4.2 Narrativ analyse

Vi tenker i historier

Mennesker har alltid fortalt historier. Lenge før vi hadde skrift, samlet vi oss rundt bål og delte fortellinger -- fordi fortellinger hjelper oss å forstå verden, ordne erfaringene våre og skape mening. Det overraskende er hvor mange steder fortellingsstrukturen dukker opp i mediene i dag. Ikke bare i filmer og serier, men også i nyheter, reklame, dokumentarer og politisk retorikk. Selv en tilsynelatende nøytral nyhetssak er bygget opp som en fortelling -- med en helt, en hindring og en oppløsning.

I dette kapittelet skal du lære hva en narrativ analyse er, du skal bli kjent med Greimas' aktantmodell og dens seks roller, lære klassisk dramaturgi og spenningskurven, og møte Joseph Campbells heltefortelling. Til slutt skal du se hvordan narrativer brukes strategisk -- og noen ganger manipulerende -- i mediene.

Å kunne analysere fortellinger gir deg et mektig redskap: det avslører at den som forteller en historie, alltid har valgt hvem som er helt, hvem som er offer, og hva som er problemet.

Aktantmodellen: seks roller i enhver fortelling

Et narrativ er rett og slett en fortelling -- en framstilling av hendelser i en bestemt rekkefølge, med begynnelse, midtdel og slutt. Narrativ analyse undersøker hvordan en fortelling er bygget opp, hvilke roller karakterene fyller, og hvilken funksjon den har. Det mest sentrale verktøyet kommer fra den litauisk-franske lingvisten Algirdas Julien Greimas, som utviklet aktantmodellen.

Modellen sier at enhver fortelling har seks roller, kalt aktanter. Subjektet er den som handler, helten. Objektet er det subjektet streber etter, målet. Senderen er det som setter handlingen i gang. Mottakeren er den som nyter godt av resultatet. Hjelperen bistår subjektet, og motstanderen er det som hindrer subjektet i å nå målet -- enten det er en person, en naturkraft eller en indre konflikt.

Ta en nyhetssak om en norsk hjelpeorganisasjon som sender nødhjelp til et jordskjelvrammet område. Subjektet er hjelpeorganisasjonen, objektet er å få nødhjelpen fram, senderen er medlidenhet og humanitære verdier, mottakeren er ofrene, hjelperne er frivillige og donorer, og motstanderen er ødelagt infrastruktur og tidsnød. Det viktige poenget er at selv en «nøytral» nyhetssak følger denne strukturen. Journalisten velger hvem som er helt og hvem som er offer. En annen vinkling kunne gjort de rammede selv til subjektet, med selvberging som objekt -- og da ville hele historien fått en annen mening.

Dramaturgi, heltefortellingen og narrativ i mediene

Fortellinger har også en form -- en oppbygging. Dramaturgi er læren om hvordan fortellinger bygges. Den klassiske modellen går tilbake til Aristoteles og deler fortellingen i tre akter: eksposisjonen, der konflikten introduseres, stigningen, der konflikten tilspisser seg, og oppløsningen, der den løses. Spenningskurven viser hvordan spenningen stiger fra anslaget, gjennom komplikasjoner og vendepunkt, til et klimaks, før den faller i avslutningen.

Et beslektet, mer omfattende mønster er heltefortellingen, beskrevet av Joseph Campbell og ofte kalt monomyten. Her forlater helten den kjente verdenen, krysser en terskel inn i det ukjente, møter prøvelser, oppnår en innsikt eller belønning, og vender til slutt tilbake forandret. Dette mønsteret finnes igjen i myter og eventyr -- som Askepott, der subjektet hjelpes av en god fe og motarbeides av stemoren -- og i utallige moderne filmer.

Det fascinerende er hvor mye disse strukturene brukes utenfor fiksjonen. Nyheter velger helter og skurker gjennom kildevalg og bruker personlige historier for å menneskeliggjøre abstrakte temaer. Reklamer forteller ofte en minifortelling -- problem, så løsning, så lykkelig slutt -- der produktet plasseres som «hjelperen». Dokumentarer følger gjerne en hovedperson gjennom en reise med vendepunkter. Og influencere bygger troverdighet gjennom personlige narrativer, ikke minst «før og etter»-fortellingen. Nettopp her ligger faren: den samme hendelsen kan fortelles med ulike aktanter og gi helt ulike inntrykk. En streik i helsevesenet kan ha sykepleierne som subjekt med regjeringen som motstander -- eller pasientene som subjekt med streiken som motstander. Samme fakta, motsatt sympati. Det viser at nyheter aldri er helt nøytrale.

Oppsummering

Vi begynte ved bålet og fant fortellingsstrukturen igjen overalt i mediene. Et narrativ er en fortelling med begynnelse, midtdel og slutt, og aktantmodellen til Greimas ga oss seks roller: subjekt, objekt, sender, mottaker, hjelper og motstander. Selv en nøytral nyhetssak kan analyseres med modellen -- og det avslører journalistens valg.

Dramaturgien beskrev fortellingens form gjennom eksposisjon, stigning og oppløsning, og spenningskurven viste vendepunkt og klimaks. Campbells heltefortelling ga oss det universelle mønsteret der helten reiser ut, møter prøvelser og vender tilbake forandret. Til slutt så vi at narrativer brukes strategisk i nyheter, reklame, dokumentar og sosiale medier -- og at den samme hendelsen kan fortelles med ulike aktanter for å gi helt ulike inntrykk. Lærdommen er klar: den som forteller, har alltid valgt -- og narrativ analyse lar deg se valget.