2.5 Sekularisering

Et samfunn der kirken styrte alt

Tenk deg at du levde i Europa for noen hundre år siden. Kirken bestemte hva du lærte på skolen, hvilke lover som gjaldt, hvordan du skulle leve og hva som var rett og galt. Sykehus, skoler og moral -- alt var vevd sammen med religion. Det var rett og slett umulig å tenke seg et liv utenfor kirkens rammer.

I dag ser verden helt annerledes ut. Religion har fått en langt mindre rolle i det offentlige livet, og mange beskriver seg som ikke-religiøse. Kanskje kjenner du noen som aldri går i kirken, eller du gjør det ikke selv. Denne store endringen har et navn: sekularisering.

Men pass på en vanlig misforståelse: sekularisering betyr ikke nødvendigvis at religion forsvinner. Det betyr at religionens rolle endres. I dette kapittelet skal vi finne ut hva sekularisering egentlig er, hvorfor det skjedde, og hvilke konsekvenser det har fått -- både gode og utfordrende. Norge er et av verdens mest sekulariserte land, men religion spiller fortsatt en rolle i mange menneskers liv. Bildet er altså mer nyansert enn man kanskje skulle tro.

Hva er sekularisering, og hvorfor skjedde det?

Ordet sekularisering kommer fra det latinske saeculum, som betyr verdslig eller «denne verden». Det handler om at religionens innflytelse på samfunn, politikk og kultur minsker. Forskere skiller mellom tre nivåer. På samfunnsnivå mister religiøse institusjoner innflytelse over politikk, lovgivning, utdanning og helse -- staten blir sekulær. På organisasjonsnivå tilpasser religiøse organisasjoner seg den verdslige verden, slik at kirker moderniserer praksis og kommunikasjon. Og på individnivå er det færre som tror, ber og deltar i religiøse aktiviteter -- religion blir et privat valg, ikke en selvfølge. Det finnes også et beslektet begrep, sekularisme, som er den politiske ideologien om at stat og religion bør holdes adskilt, og at politiske beslutninger bør bygge på fornuft og vitenskap.

Men hvorfor skjedde dette i det hele tatt? Flere krefter virket sammen over lang tid. Vitenskapen ga naturlige forklaringer på sykdom, naturkatastrofer og livets opprinnelse -- ting som tidligere ble tilskrevet Gud -- og opplysningstiden på 1700-tallet løftet fram fornuft og kritisk tenkning. Urbaniseringen flyttet folk fra tette landsbyer, der religion var sentral, til byer der de møtte mange ulike livssyn. Utdanning og velstand gjorde at færre søkte trøst og mening i religion. Individualiseringen gjorde religion til et personlig valg framfor noe man arvet automatisk. Og religionens egne feil -- skandaler som overgrep og maktmisbruk -- svekket tilliten til organisert religion. Disse prosessene forsterket hverandre og skapte en selvforsterkende spiral.

Norge: fra statskirke til folkekirke

Norge er et godt eksempel på et land som har gått gjennom en omfattende sekularisering. La oss følge utviklingen. På 1800-tallet hadde Den norske kirke en dominerende posisjon. Alle måtte tilhøre kirken, og lovgivningen bygde på kristne verdier. Et viktig vendepunkt kom med Dissenterloven av 1845, som for første gang ga lov til å tilhøre andre kristne trossamfunn. Utover 1900-tallet ble samfunnet gradvis liberalisert. Kristendomsfaget i skolen ble endret flere ganger -- fra forkynnende kristendomsundervisning til det mer nøytrale KRL-faget i 1997 og senere KRLE i 2015 -- og innvandring gjorde samfunnet mer pluralistisk.

Det store vendepunktet kom i 2012. Da ble Grunnloven endret slik at Norge gikk fra å ha en «statskirke» til å ha en «folkekirke». Kongen behøver ikke lenger å tilhøre den evangelisk-lutherske tro, og kirken fikk større selvstyre. I dag er rundt 64 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke, mot 85 prosent i 2005, men bare en liten andel går regelmessig i kirken. Dåp, konfirmasjon og kirkelig begravelse er fortsatt vanlig, men stadig flere velger humanistiske alternativer.

Det er interessant å se at land har valgt ulike modeller for forholdet mellom stat og religion. Norge har en folkekirkemodell med moderat sekularisme, der staten støtter alle tros- og livssynssamfunn økonomisk. Frankrike har siden 1905 hatt laïcité, en streng sekularisme der religiøse symboler er forbudt i offentlige skoler og synlig religion holdes utenfor det offentlige rom. USA har separasjon med religiøst preg: grunnloven forbyr en statsreligion, men religion er likevel svært synlig i offentlig liv, med «In God We Trust» på dollarsedlene. Alle tre er demokratier med religionsfrihet, men ingen modell er den eneste «riktige».

Hva mister vi -- og vokser religion likevel?

Sekularisering har omfattende konsekvenser, og de er ikke bare positive eller bare negative. På plussiden har sekulariseringen gitt religionsfrihet: når staten ikke er bundet til én religion, kan alle tro og praktisere fritt. Den har bidratt til likestilling mellom kjønn og for LHBT+-personer gjennom sekulær lovgivning. Den har gitt rom for vitenskapelig framgang, fordi forskning ikke begrenses av religiøse dogmer. Og den har skapt pluralisme, der mange religioner og livssyn får plass på like vilkår.

Men sekulariseringen byr også på utfordringer. Noen opplever meningskriser -- tap av mening, fellesskap og moralsk forankring -- når religion mister sin rolle. Det reiser spørsmålet om et mulig verdivakuum: hva skal erstatte religionen som kilde til felles verdier og moral? Religiøse fellesskap har dessuten gitt sosial tilhørighet, og når de svekkes, kan ensomhet bli et problem. Og høytider som jul og påske kan miste sin religiøse betydning og bli rene forbruksfester.

Et overraskende poeng til slutt: sekularisering er kanskje ikke en uunngåelig global trend. I deler av Afrika, Asia og Midtøsten vokser religion -- vi snakker da om desekularisering. Selv i Europa bringer innvandring ny religiøsitet, og noen unge søker tilbake til troen. Sosiologen Peter Berger, som først forsvarte sekulariseringsteorien, hevdet senere at det er sekularismen -- ikke religionen -- som er unntaket i verdensmålestokk. Det minner oss om at religionens framtid er langt fra avgjort.

Oppsummering

Vi har fulgt veien fra et samfunn der kirken styrte alt, til dagens situasjon der religion for mange er blitt et privat valg. Sekularisering betyr at religionens innflytelse på samfunn, politikk og kultur minsker, og det skjer på tre nivåer: samfunn, organisasjon og individ. Viktige årsaker er vitenskap, urbanisering, utdanning, individualisering og religionens egne feil -- krefter som forsterket hverandre.

I Norge gikk vi fra statskirke til folkekirke i 2012, medlemstallene i Den norske kirke synker, men dåp, konfirmasjon og begravelse er fortsatt vanlig. Ulike land har valgt ulike modeller -- den norske folkekirkemodellen, fransk laïcité og amerikansk separasjon med religiøst preg -- uten at noen er den eneste riktige. Sekularisering gir både fordeler, som religionsfrihet og likestilling, og utfordringer, som meningskriser og verdivakuum. Og desekularisering i deler av verden minner oss om at religionens rolle ikke er ferdig skrevet.