3.4 Kulturrelativisme og etnosentrisme

«Det er jo helt feil måte å gjøre det på!»

Har du noen gang reagert med vantro eller avsky på noe folk i en annen kultur gjør? Kanskje en matrett som virket frastøtende, eller en skikk som føltes helt feil? Reaksjonen er menneskelig – men den reiser et dypt spørsmål. Når vi møter kulturelle praksiser som er svært forskjellige fra våre egne, skal vi bedømme dem ut fra våre egne standarder, eller prøve å forstå dem på deres premisser?

Dette spørsmålet ligger i spenningen mellom to begreper: etnosentrisme og kulturrelativisme. Dette er et felt der vi må være ekstra ryddige og balanserte, fordi det berører dype verdier, religion og etikk. I denne fortellingen skal vi forstå hva etnosentrisme er og hvilke konsekvenser den kan ha, hva kulturrelativisme innebærer som både holdning og metode, og til slutt et av de vanskeligste spørsmålene i hele faget: hvor menneskerettighetene setter grenser for hva som kan forsvares med kulturell tradisjon.

Etnosentrisme: min kultur som målestokk

La oss begynne med etnosentrisme. Det er tendensen til å bruke sin egen kultur som målestokk for å vurdere andre kulturer. Den egne kulturen oppfattes som «normal» og «riktig», mens andre kulturers praksiser fremstår som «merkelige», «primitive» eller «gale». Den etnosentriske antar at egne verdier er universelle, og mangler bevissthet om at ens eget perspektiv selv er kulturelt betinget.

Etnosentrismen kommer i flere former. Den kan være bevisst, som åpen nedvurdering av andre kulturer. Den kan være ubevisst, der man uten å tenke over det tar for gitt at egne standarder er universelle. Og den kan være velmenende: «Vi bør hjelpe dem å bli som oss» – en holdning som har gode intensjoner, men som likevel rangerer egen kultur som et ideal andre bør strebe mot. Det er verdt å understreke at etnosentrisme er dypt menneskelig og finnes i alle kulturer. Det problematiske er ikke at den finnes, men at den blir ureflektert.

Den viser seg i hverdagen. En student kan reagere med avsky på at kyllingføtter spises i Kina, der det er en delikatesse – avsky handler om kulturell konvensjon, ikke om hva som er objektivt «riktig». En forretningskvinne kan bli irritert over at en brasiliansk partner kommer «for sent», fordi relasjonsbygging vektes høyere enn klokkeslett i brasiliansk forretningskultur. Og en sosialarbeider kan bekymre seg for at en afghansk familie bor «for tett», uten å forstå at storfamilien er en grunnleggende trygghet i afghansk kultur. I alle tilfellene vurderes den andre ut fra egne standarder, uten å forstå logikken bak.

Kulturrelativisme: forståelse på egne premisser

Motpolen til etnosentrisme er kulturrelativisme – holdningen om at kulturelle praksiser bør forstås innenfor sin egen kulturelle kontekst, ikke måles mot en ekstern standard. Men her er det avgjørende å skille mellom to former.

Den første er metodologisk kulturrelativisme. Dette er en vitenskapelig tilnærming brukt i antropologi og kulturstudier: man prøver å forstå en kultur på dens egne premisser uten å dømme. Målet er kunnskap og forståelse, ikke moralsk bedømmelse. En forsker som studerer et bryllupsritual for å forstå dets funksjon i kulturen, gjør nettopp dette. Det er bred enighet om at dette er en nødvendig forskningsmetode.

Den andre er moralsk kulturrelativisme. Dette er et filosofisk standpunkt som hevder at det ikke finnes universelle moralske standarder – at hva som er rett og galt er helt avhengig av kulturen, og at ingen kultur kan dømme en annens praksiser. Dette er svært kontroversielt, og de fleste avviser det som et absolutt standpunkt. For tenk om noen sier: «Vi kan ikke fordømme tvangsekteskap – det er en del av deres kultur.» Her møter den moralske kulturrelativismen en grense. FNs menneskerettighetserklæring slår fast at ekteskap krever fritt og fullt samtykke, tvangsekteskap krenker grunnleggende autonomi, og mange mennesker innenfor de aktuelle kulturene kjemper selv mot praksisen. En balansert posisjon er at vi kan forstå den kulturelle logikken bak en praksis uten å akseptere at den er moralsk forsvarlig.

Menneskerettigheter og grensen for relativisme

Vi kommer til et av de mest debatterte spørsmålene i kulturstudier: forholdet mellom kulturrelativisme og universelle menneskerettigheter. Her står to posisjoner mot hverandre, og det er viktig å framstille begge rettferdig.

Den universalistiske posisjonen hevder at menneskerettighetene gjelder for alle, uavhengig av kultur, og at individets grunnleggende rettigheter ikke kan settes til side av tradisjon. FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 er uttrykk for dette. Kritikken er at erklæringen kan sees som «vestlig kulturimperialisme» – ble rettighetene formulert med alle kulturers perspektiv? Den kulturrelativistiske posisjonen hevder på sin side at menneskerettighetene er et produkt av vestlig kulturhistorie, at andre kulturer kan ha like gyldige verdisystemer, og at det å påtvinge universelle rettigheter selv kan være en form for etnosentrisme. Kritikken her er at standpunktet kan misbrukes til å rettferdiggjøre overgrep mot individer.

De fleste forskere inntar i dag en mellomposisjon. Den sier at grunnleggende rettigheter – som retten til liv, frihet fra tortur og frihet fra slaveri – er universelle, mens hvordan andre rettigheter implementeres kan variere mellom kulturer. Man kan altså respektere kulturelt mangfold uten å akseptere menneskerettighetsbrudd. Grensen for kulturrelativisme bør gå der praksiser krenker individers grunnleggende fysiske integritet, frihet og verdighet, slik menneskerettighetene definerer dem. Og en viktig påminnelse: en etnosentrisk feilvurdering – som en helsearbeider som melder bekymring til barnevernet fordi en familie praktiserer samsovning, vanlig i deres kultur – kan også gjøre stor skade. Begge ytterpunktene har sine farer.

Oppsummering

Vi har sett at etnosentrisme innebærer å vurdere andre kulturer ut fra sin egen kulturs standarder, og at den kan være bevisst, ubevisst eller velmenende – men alltid problematisk når den blir ureflektert. Kulturrelativisme søker derimot å forstå kulturer på deres egne premisser.

Vi skilte mellom metodologisk kulturrelativisme, en anerkjent forskningsmetode, og moralsk kulturrelativisme, et kontroversielt filosofisk standpunkt om at ingen moral er universell. Til slutt så vi at universelle menneskerettigheter setter grenser for hva som kan forsvares med kulturell tradisjon, og at de fleste inntar en mellomposisjon: grunnleggende rettigheter er universelle, mens implementeringen kan variere. Kunsten er å forstå uten nødvendigvis å akseptere – og å unngå fellene både i etnosentrismen og i den absolutte relativismen.