3.1 Humanisme og livssyn

En vanlig dag i et mangfoldig Norge

Gå en tur i en norsk by, og du passerer kanskje en kirke, en moské, et hindutempel og lokalene til Human-Etisk Forbund -- alt innenfor noen få kvartaler. En klassekamerat faster i ramadan, en annen feirer Diwali, og en tredje gikk til humanistisk konfirmasjon. Slik har det ikke alltid vært.

Norge har gått fra å være et nokså ensartet kristent samfunn til å bli et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. I dag finnes de fleste av verdens religioner representert her. Denne utviklingen har skjedd gradvis over flere hundre år, men har skutt fart de siste tiårene.

I dette kapittelet skal vi følge den historiske reisen fra statskirke til religionsfrihet, se hvilke religioner og livssyn som finnes i Norge i dag, forstå hva religionsfrihet egentlig betyr som menneskerett, og reflektere over hvilke utfordringer og muligheter et flerreligiøst samfunn gir. Underveis vil du oppdage at mangfoldet både kan berike og utfordre -- og at kunnskap og dialog er nøkkelen til å få det til å fungere.

Fra religionstvang til full frihet

Norges religiøse historie er en gradvis bevegelse fra ensretting til mangfold. La oss følge milepælene. Før 1845 var bare luthersk kristendom tillatt. Andre former for kristendom og andre religioner var forbudt, og den som forlot statskirken, kunne straffes. Med Dissenterloven i 1845 ble andre kristne kirkesamfunn tillatt for første gang -- baptister, metodister og kvekere kunne nå organisere seg lovlig. I 1851 ble jødeparagrafen opphevet, slik at jøder endelig fikk adgang til riket; den opprinnelige Grunnloven av 1814 hadde utestengt dem. I 1891 ble det jødiske trossamfunnet formelt registrert.

Utover på 1900-tallet kom flere viktige skritt. I 1956 ble Human-Etisk Forbund stiftet som Norges første organiserte sekulære livssynssamfunn. Trossamfunnsloven av 1969 ga alle registrerte tros- og livssynssamfunn rett til offentlig støtte. På 1970-tallet brakte arbeidsinnvandring, særlig fra Pakistan og Tyrkia, islam til Norge, og buddhister, hinduer og sikher fulgte etter. Og i 2012 ble Den norske kirke formelt selvstendig fra staten, da Grunnloven ble endret slik at statskirkeordningen ble opphevet. I praksis betydde statskirken at kongen måtte tilhøre Den norske kirke, at regjeringen utnevnte biskoper og prester, og at prestene var statsansatte. Etter 2012 styrer kirken seg selv gjennom Kirkemøtet og ansetter sine egne ledere. Grunnloven sier fortsatt at «Den norske kirke forblir Norges folkekirke», men den er ikke lenger en del av statsforvaltningen. I dag har vi full religionsfrihet, med rundt 700 registrerte tros- og livssynssamfunn.

Hvem tror på hva i dagens Norge?

Så hvordan ser det religiøse landskapet ut i dag? Den norske kirke er fortsatt størst med rundt 65 prosent av befolkningen som medlemmer, selv om mange er passive. Andre kristne samfunn -- katolikker, pinsevenner, frikirker og flere -- utgjør omtrent 5 prosent. Den katolske kirke vokser kraftig, særlig på grunn av innvandring fra Polen, Litauen og Filippinene. Islam er den nest største religionen med rundt 200 000 muslimer, altså 3-4 prosent av befolkningen; majoriteten er sunnimuslimer med et betydelig shia-mindretall, og moskeer finnes i de fleste større byer. Human-Etisk Forbund samler omtrent 2 prosent. Av andre religioner finnes blant annet buddhisme med rundt 20 000 tilhengere (vietnamesisk buddhisme er størst), hinduisme med rundt 10 000 (tamilsk hinduisme er størst), sikhisme med noen tusen særlig i Oslo, jødedom med rundt 1 500 og synagoger i Oslo og Trondheim, samt en mindre bahai-gruppe. Rundt 20 prosent har ingen tilhørighet, og andelen øker.

Men tall forteller ikke alt. Medlemskap sier ikke nødvendigvis noe om faktisk tro eller praksis. Mange kirkemedlemmer deltar sjelden i gudstjenester, mens mange uten formell tilhørighet har en personlig tro eller spiritualitet. De fleste nordmenn bruker likevel kirken ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse, noe som viser at Den norske kirke fortsatt har en spesiell plass i norsk kultur.

Religionsfrihet -- og når den møter andre rettigheter

Noe binder hele dette mangfoldet sammen: religionsfrihet, en grunnleggende menneskerett. Den innebærer frihet til å ha en religion eller et livssyn av eget valg, frihet til å skifte religion uten straff eller tvang, frihet til å praktisere sin tro gjennom gudstjenester, ritualer og leveregler, frihet til å ikke ha religion (ateisme og agnostisisme er beskyttet), og frihet fra tvang i trosspørsmål. Grunnlovens § 16 slår fast at «alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse», og FNs menneskerettighetserklæring artikkel 18 gir enhver rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, inkludert frihet til å skifte religion.

Men religionsfriheten er ikke ubegrenset. Den kan begrenses dersom praksisen skader andre eller bryter loven. Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er for eksempel forbudt selv om noen begrunner det religiøst. Tenk deg en konkret situasjon: en jente på 15 år vil bruke hijab på skolen, men skolen vurderer å forby religiøse hodeplagg. Hvilke rettigheter står mot hverandre? Jenta har religionsfrihet, inkludert retten til å bære hijab. Skolen ønsker likebehandling og kanskje færre synlige religiøse markører. Og vi kan spørre om jenta selv har valgt det, eller er presset. I norsk lov er det ikke lov å forby religiøse hodeplagg i skolen -- religionsfriheten veier tungt -- med noen unntak i spesielle situasjoner, som hygienekrav i matfag. Poenget er at i et demokrati må vi tåle at mennesker uttrykker sin tro på ulike måter, så lenge det ikke skader andre.

Et mangfoldig samfunn byr på både utfordringer og muligheter. Utfordringene kan være fordommer og diskriminering, misforståelser, verdikonflikter og spørsmålet om hvor grensen for religiøs praksis går. Mulige løsninger er kunnskap og utdanning gjennom blant annet KRLE-faget, dialog gjennom organisasjoner som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), felles verdier som menneskerettighetene, og tydelige regler som gjelder alle likt.

Oppsummering

Vi har fulgt Norge fra religionstvang, da bare luthersk kristendom var tillatt, til dagens fulle religionsfrihet med rundt 700 registrerte tros- og livssynssamfunn. Viktige milepæler var Dissenterloven (1845), opphevelsen av jødeparagrafen (1851), stiftelsen av Human-Etisk Forbund (1956), innvandringen på 1970-tallet og opphevelsen av statskirkeordningen i 2012.

I dag er Den norske kirke størst med rundt 65 prosent, islam er nest størst med rundt 200 000 muslimer, og andelen uten tilhørighet øker. Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerett som beskytter retten til å ha, skifte og praktisere religion -- og til å la være -- men kan begrenses dersom praksisen skader andre. Et flerreligiøst samfunn gir både utfordringer, som fordommer og verdikonflikter, og muligheter, som kulturell rikdom og nye perspektiver. Kunnskap, dialog, felles verdier og tydelige regler er nøkkelen til å få mangfoldet til å fungere.