4.4 Kulturmøter og kultursjokk

Når det kjente forsvinner

Hvert år reiser, studerer og arbeider millioner av mennesker i andre land enn sitt eget. Mange opplever at møtet med en ny kultur er spennende -- men også uventet krevende. Plutselig fungerer ikke de kjente reglene lenger. Du vet ikke hvordan man hilser, hva som er høflig, eller hvordan man får venner. Selv det å handle mat eller ta bussen kan kjennes slitsomt.

Denne følelsen har et navn: kultursjokk. I dette kapittelet skal vi følge hva som skjer når et menneske flytter inn i en ny kultur -- gjennom fasene fra første begeistring til mestring -- og se på de ulike måtene mennesker finner sin plass mellom den gamle og den nye kulturen.

U-kurven: fra eufori til mestring

Kultursjokk er den følelsesmessige og psykologiske reaksjonen som kan oppstå når man lever i en fremmed kultur over tid. De kjente referanserammene fra hjemkulturen virker ikke lenger, og man kan føle seg forvirret, frustrert og ensom. Antropologen Kalervo Oberg innførte begrepet i 1960, og beskrev forløpet som en U-formet kurve med fire faser.

Først kommer honeymoon-fasen, eller euforien. Alt er nytt og spennende, man er fascinert av den nye kulturen, og positive opplevelser dominerer. Turister befinner seg ofte i denne fasen. Så kommer krisefasen, der kulturforskjellene begynner å irritere. Man savner hjemkulturen, føler seg fremmed, støter på misforståelser, og kjenner på ensomhet og hjemlengsel. Noen utvikler til og med negative stereotypier om vertskulturen. Deretter følger tilpasningsfasen, der man begynner å forstå den nye kulturens koder, språket forbedres, man finner strategier, og humøret stabiliserer seg. Til slutt kommer mestringsfasen, der man føler seg hjemme, verdsetter både den nye og den gamle kulturen, og kan fungere effektivt i begge.

Tenk på Sara, som flyttet fra Syria til Norge for tre år siden. De første ukene var hun imponert over norsk natur og det trygge samfunnet -- honeymoon. Etter noen måneder kom krisen: mørketiden var tung, hun savnet familiens varme, og nordmenn virket reserverte. Etter omtrent et år lærte hun norsk og fikk venner gjennom en frivillig organisasjon, og forsto at nordmenns reserverthet ikke betyr avvisning, men at vennskap bare bygges saktere -- tilpasning. Etter to år mestret hun hverdagen, verdsatte norske verdier som likestilling og tillit, samtidig som hun holdt fast ved sin syriske identitet. Hun opplevde seg selv som beriket av begge kulturene.

Fire veier inn i en ny kultur

Prosessen der mennesker tilpasser seg en ny kultur, kalles akkulturasjon. Den kanadiske psykologen John W. Berry laget en kjent modell med fire akkulturasjonsstrategier. Hvilken strategi man havner i, avhenger av svaret på to spørsmål: Er det viktig å beholde sin opprinnelige kulturelle identitet? Og er det viktig å delta i og ha kontakt med det nye samfunnet?

Kombinerer man et «ja» på begge, får man integrering -- man beholder sentrale trekk ved sin opprinnelige kultur og deltar samtidig aktivt i den nye, og utvikler en tokulturell identitet. Sier man «nei» til den gamle og «ja» til den nye, får man assimilering -- man gir opp sin opprinnelige identitet og blir fullt opptatt i den nye kulturen, noe som kan føre til tap av kulturell rikdom. Sier man «ja» til den gamle og «nei» til den nye, får man separasjon -- man holder fast ved sin opprinnelige kultur og unngår den nye, noe som kan føre til isolasjon. Og sier man «nei» til begge, får man marginalisering -- man føler verken tilhørighet til den opprinnelige eller den nye kulturen, noe som kan gi identitetskrise, og som ofte er ufrivillig og et resultat av diskriminering.

Berry mente at integrering som regel er den mest vellykkede strategien, fordi den gir tilhørighet i begge kulturer, styrker identiteten og muliggjør full deltakelse uten å miste bakgrunnen sin. Men her trengs nyansering: dette er forenklede typer. I virkeligheten beveger mange seg mellom strategier avhengig av situasjon, og -- viktig -- majoritetssamfunnets holdninger påvirker sterkt hvilke strategier som i det hele tatt er mulige. Marginalisering er ofte ikke et fritt valg, men noe som påtvinges av utestenging. Det er derfor en balansert framstilling ikke bare ser på individets valg, men også på samfunnet rundt.

Å komme seg gjennom krisen

Å vite at kultursjokk følger et mønster, er i seg selv til hjelp. Krisefasen kan kjennes overveldende mens man står i den, men det er en trøst å vite at den er normal og midlertidig -- en del av en kjent kurve, ikke et tegn på at noe er galt med deg.

Tenk deg en utvekslingsstudent fra Brasil i Norge. I honeymoon-fasen er hun fascinert av norsk natur, friluftsliv og det trygge samfunnet. Men i krisefasen treffer mørketiden og kulden henne hardt. Hun savner den sosiale varmen og spontaniteten hun er vant til, synes nordmenn er vanskelige å bli kjent med, og føler seg ensom på fredagskvelder mens nordmennene er hjemme. Hva kan hjelpe henne gjennom dette?

Flere ting. Hun kan søke kontakt med andre internasjonale studenter som er i samme situasjon, og delta i organiserte aktiviteter der det er lettere å møte folk. Hun kan lære norsk aktivt, fordi språket åpner dører til både forståelse og vennskap. Hun bør være tålmodig med å bygge relasjoner, og minne seg selv på at norske vennskap bygges saktere, ikke at hun blir avvist. Og hun kan holde kontakt med hjemmet for å hente trygghet, samtidig som hun husker at kultursjokket er forbigående. Med tid og innsats glir hun over i tilpasningsfasen, og begynner kanskje å verdsette norske verdier som likestilling og tillit -- helt til hun en dag kan veksle mellom kulturene med letthet. Den gode nyheten er at kulturmøter, selv om de starter tungt, ofte ender med et rikere og mer sammensatt menneske.

Oppsummering

Vi har sett at kultursjokk er en naturlig reaksjon på å leve i en fremmed kultur, og at det ofte følger U-kurven med fire faser: honeymoon (eufori), krise (frustrasjon), tilpasning og mestring -- slik Sara fra Syria opplevde over tre år. John W. Berry beskrev fire akkulturasjonsstrategier: integrering (beholde gammel og delta i ny), assimilering (gi opp den gamle), separasjon (unngå den nye) og marginalisering (verken eller).

Berry mente integrering som regel er mest vellykket, men det er viktig å huske at strategiene er forenklede, at folk beveger seg mellom dem, og at samfunnets holdninger -- ikke bare individets valg -- avgjør hva som er mulig. Kunnskap om at kultursjokk er normalt og forbigående, sammen med konkrete grep som å søke kontakt og lære språket, hjelper folk gjennom krisefasen mot et rikere, tokulturelt liv.