1.5 Menneskerettigheter og verdighet

En verdi ingen kan ta fra deg

Tenk et øyeblikk på dette: du har rettigheter rett og slett fordi du er et menneske. Ikke fordi du har gjort noe spesielt, ikke fordi du eier noe, ikke fordi du tilhører en bestemt gruppe -- bare fordi du er menneske. I dag virker det selvfølgelig, men denne tanken har en lang og dramatisk historie.

Menneskerettighetene bygger på ideen om menneskeverd, også kalt menneskets iboende verdighet. Det er tanken om at hvert menneske har en ukrenkelig verdi som ikke kan rangeres, og som ikke avhenger av hva man gjør, eier eller presterer. Alle har like mye verdi -- uavhengig av kjønn, hudfarge, religion eller nasjonalitet.

Denne tanken finnes i de fleste religioner og livssyn, men begrunnes ulikt. Ifølge kristendommen er mennesket skapt i Guds bilde, imago Dei. I islam beskrives mennesket som Guds khalifa, en forvalter på jorden. I jødedommen er hvert menneskeliv uendelig verdifullt. I buddhismen fortjener alle levende vesener medfølelse. Og i humanismen begrunnes menneskets verdi i fornuft og empati. Ulike utgangspunkt -- men samme konklusjon: hvert menneske krever respekt. I denne fortellingen skal du se hvor ideen om menneskerettigheter kommer fra, og hvorfor den fortsatt er både viktig og omdiskutert.

Veien fram til 1948

Ideen om at mennesker har grunnleggende rettigheter, har utviklet seg over svært lang tid. Ett av de tidligste forsøkene er Kyros-sylinderen fra Persia (539 f.Kr.), der Kyros den store ga erobrede folk rett til å beholde sin religion. I antikken hevdet naturrettstenkere som Aristoteles og stoikerne at det finnes en naturlig lov som gjelder alle mennesker. Religiøse tradisjoner har gjennom historien forsvart menneskeverdet -- selv om de også til tider er blitt brukt til å undertrykke.

Det virkelige gjennombruddet kom i opplysningstiden på 1700-tallet. Filosofer som John Locke og Jean-Jacques Rousseau argumenterte for at alle mennesker har naturlige rettigheter til liv, frihet og eiendom. Disse ideene la grunnlaget for to historiske dokumenter: den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776), som slo fast at «alle mennesker er skapt like», og den franske menneskerettighetserklæringen (1789), som handlet om rettigheter for «mennesket og borgeren».

Men det store vendepunktet kom etter andre verdenskrig og Holocaust. Verden hadde sett hva som skjer når menneskeverdet tråkkes ned, og 10. desember 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Artikkel 1 slår fast: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.» Erklæringen ble utarbeidet av representanter fra ulike kulturer og religioner, og er blitt et felles globalt referansepunkt.

Disse menneskerettighetene har tre kjennetegn: de er universelle (gjelder alle overalt), umistelige (kan ikke tas fra deg) og udelelige (henger sammen). Blant de sentrale rettighetene er retten til liv og sikkerhet, forbud mot tortur og slaveri, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, ytringsfrihet, samt rett til utdanning og en tilfredsstillende levestandard.

Ulike begrunnelser, samme verdi -- og dagens utfordringer

Hvorfor er hvert menneske verdifullt? Her gir ulike livssyn ulike svar. Ifølge en kristen begrunnelse er mennesket skapt i Guds bilde, og fordi verdien er gudgitt, kan ingen menneskelig makt ta den bort. Ifølge en humanistisk begrunnelse trenger vi ingen guddommelig autoritet -- menneskeverdet følger av vår evne til fornuft, empati og moralsk tenkning, og av vår felles menneskelighet. Begrunnelsene er ulike, men ender samme sted: hvert menneske krever respekt. Nettopp denne enigheten på tvers av livssyn var avgjørende da FNs erklæring ble utformet i 1948.

Likevel er menneskerettighetene fortsatt omdiskutert. Én debatt handler om kulturrelativisme mot universalisme. Er rettighetene virkelig universelle, eller er de uttrykk for vestlige verdier som påtvinges andre kulturer? Noen hevder at rettigheter som ytringsfrihet og likestilling ikke passer overalt; andre svarer at menneskeverdet er universelt og ikke kan relativeres -- og at kulturrelativisme i verste fall kan brukes til å rettferdiggjøre undertrykkelse.

Noen ganger kommer dessuten rettigheter i konflikt med hverandre. Et eksempel er da den danske avisen Jyllands-Posten i 2005 trykket karikaturtegninger av profeten Muhammad. På den ene siden står ytringsfriheten -- pressen har rett til å publisere kritikk og satire, også om religion, og det er en forutsetning for demokrati. På den andre siden står religionsfriheten og vernet mot krenkelse; ifølge islam er det forbudt å avbilde profeten, og mange muslimer opplevde tegningene som et angrep på sin tro. Begge sider har gyldige poenger. Det var juridisk tillatt å trykke tegningene, men man kan diskutere om det var klokt og respektfullt. Vold som reaksjon er uansett uakseptabelt.

Dessuten brytes menneskerettighetene systematisk i mange land, gjennom fengsling av politiske motstandere, tortur og undertrykkelse av minoriteter. Også i Norge debatteres rettigheter -- i asylpolitikk, urfolksrettigheter for samene, og personvern i den digitale tidsalderen.

Oppsummering

I denne fortellingen har du sett at menneskeverd er ideen om at hvert menneske har en ukrenkelig verdi -- uavhengig av hvem man er eller hva man gjør. Verdien begrunnes ulikt i ulike religioner og livssyn, fra kristendommens imago Dei til humanismens fornuft og empati, men konklusjonen er den samme: alle fortjener respekt.

Ideen har en lang historie, fra Kyros-sylinderen og antikkens naturrett, via opplysningstidens Locke og Rousseau og erklæringene i 1776 og 1789, til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948. Rettighetene er universelle, umistelige og udelelige.

Samtidig er menneskerettighetene fortsatt omdiskutert. Debatten om kulturrelativisme mot universalisme, konflikter mellom rettigheter -- som ytringsfrihet mot religionsfrihet i karikaturstriden -- og systematiske brudd i mange land viser at rettighetene må forsvares stadig på nytt. Menneskerettighetene er ikke bare juss; de er uttrykk for dype etiske overbevisninger om hva vi skylder hverandre som mennesker.