2.3 Ateisme og agnostisisme

Når noen sier nei til gudstro

Ikke alle mennesker tror på en gud eller en høyere makt. Noen avviser aktivt at guder finnes, mens andre mener at vi rett og slett ikke kan vite det. I denne fortellingen skal du utforske ateisme og agnostisisme som livssyn, og se på de viktigste argumentene i religionskritikken.

La oss først rydde i begrepene. Ateisme kommer fra gresk -- a (uten) og theos (gud) -- og er standpunktet om at det ikke finnes noen gud eller guder. Agnostisisme kommer fra a (uten) og gnosis (kunnskap), og er standpunktet om at vi ikke kan vite om det finnes en gud eller ikke. Det finnes også nyanser: en sterk ateist hevder aktivt at Gud ikke finnes, en svak ateist mangler gudstro uten å hevde det med sikkerhet, en agnostisk ateist tror ikke på Gud men erkjenner at man ikke kan bevise det, og en agnostisk teist tror på Gud men erkjenner at man ikke kan bevise det.

Religionskritikk har en lang historie og har bidratt til viktige debatter om tro, fornuft og moral. Å forstå religionskritikk er verdifullt -- ikke bare for dem som er kritiske til religion, men også for troende som ønsker å reflektere over sin egen tro. I et demokratisk samfunn er evnen til å drøfte ulike syn på religion en vesentlig kompetanse. Du skal møte noen av historiens mest kjente religionskritikere, og se hvordan troende har svart på dem.

Religionskritikkens historie

Kritikk av religion er ikke noe nytt. Allerede i antikken fantes det tenkere som stilte spørsmål ved gudene, men det store vendepunktet kom i opplysningstiden på 1700-tallet. Da kritiserte Voltaire religiøs intoleranse og maktmisbruk i kirkens navn, mens David Hume stilte spørsmål ved mirakelberetninger og argumenter for Guds eksistens.

På 1800-tallet kom de store religionskritikerne. Ludwig Feuerbach (1804--1872) hevdet at Gud er en projeksjon av menneskets egne ønsker og idealer -- vi skaper Gud i vårt bilde, ikke omvendt. Vi legger våre beste egenskaper, som kjærlighet, rettferdighet og visdom, inn i en gudsforestilling og tilber dette idealiserte speilbildet. Karl Marx (1818--1883) kalte religion «folkets opium» -- et middel som holder undertrykte folk passive ved å trøste dem med løfter om belønning i et liv etter døden, i stedet for at de gjør opprør mot urettferdige forhold her og nå. Friedrich Nietzsche (1844--1900) erklærte at «Gud er død». Han mente ikke dette som et faktum om Guds eksistens, men som en diagnose: Gud hadde mistet sin rolle som grunnlag for moral og mening i det moderne samfunnet.

På 1900-tallet hevdet Sigmund Freud (1856--1939) at gudstro er en form for ønsketenkning -- en illusjon skapt av menneskets behov for trygghet og en faderfigur. Og på 2000-tallet argumenterte den «nye ateismen», med forfattere som Richard Dawkins, Sam Harris, Christopher Hitchens og Daniel Dennett, offensivt for at religiøs tro er irrasjonell og skadelig.

Men kritikken kan også vurderes kritisk. Marx' argument om at religion passiviserer, har styrke -- historien viser at religion er blitt brukt til å rettferdiggjøre undertrykkelse. Samtidig overser det at religion også har inspirert kamp for rettferdighet, slik som borgerrettighetsbevegelsen i USA og kampen mot apartheid. Ifølge religionskritikerne er altså religion menneskeskapt; ifølge troende kan de samme argumentene slå begge veier.

Argumenter for og mot Guds eksistens

Er det mulig å argumentere for eller mot at Gud finnes? Filosofer har forsøkt begge deler, og argumentene er verdt å kjenne uansett hva man selv tror.

Blant argumentene mot Guds eksistens står det ondes problem sterkest. Hvis Gud er allmektig og god, hvorfor finnes det da lidelse, ondskap og naturkatastrofer? Logisk sett ser det ut som minst én av egenskapene ikke kan stemme: enten er Gud ikke allmektig, ikke god, eller så finnes Gud ikke. Andre argumenter peker på mangelen på vitenskapelig bevis for Guds eksistens, og på at religion kan være menneskeskapt -- ulike kulturer har skapt ulike guder, noe som kanskje kan forklares psykologisk og sosiologisk.

Blant argumentene for Guds eksistens finner vi det kosmologiske argumentet: alt som finnes må ha en årsak, og universet kan ikke ha oppstått av ingenting -- det må finnes en «første årsak». Det teleologiske argumentet peker på at naturen er så kompleks og velordnet at det tyder på en intelligent skaper. Moralargumentet sier at vår moralske intuisjon -- at noe virkelig er rett og galt -- peker mot en moralsk lovgiver. Og mange viser til religiøse erfaringer som oppleves som ekte.

Det ondes problem fortjener et nærmere blikk, for troende har utviklet flere svar, kalt teodicéer. Fri vilje-argumentet sier at Gud ga mennesker frihet, og at ondskap skyldes at vi misbruker den. Sjel-dannings-argumentet sier at lidelse kan utvikle våre moralske egenskaper, som mot og medfølelse. Argumentet om et begrenset perspektiv sier at vi ikke kan forstå Guds plan fullt ut. Og eskatologisk håp sier at lidelsen er midlertidig, og at rettferdighet kommer i et liv etter døden. Kritikere innvender at ingen av disse svarene er helt tilfredsstillende -- særlig når det gjelder uskyldige barns lidelse og naturkatastrofer som ikke skyldes menneskelig fri vilje. Spørsmålet om Guds eksistens forblir et av filosofiens mest grunnleggende, med gjennomtenkte argumenter på begge sider.

Oppsummering

I denne fortellingen har du sett at ateisme avviser at Gud finnes, mens agnostisisme mener vi ikke kan vite om Gud finnes -- med flere nyanser mellom standpunktene.

Religionskritikken har en lang historie, fra opplysningstidens Voltaire og Hume, via 1800-tallets store kritikere: Feuerbach (Gud som projeksjon), Marx (religion som «folkets opium») og Nietzsche («Gud er død» som diagnose av samtiden), til Freud (gudstro som ønsketenkning) og den nye ateismen på 2000-tallet. Samtidig så vi at kritikken kan vurderes kritisk -- religion har både passivisert og inspirert kamp for rettferdighet.

Vi gikk også gjennom argumentene i debatten om Guds eksistens. Mot står det ondes problem, mangel på bevis og religion som menneskeskapt; for står det kosmologiske argumentet, det teleologiske argumentet, moralargumentet og religiøse erfaringer. Troende har svart på det ondes problem med teodicéer som fri vilje, sjel-danning og eskatologisk håp. Spørsmålet om Guds eksistens forblir åpent, med gjennomtenkte argumenter på begge sider -- og i et demokratisk samfunn er det viktig å kunne drøfte dette med respekt for ulike standpunkter.