3.3 Interkulturell kommunikasjon

Når et senket blikk betyr respekt – eller skjuling

Se for deg en norsk lærer som ber en elev se på henne mens hun snakker. Eleven senker blikket. Læreren tenker at han skjuler noe, eller er uhøflig. Men i elevens kultur er nettopp det senkede blikket et tegn på respekt overfor en autoritet. Begge handler i god tro – men de leser hverandre gjennom helt ulike koder, og misforståelsen er et faktum.

Interkulturell kommunikasjon er en hverdagsrealitet i en globalisert verden. Vi kommuniserer med mennesker fra andre kulturer på jobben, i nabolaget, på reise og digitalt. Men det som er selvfølgelig i én kultur, kan skape forvirring i en annen. I denne fortellingen skal vi se hvordan kulturelle koder påvirker både ord og kroppsspråk, hvilke misforståelser som typisk oppstår, forskjellen på direkte og indirekte kommunikasjonsstiler, og hvilke strategier som faktisk hjelper. Et viktig prinsipp ligger under alt: ulike koder betyr ikke uhøflighet – og ingen kultur er «bedre» enn en annen.

Kulturelle koder og kulturell støy

La oss starte med kulturelle koder – de uskrevne reglene som styrer hvordan vi kommuniserer: hva som er passende å si, når, til hvem og på hvilken måte. Vi er sjelden bevisste på våre egne koder før vi møter noen med andre. Kodene styrer turtagning (hvem snakker når, er det greit å avbryte?), høflighetsformer (tiltale, titler, omgangstone), temavalg (i Norge prater man gjerne om vær og friluftsliv med fremmede), følelsesuttrykk og humor – sarkasme og ironi varierer sterkt.

Når to personer har ulike koder uten å vite det, oppstår kulturell støy: forstyrrelser som vanskeliggjør kommunikasjonen. Tenk på Erik, som er norsk, og Fatih, med tyrkisk bakgrunn. Erik inviterer Fatih på middag klokka seks. For Erik betyr det å komme presis, ta med vin, spise det som serveres og gå rundt ti. For Fatih kan det være naturlig å komme litt etter avtalt tid, ta med kaker i stedet for alkohol, og forvente at verten insisterer når han tilbyr seg å hjelpe med oppvasken. Resultatet? Erik opplever Fatih som «forsinket», Fatih opplever Erik som «kald». Begge tolker den andre gjennom egne koder. Løsningen ligger i bevisstheten om at forskjellene skyldes ulike koder – ikke dårlige intensjoner.

Direkte og indirekte stil – og kroppen som snakker

Kulturer varierer langs et spekter fra direkte til indirekte kommunikasjon. I en direkte kommunikasjonsstil sies budskapet eksplisitt og tydelig: man sier hva man mener uten omveier, «nei» betyr nei og «ja» betyr ja. Ærlighet og tydelighet verdsettes. Dette er typisk for blant annet Norge, Tyskland og Nederland. I en indirekte kommunikasjonsstil antydes budskapet i stedet for å sies rett ut. Man pakker det inn for å bevare harmoni og «ansikt», og «ja» kan bety «kanskje» eller «jeg skal vurdere det». Harmoni og relasjon verdsettes, slik vi ser i blant annet Japan, Kina og mange arabiske kulturer. Ingen stil er bedre: direkte kommunikasjon er effektiv, men kan virke brutal, mens indirekte kommunikasjon bevarer relasjoner, men kan virke uklar.

Mye av kommunikasjonen er dessuten nonverbal, og her er rommet for misforståelser stort. Tenk på blikkontakt: et senket blikk kan bety respekt i én kultur og unnvikenhet i en annen. Eller proksemikk – bruken av fysisk avstand. Carlos fra Mexico står tett på Jonas, som er norsk; Jonas trekker seg unna, Carlos følger etter. Jonas opplever ham som «invaderende», Carlos opplever Jonas som «kald», fordi normal samtaleavstand er kortere i meksikansk enn i norsk kultur. Også berøring varierer: et tilbaketrukket håndtrykk kan handle om religiøs praksis og personlige grenser, ikke avvisning. I alle tilfellene tolkes den andres atferd gjennom egne koder. Et klassisk eksempel på direkte/indirekte-forskjellen er når en norsk prosjektleder spør en japansk kollega om de rekker fristen, og får til svar «vi skal gjøre vårt beste» – som i japansk sammenheng ofte betyr «det blir vanskelig», altså nei.

Strategier som faktisk virker

Den gode nyheten er at interkulturell kommunikasjon kan læres. Det krever bevissthet, vilje til å lære og evne til å se ting fra andres ståsted. En første strategi er kulturell bevissthet: bli klar over dine egne koder og at de ikke er universelle. Still spørsmål ved det du tar for gitt. Den andre er aktiv lytting – lytt ikke bare til ordene, men prøv å forstå den kulturelle konteksten bak, og vær oppmerksom på nonverbale signaler.

En tredje strategi er perspektivtaking: forsøk å se situasjonen fra den andres kulturelle ståsted. Hva er logisk og naturlig fra deres perspektiv? En fjerde er metakommunikasjon – å snakke om selve kommunikasjonen: «Jeg opplever at vi kanskje forstår dette litt ulikt – kan vi snakke om det?» En femte er å unngå stereotypisering, og huske at kulturelle mønstre er generaliseringer som ikke gjelder alle individer i en kultur. Og en sjette er toleranse for tvetydighet: aksepter at du ikke alltid vil forstå alt med en gang, og vær tålmodig og nysgjerrig.

Disse strategiene gjør at det kulturelle mangfoldet på en arbeidsplass kan bli en styrke i stedet for en kilde til konflikt. Flere perspektiver gir mer kreativ problemløsning, og økt kulturell kompetanse gjør en organisasjon bedre rustet for internasjonalt samarbeid. Nøkkelen er å bygge en kultur som anerkjenner forskjellene og skaper rom for dialog.

Oppsummering

Vi har sett at kulturelle koder styrer hvordan vi kommuniserer, og at kulturell støy oppstår når forskjeller i koder forstyrrer forståelsen. Kulturer varierer mellom en direkte stil, som sier budskapet eksplisitt, og en indirekte stil, som antyder for å bevare harmoni – uten at den ene er bedre enn den andre.

Nonverbal kommunikasjon som blikkontakt, fysisk avstand (proksemikk) og berøring tolkes ulikt på tvers av kulturer og er en vanlig kilde til misforståelser. Til slutt så vi at effektiv interkulturell kommunikasjon kan læres gjennom strategier som kulturell bevissthet, aktiv lytting, perspektivtaking og metakommunikasjon. Når disse er på plass, blir mangfold en styrke – en kilde til flere perspektiver og bedre samarbeid.