4.1 Teknologietikk

Fra en liten bevegelse til verdens største religion

For rundt to tusen år siden var kristendommen ingenting annet enn en bitte liten jødisk bevegelse i Palestina. En håndfull mennesker trodde at en mann ved navn Jesus var Messias, den lovede frelseren. De ble forfulgt, hånet og henrettet. Få ville ha gjettet at denne bevegelsen en dag skulle bli verdens største religion, med rundt 2,4 milliarder tilhengere.

Men det skjedde. Reisen gjennom 2000 år har formet både religionen selv og hele verden omkring den -- lover, kunst, arkitektur, høytider og verdier vi tar for gitt i dag.

I dette kapittelet skal vi følge denne reisen. Vi skal møte de første kristne under forfølgelse, se overgangen fra forfulgt bevegelse til mektig statsreligion, oppleve det store skismaet som splittet kirken i øst og vest, gå gjennom reformasjonen som delte den vestlige kristenheten, og følge kristendommen inn i moderne tid. Til slutt skal vi se hvordan kristendommens historie er tett sammenvevd med Norges egen historie.

Urkirken: forfølgelse og framvekst (ca. 30-300)

Kristendommen begynte som en jødisk sekt etter Jesu død rundt år 30. De første tilhengerne var jødiske menn og kvinner som trodde Jesus var Messias. Ifølge Apostlenes gjerninger mottok disiplene Den hellige ånd 50 dager etter Jesu oppstandelse -- denne hendelsen, pinsen, regnes som kirkens «fødselsdag». En helt avgjørende skikkelse var Paulus (ca. 5-67), som opprinnelig forfulgte de kristne, men ble omvendt og reiste gjennom hele Romerriket for å misjonere. Han gjorde kristendommen til en religion for alle, ikke bare jøder, og menigheter ble grunnlagt i byer over hele Middelhavsområdet.

Men de første kristne levde farlig. De nektet å tilbe den romerske keiseren som en gud, noe som ble sett som statsfiendtlig. I perioder ble de brutalt forfulgt -- kastet for løvene, brent levende eller henrettet. De som døde for troen, ble kalt martyrer, og de ble helter som inspirerte andre til å tro. I Roma brukte de kristne katakombene som hemmelige gudstjenestelokaler og gravplasser. Samtidig utviklet kirken seg organisatorisk: den fikk en hierarkisk struktur med biskoper, prester og diakoner, det ble formulert trosbekjennelser for å definere den offisielle læren, og det ble bestemt hvilke skrifter som skulle tilhøre Det nye testamentet -- en prosess som kalles kanoniseringen.

Fra forfulgt til mektig -- og en kirke som splittes

Alt snudde på 300-tallet. I 312 skal keiser Konstantin ha sett et lysende kors på himmelen med ordene «I dette tegn skal du seire» før et avgjørende slag. Året etter, i 313, utstedte han Milanoediktet, som tillot kristendommen i Romerriket, og i 380 ble kristendommen rikets offisielle religion. Den forfulgte bevegelsen var blitt en maktfaktor. Store kirkemøter, kalt konsiler, definerte nå den offisielle læren: i Nikea (325) ble den nikenske trosbekjennelse vedtatt, der Jesus er «av samme vesen» som Gud Fader, og i Kalkedon (451) ble Jesu natur definert som fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig.

I middelalderen (ca. 500-1500) ble kirken den mektigste institusjonen i Europa. Paven kunne avsette konger og keisere, korstogene (1095-1291) var militære ekspedisjoner for å ta tilbake Det hellige land fra muslimene, klostrene fungerte som lærdomssentre der munker og nonner bevarte antikk kunnskap og drev sykehus, og inkvisisjonen forfulgte kjettere og annerledestroende. Korstogene var både religiøst og politisk motivert -- paven lovet syndenes forlatelse, fyrster ønsket land og rikdom, og mange søkte eventyr eller flukt fra fattigdom. Konsekvensene var enorme tap av menneskeliv og dypere mistillit mellom kristne og muslimer, men også kulturutveksling der europeere ble kjent med arabisk vitenskap og medisin.

Den største splittelsen kom i 1054, med det store skisma. Da skilte kristendommens to hovedsentre lag. Vestkirken i Roma ble ledet av paven, holdt gudstjeneste på latin og ble til Den katolske kirke. Østkirken i Konstantinopel ble ledet av patriarken, holdt gudstjeneste på lokale språk og ble til Den ortodokse kirke, der patriarken er «først blant likemenn» og ikke øverste leder. Bak splittelsen lå uenighet om pavens myndighet, teologiske forskjeller om blant annet Den hellige ånds opphav, samt kulturelle, språklige og politiske forskjeller mellom det latintalende vest og det gresktalende øst.

Reformasjonen og veien inn i moderne tid

På 1500-tallet ble den vestlige kristenheten splittet på nytt -- denne gangen i katolikker og protestanter. Det begynte med Martin Luther (1483-1546), som i 1517 slo opp sine 95 teser mot avlatshandelen på kirkedøren i Wittenberg. Han mente kirken hadde blitt korrupt og avveket fra Bibelen, og formulerte tre grunnprinsipper: Bibelen alene (sola scriptura), troen alene (sola fide) og nåden alene (sola gratia). Han oversatte Bibelen til tysk slik at vanlige folk kunne lese den selv. Jean Calvin (1509-1564) la vekt på predestinasjon -- at Gud på forhånd har bestemt hvem som blir frelst -- og grunnla reformerte kirker i Sveits, Nederland og Skottland. Henrik VIII (1491-1547) brøt med paven fordi han ble nektet skilsmisse, og grunnla Den anglikanske kirke i England. Reformasjonen fikk store konsekvenser: religiøse kriger herjet Europa i over hundre år, Den katolske kirke svarte med motreformasjonen, og Europa ble delt etter konfesjon -- nord protestantisk, sør katolsk.

For vanlige mennesker endret reformasjonen hverdagen dramatisk. Før hadde gudstjenesten vært på latin, Bibelen var bare tilgjengelig på latin og gresk, prester var mellomledd mellom Gud og mennesker, og man kunne «kjøpe» tilgivelse gjennom avlat. Etter reformasjonen, i protestantiske land, ble gudstjenesten holdt på morsmålet, Bibelen ble oversatt til folkespråkene, den troende fikk et direkte forhold til Gud, avlatshandelen ble avskaffet, og prester kunne gifte seg. Fordi alle skulle kunne lese Bibelen, ble utdanning viktigere -- og slik la reformasjonen grunnlaget for økt lesekyndighet og et mer opplyst samfunn.

I moderne tid fortsatte endringene. Opplysningstiden på 1700-tallet utfordret kirkens autoritet med fornuft og vitenskap, Bibelen ble studert som historisk dokument (bibelkritikk), og kirke og stat ble skilt i mange land. Vekkelser som pietisme, metodisme og pinsebevegelsen spredte seg, og verdensomspennende misjon brakte kristendommen til alle kontinenter. På 1900-tallet kom økumenikken med Kirkenes Verdensråd (1948), Andre Vatikankonsil (1962-1965) reformerte Den katolske kirke med gudstjeneste på lokale språk, og frigjøringsteologien i Latin-Amerika så kristendommen som kamp for de fattige. I dag finnes rundt 2,4 milliarder kristne, med sterkest vekst i det globale sør, mens kristendommen er på tilbakegang i Europa.

Kristendommen i Norge

Norges historie er tett sammenvevd med kristendommens utvikling, og noen hendelser skiller seg ut. Rundt år 1000 ble Norge kristnet, ofte med tvang, av kongene Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (Olav den hellige). De gamle norrøne gudene ble erstattet av den kristne guden, og stavkirkene ble bygget. I 1537 ble reformasjonen innført av den dansk-norske kongen Christian III; lutherdommen erstattet katolisismen, katolske klostre ble lagt ned, kirkens jordeiendommer ble overtatt av kongen, og gudstjenestene gikk over til norsk (dansk) i stedet for latin.

Med Grunnloven i 1814 ble luthersk kristendom Norges statsreligion, og kongen måtte tilhøre den lutherske kirke. Dissenterloven i 1845 tillot andre kristne kirkesamfunn for første gang. Utover 1800- og 1900-tallet preget pietistiske vekkelser og legmannsbevegelsen norsk kristenliv, med Hans Nielsen Hauge som en sentral skikkelse. Og i 2012 ble statskirkeordningen opphevet -- Den norske kirke ble selvstendig fra staten, og Grunnloven ble endret. Norsk kirkehistorie speiler dermed mange av de samme endringsprosessene vi har sett i kristendommen ellers: fra tvangskristning, via reformasjon og statskirke, til dagens mer selvstendige folkekirke i et sekularisert samfunn.

Oppsummering

Vi har fulgt kristendommen fra en liten jødisk bevegelse til verdens største religion med rundt 2,4 milliarder tilhengere. I urkirken (ca. 30-300) spredte Paulus budskapet, de kristne ble forfulgt og skapte martyrer, og kirken organiserte seg med biskoper og trosbekjennelser. Konstantin tillot kristendommen i 313 (Milanoediktet), og i middelalderen ble kirken Europas mektigste institusjon, med korstog, klostre og inkvisisjon. Det store skismaet i 1054 splittet kirken i en katolsk og en ortodoks gren.

Reformasjonen på 1500-tallet, med Luthers «Bibelen alene, troen alene, nåden alene», delte den vestlige kristenheten i katolikker og protestanter og endret hverdagen for vanlige mennesker. I moderne tid utfordret opplysningstiden kirkens autoritet, vekkelser og misjon spredte kristendommen globalt, og økumenikk og Andre Vatikankonsil søkte enhet og reform. I Norge går linjen fra kristning rundt år 1000, via reformasjonen i 1537 og statskirken i 1814, til opphevelsen av statskirkeordningen i 2012. Kristendommens historie viser seg dermed som en lang kjede av endringsprosesser som fortsatt former verden i dag.