4.5 Krig, fred og terrorisme

Kan en krig være rettferdig?

Hver eneste dag dør mennesker i væpnede konflikter, og terrorangrep sprer frykt over hele verden. Du har sett bildene på nyhetene. Men midt i avskyen melder et vanskelig spørsmål seg: er krig noen gang moralsk forsvarlig? Finnes det situasjoner der det å bruke militær makt er det riktige -- eller bør vi alltid si nei til vold?

Dette er noen av de mest alvorlige moralske spørsmålene menneskeheten står overfor. En gammel tradisjon prøver å svare på dem: rettferdig krig-teorien, eller bellum justum, som strekker seg tilbake til kirkefaderen Augustin og middelalderfilosofen Thomas Aquinas. Den hevder at krig kan være moralsk rettferdig -- men bare under strenge betingelser.

For å gå til krig kreves en rettferdig grunn, som selvforsvar eller beskyttelse av uskyldige, riktig autoritet som erklærer krigen, rett intensjon der målet er fred og ikke hevn, at krig er siste utvei etter at alle fredelige alternativer er prøvd, forholdsmessighet der godene veier opp for skadene, og rimelig håp om suksess -- meningsløse kriger er umoralske. Men teorien stiller også krav til hvordan man kjemper: sivile skal beskyttes, man kan bare angripe militære mål, det skal ikke brukes overdreven makt, og krigsfanger skal behandles humant.

Pasifismen sier alltid nei

Mot rettferdig krig-teorien står pasifismen, som avviser all bruk av militær vold. Absolutt pasifisme sier at all krig og vold er galt uansett omstendigheter -- vold avler bare vold, og fred kan kun oppnås med fredelige midler. Betinget pasifisme mener krig nesten alltid er galt, men åpner for at vold i ekstreme tilfeller kan være siste utvei, for eksempel for å stoppe et folkemord.

Pasifistene peker på at krig forårsaker enorm lidelse, særlig for sivile, at vold sjelden løser de underliggende konfliktene, at ikkevoldelig motstand har vist seg effektiv -- tenk på Gandhi og Martin Luther King -- og at moderne våpen som atomvåpen og droner gjør krig uforholdsmessig ødeleggende. Motstanderne svarer at militær makt noen ganger er nødvendig for å beskytte uskyldige, at det å la være å gripe inn kan være like umoralsk som å bruke vold, at pasifisme kan utnyttes av aggressive aktører, og at historien viser at noen konflikter, som andre verdenskrig, krevde militær innsats.

La oss prøve teorien på et virkelig eksempel: kampen mot Den islamske staten (IS). IS begikk folkemord, massakrer og slaveri i Irak og Syria, og en internasjonal koalisjon med Norge brukte militærmakt mot dem. Var det rettferdig? Det fantes en rettferdig grunn -- å beskytte uskyldige -- og rett intensjon, og IS ble militært beseiret. Men koalisjonen hadde ikke FN-mandat, det var diskutabelt om alle fredelige løsninger var prøvd, og luftangrep drepte også sivile, noe som gjør forholdsmessigheten vanskelig. De fleste kriteriene var oppfylt, men vurderingen blir nyansert.

Terror -- og svaret på den

Terrorisme er bruk av vold mot sivile for å skape frykt og oppnå politiske eller ideologiske mål. Den rettes bevisst mot uskyldige, formålet er å spre frykt i en hel befolkning, og den er motivert av politiske, religiøse eller ideologiske ideer. Terrorisme finnes i mange former: religiøst motivert terrorisme der grupper som al-Qaida og IS misbruker religiøs retorikk, høyreekstrem terrorisme drevet av rasisme og hat mot minoriteter, venstreekstrem terrorisme med revolusjonær ideologi, og nasjonalistisk terrorisme. Det er viktig å understreke at de aller fleste religiøse mennesker tar avstand fra terrorisme.

Hvordan religionene selv ser på krig og fred, varierer. Jesus lærte å elske sine fiender, og kristne pasifister som kvekerne avviser all krig -- men kristendommen rommer også rettferdig krig-tradisjonen. Islam betyr «fred/underkastelse», og Koranen sier at den som dreper ett menneske, er som om han dreper hele menneskeheten; jihad betyr «anstrengelse» og viser primært til den indre kampen mot egoisme, mens ytre kamp er underlagt strenge regler. Buddhismen vektlegger ikkevold, og hinduismen rommer både ahimsa og Bhagavadgitas tale om en krigers plikt, som Gandhi tolket som en indre kamp.

Det sterkeste norske eksemplet er 22. juli 2011, da 77 mennesker ble drept i et høyreekstremt terrorangrep mot Regjeringskvartalet og Utøya -- et angrep på demokratiet og mangfoldet. Norges svar ble berømt: statsminister Stoltenbergs ord var «vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet». Gjerningsmannen fikk en rettferdig rettssak, og rosetog samlet folk på tvers av religion og politikk. Etisk sett viste pliktetikken seg ved at rettsstaten behandlet selv en terrorist med verdighet, konsekvensetikken ved at åpenhet motvirket terrorens formål, og dydsetikken ved mot og medfølelse.

Oppsummering

Vi har sett at rettferdig krig-teorien stiller seks betingelser for at krig kan forsvares moralsk: rettferdig grunn, riktig autoritet, rett intensjon, siste utvei, forholdsmessighet og rimelig håp om suksess -- pluss regler for hvordan man kjemper. Mot dette står pasifismen, som avviser all militær vold og hevder at fred bare kan oppnås med fredelige midler.

Terrorisme er vold mot sivile for å skape frykt og oppnå politiske mål, og finnes i religiøst motivert, høyreekstrem, venstreekstrem og nasjonalistisk form. Det er viktig å skille terrorisme fra religion -- terrorister misbruker religion, men representerer ikke de troende. Religionene har varierende syn, fra pasifisme til rettferdig krig, men vektlegger alle fred som ideal. Norges svar etter 22. juli -- mer demokrati, åpenhet og humanitet -- står som et moralsk eksempel på hvordan et samfunn kan møte terror uten å gi opp sine egne verdier.