4.4 Global rettferdighet

Født på feil side av en grense

Tenk deg at to barn blir født på nøyaktig samme dag. Det ene i Norge, det andre i et fattig land i Afrika sør for Sahara. Det ene vil få helsetjenester, skole, rent vann og trygghet. Det andre risikerer å mangle alt dette. Ingen av dem valgte hvor de skulle fødes. Er dette rettferdig? Og har vi -- som bor i et av verdens rikeste land -- et ansvar for å gjøre noe med det?

Dette er spørsmålene global rettferdighet handler om: rettferdig fordeling av ressurser, muligheter og rettigheter på tvers av verdens land og folk. De rikeste ti prosentene eier over halvparten av all verdens formue, mens hundrevis av millioner lever i ekstrem fattigdom -- definert av Verdensbanken som under 2,15 dollar om dagen.

Noen begreper hjelper oss å snakke om dette. Bærekraftig utvikling er utvikling som dekker dagens behov uten å ødelegge for framtidige generasjoner. FNs bærekraftsmål er 17 globale mål vedtatt i 2015, blant annet å utrydde fattigdom og redusere ulikhet. Bistand er økonomisk hjelp fra rike til fattige land. Men bak tallene og begrepene ligger virkelige menneskers liv og død -- dette er ikke bare abstrakt filosofi.

Barnet i dammen

Filosofen Peter Singer ber deg forestille deg dette: Du går forbi en grunn dam og ser et lite barn som er i ferd med å drukne. Du kan redde det ved å vade ut, men da ødelegger du de dyre skoene dine. Bør du redde barnet? Nesten alle svarer ja, selvsagt -- skoene er ingenting mot et menneskeliv. Singer argumenterer da: situasjonen for verdens fattige er den samme. Vi kan redde liv ved å gi til effektive hjelpeorganisasjoner, og det koster oss bare luksus vi ikke trenger. Geografisk avstand gjør ingen moralsk forskjell. Singer mener vi har plikt til å gi bort alt utover det vi trenger for et anstendig liv.

Kritikerne svarer at det er forskjell på å redde et barn rett foran deg og å gi til en fjern organisasjon, at fattigdom har strukturelle årsaker som ikke løses av individuell giverglede, og at kravet blir så strengt at folk mister motivasjonen. Singers svar er at vi i det minste bør gi en betydelig andel av inntekten vår.

Singer argumenterer ut fra konsekvensetikken: kan du forhindre lidelse uten å ofre noe av tilsvarende moralsk betydning, bør du gjøre det. Men det finnes andre tilnærminger. Pliktetikken til Kant sier at vi har en ufravikelig plikt til å hjelpe andre i nød -- vi kan ikke universalisere en regel om å ignorere andres lidelse. Filosofen John Rawls foreslo et tankeeksperiment kalt uvitenhetens slør: hvis du skulle velge reglene for et samfunn uten å vite hvilken posisjon du selv ville få -- rik eller fattig, norsk eller kongolesisk -- ville du velge regler som sikret de dårligst stilte best mulige vilkår. Og dydsetikken spør rett og slett hva et godt menneske ville gjort: medfølelse og sjenerøsitet tilsier at vi bør bry oss.

Hva religionene sier -- og om bistand virker

Religionene har lenge hatt mye å si om vårt ansvar for de fattige. I kristendommen står nestekjærligheten sentralt: «Det du gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde du mot meg», sier Jesus, og lignelsen om den barmhjertige samaritan viser at plikten til å hjelpe gjelder uansett hvem den andre er. Kirkens Nødhjelp og Caritas driver omfattende bistandsarbeid. I islam er zakat -- almisse -- en av de fem søylene: alle muslimer med råd til det skal gi 2,5 prosent av formuen til de fattige, og Islamic Relief er en stor hjelpeorganisasjon. I jødedommen er tzedaka en sentral plikt, og filosofen Maimonides rangerte åtte nivåer av veldedighet, der det høyeste er å hjelpe noen til å bli selvhjulpen. I buddhismen er medfølelse, karuna, sentralt, og grådighet ses som en kilde til lidelse. Humanismen vektlegger solidaritet med alle mennesker og menneskerettighetene som grunnlag.

Norge er blant verdens største bistandsgivere, men hjelper bistand egentlig? For taler at bistand har gitt bedre helse gjennom vaksineprogrammer, utdanning og infrastruktur, og at nødhjelp redder liv i akutte kriser. Mot taler at bistand kan skape avhengighet, havne hos korrupte regjeringer, eller undergrave lokal produksjon -- gratis mat kan ødelegge for lokale bønder. Mange mener derfor at rettferdig handel, gjeldsslette og bedre internasjonale regler er viktigere; «handel, ikke hjelp» er et mye brukt slagord. Konklusjonen er at bistand kan hjelpe når den er godt organisert, men ikke er nok alene -- global rettferdighet krever også strukturelle endringer.

Oppsummering

Vi har sett at global rettferdighet handler om rettferdig fordeling av ressurser og rettigheter mellom verdens land og folk, i en verden der ekstrem fattigdom står side om side med enorm rikdom. Filosofiske perspektiver gir ulike svar: Peter Singers konsekvensetikk og analogien om barnet i dammen, Kants pliktetikk, Rawls' uvitenhetens slør og dydsetikkens vekt på medfølelse.

Religionene peker i samme retning: kristendommens nestekjærlighet, islams zakat, jødedommens tzedaka, buddhismens medfølelse og humanismens solidaritet. I bistandsdebatten så vi at hjelp kan virke, men at strukturelle endringer som rettferdig handel og gjeldsslette ofte trekkes fram som vel så viktige. Spørsmålet er sjelden om vi har et ansvar, men hvor langt det strekker seg, og hvordan det best kan ivaretas.