3.4 Urfolks livssyn og naturreligioner

En hellig verden lenge før verdensreligionene

Lenge før kristendommen, islam og de andre verdensreligionene oppsto, hadde mennesker over hele verden allerede utviklet religiøse tradisjoner knyttet til naturen, forfedrene og den åndelige verden. Tenk deg et fjell som ikke bare er stein, men hellig. En innsjø der man ofrer til åndene. En tromme som kan ta deg til en annen verden. Dette er virkeligheten i det vi kaller naturreligioner eller urfolksreligioner.

I Norge har vi en slik tradisjon helt tett på -- den samiske religionen. Samene er Norges urfolk og har en rik religiøs tradisjon som ble systematisk undertrykt gjennom kristningen og fornorskningspolitikken. I dag opplever samisk kultur og spiritualitet en renessanse.

I dette kapittelet skal vi utforske hva som kjennetegner urfolks livssyn, gå nærmere inn på samisk religion, og sammenligne med andre urfolksreligioner fra hele verden -- fra Australia til Amerika. Vi skal også reflektere over hva vi i vår tid kan lære av disse tradisjonene, ikke minst i møte med klima- og miljøkampen.

Hva kjennetegner naturreligioner?

La oss først forstå hva som binder disse tradisjonene sammen. Naturreligion er en fellesbetegnelse for religiøse tradisjoner der naturen har en sentral rolle og ses som hellig, besjelet og fylt av åndelig kraft. Urfolksreligion viser mer presist til de opprinnelige religiøse tradisjonene til urfolk -- folkegrupper som bodde i et område før kolonisering og som har beholdt en egen kulturell identitet.

Disse tradisjonene har flere felles kjennetegn. Animisme er troen på at naturen er besjelet -- at dyr, planter, fjell, elver og andre naturkrefter har åndelig kraft og sjel. Sjamanisme innebærer at religiøse spesialister, sjamaner eller noaider, formidler mellom mennesker og åndeverdenen. Forfedredyrkelse er respekten for avdøde forfedre som fortsatt påvirker de levendes liv. Muntlig tradisjon betyr at kunnskap, myter og ritualer overleveres muntlig, ikke gjennom hellige skrifter slik som i verdensreligionene. Og et holistisk verdenssyn innebærer at det ikke er noen skarp grense mellom det hellige og det hverdagslige. Disse trekkene gjør at urfolksreligionene skiller seg tydelig fra de store verdensreligionene -- ikke minst fordi de mangler en hellig bok og bygger på et nært, levende forhold til naturen.

Samenes hellige verden

Samene er urfolk i Norge, Sverige, Finland og Russland -- et område som kalles Sápmi. Den samiske religionen var en levende tradisjon i tusenvis av år før kristningen. I samisk tradisjon var verden delt i tre nivåer: en øvre verden for gudene og de lyse maktene, en midtverden for menneskene, og en underverden for de døde og mørke makter.

Samene hadde en rik gudeverden. Beaivi var solguddinnen, viktig for livskraft og fruktbarhet. Horagállis (Dierpmis) var tordenguden som beskyttet mot onde makter. Máttaráhkká var urmoren, med tre døtre som styrte fødsel og skjebne. Og sáiva-vesener var hjelpende ånder knyttet til hellige fjellvann. Den sentrale religiøse spesialisten var noaiden -- den samiske sjamanen. Noaiden kunne reise mellom verdenene ved hjelp av runebommen og joik, og fungerte som healer, rådgiver og formidler mellom mennesker og åndeverdenen.

Runebommen (goavddis på samisk) var noaidens viktigste redskap: en oval tromme av reinsdyrskinn, dekorert med symboler som representerte guder, ånder, dyr og verdens tre nivåer. Noaiden brukte den til å gå i transe og reise til åndeverdenen. Naturen var også full av hellige steder kalt sieidi -- spesielle steiner, fjell, innsjøer eller trær der man ofret til åndene. Mange slike steder er fortsatt kjent i dag.

Undertrykkelse, andre urfolk og lærdom for vår tid

Den samiske religionen ble ikke borte av seg selv -- den ble undertrykt. Under kristningen på 1600- og 1700-tallet gjennomførte norske og svenske myndigheter en systematisk kristning. Samisk religiøs praksis ble forbudt, runebommer ble beslaglagt og brent, og noaider ble straffet -- noen ble til og med henrettet. Noaiden Anders Poulsen ble arrestert i 1691 og drept under varetekt, og bare rundt 70 runebommer er bevart i dag, de fleste utenfor Sápmi. Senere, gjennom fornorskningspolitikken fra 1850 til 1960-tallet, ble samisk kultur, språk og religion systematisk undertrykt; samiske barn ble sendt på internatskoler der de ikke fikk snakke samisk, med full assimilering som mål. Mye av den opprinnelige religionen gikk tapt, og mange samer bar på skam knyttet til sin identitet. I dag opplever samisk kultur en revitalisering -- joik, duodji (samisk håndverk) og tradisjonell kunnskap gjenopplives, og det samiske perspektivet er styrket i norsk skole og samfunn.

Urfolksreligioner finnes over hele verden og deler mange trekk. Aboriginsk religion i Australia bygger på verdens eldste sammenhengende kulturtradisjon, over 60 000 år, med «Drømmetiden» (Dreamtime) der forfedreåndene skapte verden, og hellige steder som Uluru. Urfolk i Amerika har en mangfoldig tradisjon med respekt for naturen, ånder og visjonssøking, kjent gjennom svettehytten i nord og ayahuasca-seremonier i sør. Afrikanske tradisjonelle religioner har forfedredyrkelse, åndetro og hellige steder, og mange kombinerer dem med kristendom eller islam. Og maori i New Zealand knytter religionen til mana (åndelig kraft), tapu (hellig/forbudt) og whakapapa (forfedrelinje).

Hva kan vi lære av dette i dag? De fleste urfolksreligioner ser naturen som hellig og mennesket som en del av naturen, ikke herre over den. Denne tradisjonelle kunnskapen om bærekraftig ressursbruk er verdifull i en tid med klimaendringer. FN har anerkjent urfolks rettigheter til land og naturressurser gjennom ILO-konvensjon 169, urfolksledere har vært synlige i klimakampen, og i Norge har samenes rettigheter vært aktuelle i debatter om vindkraft og gruvedrift. Urfolks natursyn utfordrer det moderne, vestlige synet der naturen først og fremst er en ressurs som skal utnyttes. Det betyr ikke at vi skal idealisere urfolkskulturer, men at vi kan lære av et perspektiv som ser menneske og natur som en enhet.

Oppsummering

Vi har utforsket urfolks livssyn og naturreligioner -- tradisjoner der naturen har en sentral og hellig rolle. Felles kjennetegn er animisme, sjamanisme, forfedredyrkelse, muntlig tradisjon og et holistisk verdenssyn.

Samisk religion hadde tre verdensnivåer, en rik gudeverden med Beaivi, Horagállis og Máttaráhkká, noaiden som sjaman med runebomme og joik, og hellige steder (sieidi) i naturen. Religionen ble systematisk undertrykt gjennom kristning og fornorskning -- runebommer ble ødelagt og noaider straffet -- men opplever i dag en revitalisering. Lignende undertrykkelse rammet urfolk over hele verden: aboriginere i Australia, urfolk i Amerika og maori i New Zealand, som alle deler mange trekk med samisk religion. Til slutt har vi sett at urfolks natursyn er relevant i dagens miljødebatt: kunnskap om bærekraft og synet på menneske og natur som en enhet kan lære oss noe viktig, uten at vi dermed skal idealisere disse kulturene.