5.4 Religion og konflikter

«Religion skaper krig» -- stemmer det?

Du har sikkert hørt påstanden: religion er årsaken til alle verdens kriger. Det er en vanlig oppfatning, og det er lett å finne eksempler som ser ut til å støtte den. Men er det egentlig så enkelt? I dette kapittelet skal vi undersøke forholdet mellom religion og konflikter, både historisk og i dag -- og vi kommer til å se at virkeligheten er langt mer nyansert enn den forenklede påstanden.

Sammenhengen mellom religion og konflikter er sjelden enkel, fordi de fleste konflikter har mange årsaker som virker sammen. Noen ganger er religiøse motsetninger en direkte årsak, slik som i religionskrigene i Europa på 1500- og 1600-tallet, der katolikker og protestanter kjempet mot hverandre. Oftere er religion én av flere årsaker, sammenvevd med politikk, økonomi, etnisitet og krav om land. Andre ganger fungerer religion som et verktøy -- et middel politiske ledere bruker for å mobilisere støtte, rettferdiggjøre makt eller demonisere fiender. Og noen ganger er religion tvert imot en kraft for fred, slik ledere som Desmond Tutu, Martin Luther King jr. og Dalai Lama har vist.

Et nyttig begrep er fundamentalisme: religiøse retninger som insisterer på bokstavelig tolkning av hellige tekster og avviser moderne nytolkninger. Fundamentalisme finnes i alle religioner. Ikke alle fundamentalister er voldelige, men fundamentalistisk tankegang kan i noen tilfeller rettferdiggjøre vold og undertrykkelse.

Konflikter med religiøse dimensjoner

La oss se på noen virkelige konflikter. Den israelsk-palestinske konflikten handler primært om land, nasjonalisme og sikkerhet, men har også religiøse dimensjoner: Jerusalem er hellig for jøder, kristne og muslimer. Noen religiøse sionister mener Gud har gitt jødene rett til hele det hellige land, mens enkelte islamistiske grupper ser kampen som en religiøs plikt. I Midtøsten spiller spenningen mellom sunni og sjia inn i flere konflikter, der rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran har bidratt til kriger i Jemen, Syria, Irak og Libanon -- men makt, olje og geopolitikk er minst like viktige faktorer. I India har det vært gjentatte konflikter mellom hinduer og muslimer, særlig knyttet til hinduistisk nasjonalisme. I Myanmar har buddhistiske nasjonalister bidratt til etnisk rensing av rohingya-muslimer, noe som utfordrer bildet av buddhismen som utelukkende fredelig. Og i Nigeria går en skillelinje mellom muslimsk nord og kristent sør, der gruppen Boko Haram bruker islam til å rettferdiggjøre terror -- men konflikten handler også om fattigdom og makt.

Et godt eksempel på hvor sammensatt dette er, finner vi i Nord-Irland. Konflikten der (1968--1998) sto mellom katolikker, som stort sett ønsket gjenforening med Irland, og protestanter, som ville forbli en del av Storbritannia. Over 3 500 mennesker ble drept, og skillelinjene fulgte religiøse grenser. Men konflikten handlet egentlig mer om politikk, om diskriminering der katolikker ble forfordelt i boliger og arbeid, og om århundrer med historiske sår. Religion var en identitetsmarkør som forsterket motsetningene, men de underliggende årsakene var politiske, økonomiske og historiske. Et beslektet begrep er hellig krig -- ideen om at krig kan være religiøst rettferdiggjort, slik korstogene ble framstilt. I dag avviser de fleste religiøse ledere en slik tanke, men ekstremister bruker fortsatt religiøs retorikk for å rettferdiggjøre vold.

Religion som fredsbygger

Media fokuserer ofte på religionens rolle i konflikter, men det er minst like viktig å se religionens fredsbyggende potensial. Historien er full av troende mennesker som har brukt religionen sin til å skape forsoning og rettferdighet uten vold.

Martin Luther King jr. bygde den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen på kristen teologi og ikkevoldelig motstand, med tanken om at alle mennesker er skapt i Guds bilde og derfor har like rettigheter. Mahatma Gandhi hentet inspirasjon fra hinduismens prinsipp om ahimsa -- ikkevold -- og satya, sannhet, og ledet ikkevoldelige kampanjer mot britisk kolonialisme i India gjennom sivil ulydighet og fredelige protester. Desmond Tutu brukte sin kristne tro på forsoning og tilgivelse til å lede Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika etter apartheid, der rettferdighet og forsoning ble satt foran hevn. Og Dalai Lama fremmer ikkevold og dialog basert på buddhistiske prinsipper. Mange religiøse organisasjoner -- som Kirkens Nødhjelp, Caritas og Islamic Relief -- driver humanitært arbeid, utdanning og konfliktforebygging, og de fleste religioner har sterke tradisjoner for forsoning og tilgivelse.

Dette hjelper oss å vurdere den drøye påstanden «uten religion ville det ikke vært kriger». For taler at religion har motivert mange konflikter og kan gjøre kompromiss vanskelig. Men mot taler at de fleste kriger i historien har hatt sekulære årsaker som makt, territorium og ressurser: de to verdenskrigene, de blodigste i historien, hadde ikke religiøse hovedårsaker, og kommunistiske regimer drepte millioner uten religiøs motivasjon. Mennesker har alltid funnet grunner til å føre krig. Religion kan forsterke og rettferdiggjøre konflikter, men å fjerne religion ville ikke fjerne krig -- og religion har også vært en sterk kraft for fred.

Oppsummering

Vi har sett at forholdet mellom religion og konflikter er komplekst. Religion kan være en direkte årsak, én av flere faktorer, et verktøy for politisk mobilisering, eller tvert imot en kraft for fred. Fundamentalisme finnes i alle religioner og kan i noen tilfeller rettferdiggjøre vold.

Gjennom eksempler som den israelsk-palestinske konflikten, India, Myanmar, Nigeria og Nord-Irland så vi at konflikter med religiøse dimensjoner nesten alltid også har politiske, økonomiske og etniske årsaker -- religion er ofte en identitetsmarkør mer enn den egentlige roten. Samtidig har religion vært en viktig fredsbygger: Gandhi, King, Tutu og Dalai Lama hentet alle inspirasjon fra sin tro til ikkevoldelig motstand. Påstanden om at all krig skyldes religion holder ikke -- de blodigste krigene hadde sekulære årsaker. Det viktigste er å analysere hver konflikt nøye i stedet for å trekke enkle konklusjoner om religion og vold.