6.3 Argumentasjon

Hva gjør et argument godt?

Vi argumenterer hele tiden -- når vi forhandler om leggetid, diskuterer politikk, eller forsvarer en mening i klassen. Å argumentere betyr å gi grunner for at noen skal akseptere en påstand. Men hva er det egentlig som gjør et argument godt eller dårlig? Og hvordan kan vi analysere andres argumentasjon på en systematisk måte, slik at vi ikke lar oss lure av noe som bare høres overbevisende ut?

I dette kapittelet skal vi ta argumentasjonen fra hverandre. Vi skal se på de tre grunnleggende byggesteinene i ethvert argument, bli kjent med et kraftig analyseverktøy fra filosofen Stephen Toulmin, og lære å gjenkjenne de vanligste logiske feilslutningene -- de fellene argumentasjon ofte går i.

De tre byggesteinene

Et argument er en sammenstilling av en påstand og en eller flere begrunnelser som støtter den. Argumentet forsøker å overbevise mottakeren om at påstanden er sann, riktig eller rimelig, og kan bygge på fakta, verdier, erfaringer eller logiske slutninger.

Grunnleggende består et godt argument av tre deler. Påstanden er det avsenderen hevder og vil at mottakeren skal godta. Begrunnelsen, også kalt premiss, er den logiske grunnen som støtter påstanden. Og belegget er konkret dokumentasjon, fakta eller eksempler som underbygger begrunnelsen. For at argumentet skal være overbevisende, må alle tre delene være til stede og henge logisk sammen.

Det er lærerikt å se hva som skjer hvis en del mangler. En påstand uten begrunnelse er bare en løs mening -- «Vi bør innføre gratis skolemåltid» sier ingenting om hvorfor. En begrunnelse uten belegg mangler dokumentasjon. Og belegg uten en tydelig påstand gir mottakeren ingen retning. Et komplett argument kan se slik ut: Påstand: «Vi bør innføre gratis skolemåltid for alle elever.» Begrunnelse: «Et gratis skolemåltid sikrer at alle barn får næringsrik mat, uavhengig av familiens økonomi.» Belegg: «En studie fra Universitetet i Oslo viste at skoler med gratis skolemåltid fikk bedre konsentrasjon og redusert sosial ulikhet i kosthold.» Her henger alt sammen -- påstanden sier hva vi bør gjøre, begrunnelsen hvorfor, og belegget dokumenterer effekten.

Toulmins modell -- argumentet under lupen

I 1958 laget den britiske filosofen Stephen Toulmin et analyseverktøy som lar oss undersøke argumenter mye grundigere. Toulmins argumentasjonsmodell bryter et argument ned i seks komponenter, og avslører at selv enkle hverdagsargumenter har en overraskende kompleks struktur.

De tre grunnleggende komponentene er påstand, belegg og hjemmel. Påstanden er det som hevdes. Belegget er faktaene eller observasjonene som støtter den. Og hjemmelen -- det mest interessante begrepet -- er den underliggende regelen, normen eller antakelsen som knytter belegget til påstanden. Hjemmelen er det logiske bindeleddet som forklarer hvorfor belegget i det hele tatt er relevant. I tillegg har modellen tre supplerende komponenter: ryggdekning (støtte for selve hjemmelen, som viser at regelen er gyldig), styrkemarkør (ord som «sannsynligvis» eller «trolig» som angir hvor sikkert konklusjonen følger), og gjendrivelse (betingelsene der påstanden likevel ikke holder -- altså unntak og motargumenter).

La oss bruke modellen på et hverdagsargument: «Marte bør sannsynligvis ta med paraply i dag.» Belegg: Det er varslet regn i ettermiddag. Hjemmel: Når det er varslet regn, er det lurt å ta med paraply. Ryggdekning: Meteorologisk institutts prognoser treffer i omtrent 85 prosent av tilfellene. Styrkemarkør: «sannsynligvis» -- konklusjonen er ikke helt sikker. Gjendrivelse: Med mindre hun bare skal være innendørs, eller regnet er så lett at det ikke spiller noen rolle. Modellen viser hvor mange lag av begrunnelse som ligger skjult selv i en enkel påstand om en paraply -- og den hjelper oss å se nøyaktig hvor et argument er sterkt eller svakt.

Fellene i argumentasjonen

Noen argumenter ser overbevisende ut, men inneholder en feil i selve resonnementet. Slike kalles logiske feilslutninger, og å kjenne dem igjen er kanskje den mest verdifulle ferdigheten i hele dette kapitlet -- den gjør deg vanskeligere å lure.

La oss se på de vanligste. Personangrep er å angripe avsenderens karakter i stedet for argumentene -- «hun har jo ikke peiling, så vi kan se bort fra det hun sier». Stråmannsargument er å forvrenge motpartens standpunkt til en svakere versjon som er lett å rive ned, for så å angripe den i stedet for det motparten faktisk mente. Skråplansargument er å hevde at ett lite tiltak uunngåelig vil føre til ekstreme konsekvenser, uten å vise hvorfor. Falsk dikotomi, også kalt svart-hvitt-tenkning, er å framstille det som om det bare finnes to alternativer når det egentlig finnes flere. Og appell til folkemeningen er å hevde at noe er riktig fordi mange mener det -- som om antall tilhengere avgjorde sannheten.

To eksempler gjør dette konkret. «Alle jeg kjenner er enige om at skoledagen bør starte senere, altså er det riktig» -- dette er appell til folkemeningen, og holder ikke, fordi at mange mener noe ikke gjør det sant. «Enten er dere for dette forslaget, eller så bryr dere dere ikke om barnas framtid» -- dette er en falsk dikotomi, fordi man godt kan være uenig i forslaget og likevel bry seg om barna, for eksempel ved å foretrekke en annen løsning. Å kjenne disse fellene gjør oss bedre rustet til å vurdere argumentasjon kritisk -- i debatter, i mediene, og ikke minst i vår egen tenkning. Det handler ikke om å bli mistenksom mot alt, men om å skille holdbare argumenter fra dem som bare ser holdbare ut.

Oppsummering

Vi har tatt argumentasjonen fra hverandre. Et grunnleggende argument består av påstand, begrunnelse og belegg, som alle må henge sammen for å overbevise. Toulmins argumentasjonsmodell utvider dette med hjemmel (bindeleddet mellom belegg og påstand), ryggdekning, styrkemarkør og gjendrivelse, og gir et presist verktøy for å vurdere argumenters styrke -- slik vi så med paraply-eksemplet.

Til slutt lærte vi å gjenkjenne logiske feilslutninger -- argumenter som ser overbevisende ut, men inneholder feil i resonnementet, som personangrep, stråmann, skråplan, falsk dikotomi og appell til folkemeningen. Denne kunnskapen gjør oss bedre i stand til å vurdere kommunikasjon kritisk -- i debatter, i mediene og i vår egen tenkning -- og er et viktig forsvar mot å bli overbevist av noe som bare høres riktig ut.