3.2 Religiøst mangfold i Norge

En religion, mange virkeligheter

Tenk deg en indonesisk bonde, en iransk professor, en marokkansk sufi-poet og en norsk-pakistansk ungdom på vei til skolen. Alle fire er muslimer. Likevel kan livene deres være helt forskjellige -- i klesdrakt, i hvordan de tolker troen, og i hvordan de praktiserer den. Nettopp dette mangfoldet er noe av det viktigste å forstå når vi snakker om islam.

Islam er verdens nest største religion med rundt 1,8 milliarder tilhengere. Religionen har et rikt indre mangfold med ulike retninger, tolkninger og praksiser. Hvis vi ikke kjenner til denne bredden, er det lett å havne i stereotyper og forenklinger -- som om «alle muslimer mener det samme».

I dette kapittelet skal vi gå i dybden. Vi skal se på islams trosgrunnlag og de viktigste kildene, forskjellen mellom sunni, shia og sufisme, hvordan islam praktiseres i dagliglivet og ved høytider, debattene mellom reformtenkere og tradisjonalister, og hvordan islam leves ut i en norsk kontekst. Målet er ikke å gi deg én fasit, men å gi deg kunnskap nok til å møte enkeltmennesker som individer.

Trosgrunnlag og hellige kilder

Kjernen i muslimsk tro er de seks trosartiklene (iman). Den første er troen på Allah, den ene, allmektige Gud -- islam er strengt monoteistisk. Deretter kommer troen på englene, Guds budbærere; det var engelen Jibril (Gabriel) som ifølge islam brakte Koranen til Muhammad. Den tredje er troen på de hellige skriftene, der Koranen er den endelige åpenbaringen, men også Toraen og Evangeliet anerkjennes i sin opprinnelige form. Den fjerde er troen på profetene, fra Adam via Abraham, Moses og Jesus til Muhammad, som regnes som den siste profeten, «profetenes segl». Den femte er troen på Dommens dag, da alle skal stå til regnskap. Og den sjette er troen på skjebnen (qadr) -- at alt skjer etter Guds vilje, men at mennesket likevel har ansvar for sine valg.

Islam bygger på flere sentrale kilder. Koranen regnes som Guds direkte ord til Muhammad, formidlet gjennom Jibril over 23 år. Den består av 114 suraer (kapitler) med over 6 000 vers, resiteres alltid på arabisk i religiøs sammenheng, og mange muslimer mener den ikke kan oversettes fullt ut, bare tolkes og gjengis. Hadith er beretninger om Muhammads ord, handlinger og stilltiende godkjenning; samlingen kalles sunnah. Hadith ble nedskrevet etter Muhammads død og vurderes etter troverdighet (sahih = autentisk, da'if = svak), med al-Bukhari og Muslim som viktige samlinger. Sharia betyr «veien» og er islamsk lov utledet fra Koranen og hadith; den omfatter alle livets områder og tolkes ulikt fra streng til liberal. I Norge følger muslimer norsk lov, men mange bruker sharia som personlig veiledning. Til slutt finnes ijtihad, «selvstendig tolkning» -- å tolke kildene i lys av nye situasjoner. Noen mener ijtihad-døren er lukket, andre at den alltid er åpen. Sammenlignet med kristendommen er det interessant at Koranen regnes som Guds direkte ord, mens Bibelen ifølge de fleste kristne er skrevet av mennesker inspirert av Gud.

Sunni, shia og sufisme

Islam er ikke én ensartet religion, men et mangfold av retninger. Den store delelinjen oppsto rundt et spørsmål: hvem skulle lede det muslimske samfunnet etter Muhammads død i 632?

Sunni utgjør 85-90 prosent av verdens muslimer. De følger sunnah og anerkjenner de fire første kalifene -- Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali -- som rettmessige ledere, og mener lederen velges av fellesskapet. Sunni har fire store lovskoler (hanafi, maliki, shafii, hanbali) med ulike tolkninger, og retningen er størst i Indonesia, Pakistan, Egypt, Tyrkia, Saudi-Arabia og store deler av Afrika. Variasjonen er stor, fra liberal til konservativ. Shia utgjør 10-15 prosent og mener at bare Ali, Muhammads svigersønn og fetter, og hans etterkommere hadde rett til å lede. Imamene har en spesiell åndelig autoritet fra Gud, særlig de tolv imamene i tolvershia. Shia er størst i Iran, Irak, Libanon, Bahrain og Aserbajdsjan, og en viktig høytid er Ashura, der man minnes Husseins martyrdød ved Karbala i 680.

Men forskjellene må ikke overdrives. Til tross for ulik vekt på imamenes rolle, noen forskjeller i bønnepraksis og ulik markering av helligdager, deler sunni og shia det aller meste: tro på Allah, Koranen, de fem søylene, og at Muhammad er den siste profeten. På tvers av begge retninger finner vi dessuten sufisme, islams mystiske tradisjon. Sufismen vektlegger indre åndelig erfaring og nærhet til Gud, og bruker poesi, musikk og dans som åndelige verktøy. Dervishene er sufi-munker kjent for sin snurredans (sema), og kjente sufi-poeter er Rumi, Hafiz og Ibn Arabi. Sufismen har vært viktig for islams spredning i mange deler av verden.

Islam i praksis -- og i norsk hverdag

Hvordan leves islam ut i praksis? Grunnlaget er de fem søylene: shahada (trosbekjennelsen «det finnes ingen gud unntatt Allah, og Muhammad er hans sendebud»), salat (fem daglige bønner vendt mot Mekka), zakat (almisse på 2,5 prosent av formuen til de fattige), sawm (faste i ramadan fra soloppgang til solnedgang) og hajj (pilegrimsreise til Mekka minst én gang i livet for dem som har mulighet). I dagliglivet skiller man mellom halal (tillatt) og haram (forbudt) når det gjelder mat -- svin og alkohol er haram, halal-slaktet kjøtt er tillatt -- og når det gjelder klesdrakt og økonomi. Klesplagg som hijab, niqab og burka varierer mye mellom kulturer og tolkninger, og mange muslimske kvinner velger selv om og hvordan de dekker seg. Viktige høytider er id al-fitr etter ramadan, id al-adha (offerfesten) under hajj-perioden, og mawlid (Muhammads fødselsdag), som noen feirer og andre mener ikke bør markeres.

I Norge bor det rundt 200 000 muslimer, det finnes rundt 200 moskeer over hele landet, og Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon for muslimske trossamfunn. Det interessante er hvordan praksisen tilpasses norsk kontekst. Bønnetidene er knyttet til soloppgang og solnedgang, men i Nord-Norge varierer dagslyset enormt -- om sommeren kan det være lyst hele døgnet. Mange muslimer følger derfor bønnetidene til Mekka eller nærmeste storby med normal dagslyssyklus. Ramadan-fasten kan vare 19-20 timer om sommeren i Norge, så mange følger Mekkas tider eller en fatwa (religiøs uttalelse) som tillater kortere fastetid. Halal-mat finnes nå i de fleste dagligvarebutikker, og flere skoler og kantiner tilrettelegger. Det jobbes også med å etablere norsk imamutdanning, slik at imamer forstår norsk kultur. Disse eksemplene viser at religion og kultur tilpasser seg hverandre gjennom pragmatiske løsninger.

Innen islam pågår dessuten viktige debatter. Reformtenkere ønsker å tolke Koranen i historisk kontekst, fremme likestilling mellom kjønnene også i religiøs ledelse, lese hadith kritisk, og skille mellom tidløse prinsipper og kulturbestemte praksiser. Konservative mener Koranen er Guds tidløse og uforanderlige ord, at tradisjonelle tolkninger bør bevares, og at sharia bør ha en større rolle. Det finnes ingen enkelt «muslimsk mening» om reform eller likestilling. Å kjenne til dette mangfoldet er avgjørende for å unngå stereotyper -- ikke minst fordi mediedekningen ofte fokuserer på konflikt og ekstremisme og dermed gir et skjevt bilde.

Oppsummering

Vi har gått i dybden på verdens nest største religion. Islams trosgrunnlag er de seks trosartiklene -- tro på Allah, englene, de hellige skriftene, profetene, Dommens dag og skjebnen -- og de viktigste kildene er Koranen (Guds direkte ord), hadith (beretninger om Muhammad), sharia (islamsk lov) og ijtihad (selvstendig tolkning).

Islam rommer et rikt mangfold: sunni (85-90 prosent) med fire lovskoler, shia (10-15 prosent) som vektlegger Ali og imamene og feirer Ashura, og sufismen, den mystiske tradisjonen på tvers av begge. I praksis hviler islam på de fem søylene, med halal/haram, ulik klesdrakt og høytider som id al-fitr og id al-adha. I Norge bor rundt 200 000 muslimer som tilpasser praksisen til norsk kontekst gjennom pragmatiske løsninger for bønnetider, ramadan og halal-mat. Og debatten mellom reformtenkere og tradisjonalister minner oss om at det ikke finnes én muslimsk mening -- nettopp derfor er kunnskap om mangfoldet det beste vernet mot stereotyper.