1.1 Strukturalisme og semiotikk

Hvorfor betyr et rødt lys «stopp»?

Tenk deg at du står i et lyskryss. Lyset slår om til rødt, og du stopper – helt automatisk. Du tenker ikke over det. Men hvorfor betyr akkurat rødt «stopp», hjertet «kjærlighet» og en hvit due «fred»? Ingenting ved fargen rød tvinger den til å bety nettopp fare. Likevel forstår vi alle koden.

Det er nettopp dette spørsmålet – hvordan vi skaper mening – som driver strukturalismen og semiotikken. Disse to nært beslektede teoriene oppsto tidlig på 1900-tallet og har siden formet hvordan vi analyserer kultur. Strukturalismen bygger på en idé: at vi forstår verden gjennom underliggende strukturer og systemer vi sjelden er bevisste på. Semiotikken er læren om tegn og tegnprosesser, og den gir oss konkrete verktøy til å avdekke hvordan mening dannes – i alt fra språk og bilder til mote og ritualer.

I denne fortellingen skal vi møte tre tenkere som hver ga oss en ny nøkkel til å låse opp meningen i hverdagen vår: Saussure, Lévi-Strauss og Barthes. Når du er ferdig, vil du aldri se en reklameplakat på helt samme måte igjen.

Saussure og tegnet som lever av forskjell

Vi begynner med den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure (1857–1913), som regnes som grunnleggeren av moderne lingvistikk og strukturalisme. Hans store gave til oss er tegnteorien.

Et tegn, mente Saussure, består av to uatskillelige deler. Den første er signifikanten – selve uttrykket, den fysiske formen: lyden av et ord, bokstavene på papiret, bildet du ser. Den andre er signifikatet – innholdet, altså begrepet eller ideen som uttrykket peker mot. Når du sier «hund», er lyden signifikanten og forestillingen om det firbente dyret signifikatet.

Det geniale poenget er at forholdet mellom disse to er arbitrært, altså helt vilkårlig. Det finnes ingen naturlig grunn til at akkurat lyden «hund» skal bety nettopp det dyret. Tenk på ordet «tre»: på engelsk heter det «tree», på tysk «Baum», på fransk «arbre». Ingen av lydene er mer «naturlige» enn de andre – det er språkfellesskapet som har blitt enige om koblingen. Selv lydhermende ord som «voff» varierer (engelsk «woof», japansk «wan wan»).

Hvordan får så et tegn mening? Gjennom forskjell fra andre tegn. Du forstår «dag» fordi det er forskjellig fra «natt», «morgen» og «kveld». Saussure skilte også mellom langue, språket som et felles system, og parole, den faktiske, individuelle bruken av det. Mening ligger altså ikke i det enkelte tegnet alene, men i hele systemet det inngår i.

Lévi-Strauss og motsetningene som styrer oss

Neste tenker er den franske antropologen Claude Lévi-Strauss (1908–2009). Han tok Saussures ideer ut av språket og inn i studiet av hele kulturer. Hans store oppdagelse var at mennesker over alt organiserer forståelsen sin gjennom binære opposisjoner – motsetningspar.

Tenk på par som natur og kultur, rått og kokt, mann og kvinne, oss og dem, hellig og profant, sivilisert og primitivt. Lévi-Strauss studerte myter fra svært ulike samfunn og fant noe slående: de delte de samme grunnleggende strukturene. Det finnes et viktig poeng her: i de fleste slike par er den ene siden nesten alltid privilegert, altså foretrukket, mens den andre nedvurderes. Og disse motsetningene er ikke naturgitte – de er kulturelt konstruerte.

La oss prøve verktøyet på en helt vanlig superheltfilm. Der finner vi raskt par som helt og skurk, godt og ondt, orden og kaos, lys og mørke. Helten står alltid på den privilegerte siden, og filmen plasserer oss på heltens lag og inviterer oss til å godta verdihierarkiet som selvfølgelig. Lévi-Strauss ville minne oss om at hvem som er «helt» og «skurk» avhenger av perspektivet. Nettopp derfor problematiserer mange moderne filmer dette ved å gi skurken et sympatisk motiv. Når vi avdekker de binære opposisjonene i en tekst, kan vi altså avsløre underliggende ideologier vi ellers ikke ville lagt merke til.

Barthes og mytene som later som de er naturlige

Den siste tenkeren vi møter er den franske semiotikeren Roland Barthes (1915–1980). Han videreutviklet Saussure med to begreper du vil få stor nytte av: denotasjon og konnotasjon.

Denotasjonen er den bokstavelige, direkte betydningen – det vi faktisk ser, hører eller leser. Et fotografi av en rose denoterer rett og slett en blomst med røde kronblader og grønn stengel. Konnotasjonen er noe mer: de kulturelle assosiasjonene og tilleggsbetydningene tegnet drar med seg. Den røde rosa konnoterer kjærlighet, romantikk, lidenskap og valentinsdagen. Mens denotasjonen er nokså felles, er konnotasjonene kulturelt betinget.

Tenk deg en typisk parfymereklame: en kvinne i gullkjole på en balkong i solnedgang, en gullflaske nederst, teksten «The one». Det er denotasjonen. Men gullfargen konnoterer luksus og eksklusivitet, solnedgangen romantikk, balkongen opphøyd posisjon. Reklamen kobler skjønnhet, luksus og suksess sammen.

Og her kommer Barthes' skarpeste begrep: myten. Når konnotasjonene blir så innarbeidet at de fremstår som «naturlige» og selvfølgelige, oppstår en myte. Myten skjuler at meningen er kulturelt konstruert, og får den til å virke tidløs og universell. Forestillingen om at «rosa er for jenter og blått for gutter» føles naturlig, men er en myte som faktisk har endret seg over tid. Myten i parfymereklamen er at parfymen kan gi deg del i en verden av skjønnhet og suksess. Strukturalisme og semiotikk gir oss verktøyene til å avsløre nettopp slike skjulte budskap.

Oppsummering

Vi har fulgt tre tenkere som ga oss hvert sitt verktøy for å forstå hvordan mening blir til. Saussure delte tegnet i signifikant (uttrykket) og signifikat (innholdet), og viste at forholdet mellom dem er arbitrært – tegn får mening gjennom forskjell fra andre tegn i et system (langue), ikke gjennom noen naturlig kobling.

Lévi-Strauss flyttet ideene inn i kulturanalysen og avdekket at samfunn organiserer verden gjennom binære opposisjoner – motsetningspar som natur/kultur og oss/dem, der den ene siden nesten alltid er privilegert. Disse er kulturelt konstruerte og avslører skjulte ideologier.

Barthes ga oss denotasjon (den bokstavelige betydningen) og konnotasjon (de kulturelle assosiasjonene), og kronet det med myte-begrepet: konnotasjoner som naturaliseres og fremstår som selvfølgelige. Til sammen gir strukturalisme og semiotikk deg et sett kraftige verktøy for å avsløre de skjulte betydningene i kulturuttrykkene rundt deg – fra logoer og reklame til film og sosiale medier.