakke åpent om tro kan oppleves flaut. Men det finnes også positive sider: troen gir mening og trygghet, fellesskapet gir vennskap, og det å stå for noe i en motkultur kan styrke identiteten. I et sekularisert samfunn blir troen mer bevisst og personlig -- man kan ikke bare «arve» den, man må velge den. For noen gjør nettopp dette troen sterkere og mer reflektert.

Oppsummering

Vi har sett at norske ungdommer har et mangfoldig forhold til tro: rundt 25 prosent tror på Gud, cirka 50 prosent sier de ikke tror, og 25 prosent er usikre. Mange er «believing without belonging» -- de tror på noe uten å tilhøre et trossamfunn.

Gjennom Fatima, Ole, Li og Emma så vi at unge forholder seg til tro på ulike måter: aktivt troende, søkende, ikke-religiøse, kulturelt religiøse og kritiske. Alle har et livssyn -- forskjellen er graden av tro og tilknytning. Familien er den viktigste påvirkningsfaktoren, men venner, skole, medier, personlige erfaringer og samfunn spiller også inn. Å være åpent troende i et sekularisert samfunn kan være utfordrende, men kan også gi en mer bevisst og gjennomtenkt tro. Det viktigste er ikke hva du tror, men at du reflekterer over hva du tror og hvorfor -- og at du respekterer andres rett til å tro annerledes.