1.1 Filosofi og eksistensielle spørsmål

Spørsmålene du stiller om natten

Har du noen gang ligget våken og lurt på hva meningen med livet egentlig er? Eller tenkt på om verden virkelig er slik du oppfatter den? Da har du allerede gjort noe filosofer har holdt på med i over to tusen år. Du har drevet med filosofi.

Ordet kommer fra de greske ordene philos, som betyr kjærlighet, og sophia, som betyr visdom. Filosofi betyr altså «kjærlighet til visdom». Det handler om å stille grunnleggende spørsmål om tilværelsen og bruke fornuften til å søke svar, i stedet for bare å godta det første og beste.

Noen av disse spørsmålene kaller vi eksistensielle spørsmål, fordi de berører selve menneskets eksistens. Hva er meningen med livet? Har vi fri vilje, eller er alt forutbestemt? Hva skjer etter døden? Hva er rett og galt? Hva er lykke, og hvordan oppnår vi den? Hvem er jeg egentlig? Disse spørsmålene har opptatt mennesker i alle kulturer til alle tider. Det finnes ingen endelige svar, men nettopp det å reflektere over dem er en viktig del av det å være menneske.

I denne fortellingen skal du møte noen av de tenkerne som har formet hvordan vi i Vesten tenker -- fra de gamle grekerne til moderne eksistensialister.

Tre grekere som forandret alt

Reis tilbake til antikkens Hellas, rundt 500 til 300 år før vår tidsregning. Her skjedde noe nytt: i stedet for å forklare verden gjennom myter og guder, begynte tenkere å bruke fornuften. Tre av dem ble selve grunnmuren i vestlig filosofi.

Først møter du Sokrates (469--399 f.Kr.). Han skrev aldri ned noe selv -- vi kjenner ham gjennom eleven Platon. Sokrates er kjent for setningen «Jeg vet at jeg ingenting vet», fordi han mente at visdom begynner med å erkjenne sin egen uvitenhet. Han utviklet det vi kaller den sokratiske metoden: å stille spørsmål etter spørsmål for å avdekke selvmotsigelser og komme nærmere sannheten. Han mente også at dyd er kunnskap -- den som virkelig forstår hva som er godt, vil handle godt. Til slutt ble han dømt til døden for å «forderve ungdommen», og han drakk gift heller enn å flykte, fordi han mente man måtte følge bystatens lover.

Så kommer eleven Platon (428--348 f.Kr.), som grunnla Akademiet i Athen -- Europas første universitet. Platon utviklet idélæren: bak den fysiske verden finnes en høyere virkelighet av perfekte «ideer», og det vi ser rundt oss, er bare ufullkomne kopier. I den berømte hulelignelsen sitter mennesker lenket i en hule og ser bare skygger på veggen. Filosofen er den som frigjør seg og ser den sanne virkeligheten utenfor.

Til sist Aristoteles (384--322 f.Kr.), Platons elev og læreren til Alexander den store. Han kalte mennesket et zoon politikon -- et sosialt vesen som trenger fellesskapet. Han mente at lykke, eudaimonia, oppnås ved å utvikle dyder, og at hver dyd ligger som en gylden middelvei mellom to ytterpunkter. Mot er for eksempel middelveien mellom feighet og dumdristighet.

Du er det du velger

Tenk deg at du har lovet mormoren din et besøk, men så ringer vennene og vil ha deg med på fest. Hva gjør du? Ifølge en filosofisk retning fra 1800- og 1900-tallet, eksistensialismen, er nettopp slike valg det som former hvem du er. I stedet for å spørre «hva er verden?», spør eksistensialistene «hva vil det si å være menneske i verden?»

Danske Søren Kierkegaard (1813--1855) regnes som eksistensialismens far. Han mente at «subjektivitet er sannhet» -- sannheten må erfares personlig. Mennesket må velge seg selv og ta ansvar for valgene sine. Angst er en grunnleggende del av tilværelsen, fordi den oppstår i møte med friheten til å velge. Kierkegaard beskrev tre stadier å leve på: det estetiske (nytelse), det etiske (plikt) og det religiøse (tro).

Fransk filosof Jean-Paul Sartre (1905--1980) er kanskje den mest kjente eksistensialisten. Han sa at «eksistensen kommer før essensen» -- vi har ingen forhåndsbestemt natur, men skaper oss selv gjennom valgene vi tar. «Mennesket er dømt til frihet», mente han: vi kan ikke unngå å velge, og vi er fullt ansvarlige for det vi velger. Å si «jeg hadde ikke noe valg» kalte han ond tro -- det er å late som om friheten ikke finnes.

Franske Simone de Beauvoir (1908--1986) utviklet eksistensialismen i feministisk retning med setningen «man fødes ikke som kvinne, man blir det» -- kjønnsroller er samfunnsskapte, ikke naturlige. Hun mente også at frihet innebærer ansvar for andre menneskers frihet, ikke bare din egen.

Når du sammen med andre utforsker slike spørsmål gjennom en filosofisk samtale, øver du på åpenhet, begrunnelse, aktiv lytting, undring, kritisk tenkning og respekt -- du kan være uenig i en idé uten å angripe personen.

Oppsummering

I denne fortellingen har du sett at filosofi betyr «kjærlighet til visdom» og handler om å stille grunnleggende, eksistensielle spørsmål om mening, frihet, død, identitet og lykke -- spørsmål uten endelige svar, men som er verdt å reflektere over.

Tre greske tenkere la grunnlaget for vestlig filosofi: Sokrates med den sokratiske metoden og «jeg vet at jeg ingenting vet», Platon med idélæren og hulelignelsen om at vi bare ser skygger av den sanne virkeligheten, og Aristoteles med eudaimonia, dydene og den gylne middelvei.

Siden møtte du eksistensialismen, der Kierkegaard løftet fram valg, ansvar og angst, Sartre hevdet at «eksistensen kommer før essensen» og at vi er dømt til frihet, og de Beauvoir viste at kjønnsroller er samfunnsskapte. Til slutt så du hvordan en filosofisk samtale kan brukes som metode for å utforske de store spørsmålene -- gjennom åpenhet, begrunnelse, kritisk tenkning og respekt for hverandre.