1.2 Poststrukturalisme og dekonstruksjon

Hva om meningen aldri står stille?

I forrige kapittel møtte du strukturalismen, som leter etter faste, underliggende strukturer bak alt vi forstår. Men hva om de strukturene selv er ustabile, fulle av sprekker og motsetninger? Hva om en tekst aldri helt klarer å bety det den prøver å bety?

Det er nettopp dette poststrukturalismen insisterer på. Den oppsto på 1960- og 70-tallet som en kritikk av strukturalismens tro på stabilitet. Der strukturalismen jakter på orden og mønstre, hevder poststrukturalismen at mening er ustabil, kontekstavhengig og alltid i bevegelse. Tekster sier ikke bare det de ser ut til å si – under overflaten gjemmer det seg motsetninger og maktstrukturer.

I denne fortellingen møter vi to av de mest innflytelsesrike tenkerne i tradisjonen. Først Jacques Derrida, som lærte oss å lese tekster mot seg selv gjennom dekonstruksjon. Deretter Michel Foucault, som avslørte den tette koblingen mellom makt, kunnskap og det han kalte diskurs.

Derrida: når teksten undergraver seg selv

Den fransk-algeriske filosofen Jacques Derrida (1930–2004) ga oss metoden dekonstruksjon – en lesestrategi som avdekker indre motsetninger og ustabilitet i tekster. Derridas påstand er nesten provoserende: ingen tekst klarer helt å bety det den forsøker å bety.

Et nøkkelbegrep er différance. Mening er alltid forskjøvet og utsatt. Hvert ord defineres gjennom forskjell fra andre ord, og de ordene viser igjen videre til nye ord – i en uendelig kjede. Vi når aldri et endelig ankerpunkt, en fast og siste mening. Derrida pekte også på logosentrismen: vestlig tenkning privilegerer det talte ordet over det skrevne og søker stadig etter én grunnleggende sannhet, en logos. Og han tok opp Lévi-Strauss' binære opposisjoner – men nå for å vise at par som natur/kultur og tale/skrift aldri er likestilte. Den ene siden er alltid privilegert, og dekonstruksjonen snur hierarkiet for å avsløre hvor vilkårlig det er.

Metoden går i fire trinn: identifiser motsetningsparet, vis hvilken side som er privilegert, finn passasjer der teksten undergraver sitt eget hierarki, og vis at meningen er ustabil og åpen. Ta regelen «Alle elever skal behandles likt». Den hviler på paret likhet/ulikhet, der likhet er privilegert og virker selvsagt rettferdig. Men lik behandling forutsetter at alle starter likt – og det gjør de ikke. For å oppnå reell likhet må vi faktisk behandle elever ulikt, gjennom tilpasset opplæring. Regelen inneholder altså en motsetning den ikke selv kan løse.

Foucault: makt, kunnskap og diskurs

Den franske filosofen Michel Foucault (1926–1984) ga poststrukturalismen et helt nytt blikk på makt. For ham er diskurs de rådende måtene å snakke om, forstå og vite om et tema på. Diskursen bestemmer hva som overhodet kan sies, tenkes og gjøres innenfor et felt – den setter grensene for det tenkelige.

Foucaults mest kjente innsikt er at makt og kunnskap er uløselig forbundet. Den som definerer kunnskapen, har makt; den som har makt, definerer kunnskapen. Og makt er ikke bare undertrykkende, ovenfra og ned. Den er også produktiv – den skaper kategorier, identiteter og sannheter. Medisinen, for eksempel, definerer hva som er «friskt» og «sykt», og dermed hele vår forståelse av hva som er «normalt». Tenk på hvordan diskursen om psykisk helse har endret seg: fra besettelse og moralsk svakhet, til sykdom og diagnoser, til dagens åpenhet og folkehelse. Foucault ville si at hver epoke har sin «sannhet», og at disse sannhetene avspeiler hvem som har makt til å definere normalitet – ikke nødvendigvis hva som er mest «sant».

Foucault studerte også hvordan institusjoner som fengsel, skole og sykehus disiplinerer kropper og tanker gjennom overvåking, kategorisering og normalisering. Hans berømte metafor er panoptikonet: et fengsel der alle kan observeres til enhver tid, slik at fangene begynner å overvåke seg selv. Mange spør i dag om sosiale medier fungerer som et moderne panoptikon – fordi vissheten om at andre ser oss, får oss til å sensurere oss selv.

Oppsummering

Poststrukturalismen oppsto som en kritikk av strukturalismens tro på stabile strukturer og fast mening. Derrida ga oss dekonstruksjonen – en metode for å avdekke indre motsetninger i tekster – og begrepet différance, som sier at mening alltid er forskjøvet og utsatt. Han viste også hvordan binære opposisjoner og logosentrisme privilegerer den ene siden på vilkårlig grunnlag.

Foucault avdekket den tette koblingen mellom makt og kunnskap: den som definerer kunnskapen, har makten. Hans diskurs-begrep beskriver de rådende måtene å forstå et tema på, og hans poeng om at makt er produktiv viser at makt skaper kategorier, identiteter og sannheter. Til slutt ga panoptikonet oss et bilde på et overvåkingssamfunn der vi disiplinerer oss selv. Poststrukturalismen avviser ikke strukturalismen helt, men radikaliserer den og stiller kritiske spørsmål ved alt vi tar for gitt.