4.2 Etnosentrisme og kulturrelativisme

To måter å møte det fremmede på

Når du møter noe ukjent fra en annen kultur -- en uvant matskikk, en annerledes hilsemåte, en fremmed høytid -- hva er din første reaksjon? Tenker du «så rart» og «så feil», eller tenker du «interessant, hva betyr dette for dem»? Forskjellen mellom disse to reaksjonene fanger to grunnholdninger i all kulturforståelse.

De heter etnosentrisme og kulturrelativisme. Vi har streifet dem før, men nå skal vi gå grundigere inn i dem -- se hva de innebærer, hvilke fordeler og farer de har, hvordan stereotypier og fordommer henger sammen med dem, og ikke minst: hvor grensene går for hvor langt forståelsen kan strekkes.

Når egen kultur blir målestokken

Etnosentrisme betyr at man vurderer andre kulturer ut fra sin egen kulturs verdier og normer. Man ser sin egen måte å gjøre ting på som den «riktige» eller «naturlige», og andres skikker som fremmede, underlige eller til og med mindreverdige. Ordet kommer av gresk ethnos, som betyr folk, og kentron, som betyr sentrum -- altså å sette sitt eget folk i sentrum.

Etnosentriske holdninger viser seg når man bedømmer andre kulturer etter sine egne standarder, ser egen kultur som overlegen, sliter med å sette seg inn i andres perspektiv, eller reagerer med avvisning på det ukjente. Hverdagseksempler er tanker som «De er så uhøflige som ikke håndhilser» -- uten å vite at det er en annen høflighetskonvensjon -- eller «Det er merkelig at de spiser med hendene». Tenk på en norsk elev på utveksling i India, som blir invitert hjem til en vertsfamilie og ser at de spiser tradisjonelt med hendene. Synes hun det er uappetittlig og nekter å delta, er reaksjonen etnosentrisk: hun bruker norske matskikker som målestokk. I store deler av Sør-Asia og Midtøsten er det å spise med høyre hånd en gammel skikk med egne hygieneregler, og mange mener maten smaker bedre slik. Ved å lære om bakgrunnen kunne eleven fått en rikere opplevelse og vist respekt.

Et viktig poeng: etnosentrisme er en helt naturlig menneskelig tendens. De fleste av oss er til en viss grad etnosentriske, ganske enkelt fordi vi har vokst opp med bestemte normer som vi oppfatter som selvfølgelige. Det handler ikke om å være et dårlig menneske, men om å bli bevisst en tilbøyelighet vi alle har.

Å forstå på deres egne premisser

Den motsatte holdningen er kulturrelativisme: å forsøke å forstå andre kulturer på deres egne premisser, uten å dømme dem ut fra sin egen bakgrunn. Man anerkjenner at kulturelle praksiser har mening innenfor sin egen sammenheng, og at det ikke finnes én universelt «riktig» måte å leve på.

Kulturrelativistiske holdninger viser seg ved at man forsøker å forstå handlinger i deres kulturelle kontekst, er åpen for at det finnes mange gyldige levemåter, unngår å rangere kulturer som bedre eller dårligere, og stiller spørsmål og lytter før man konkluderer. Fordelene er mange: holdningen fremmer respekt og forståelse, motvirker fordommer og diskriminering, gir et bedre grunnlag for samarbeid, og beriker ens eget perspektiv.

Men kulturrelativisme har også en kritisk side, og den er viktig å forstå. Tatt for langt kan holdningen føre til at man unnlater å kritisere praksiser som bryter med menneskerettighetene. Den kan gjøre det vanskelig å ta stilling til etiske spørsmål, og i verste fall brukes som unnskyldning for å ignorere overgrep. Derfor er det avgjørende å forstå at kulturrelativisme ikke betyr at «alt er like bra» -- den betyr at man forstår før man dømmer. Ta debatten om arrangerte ekteskap. En kulturrelativistisk tilnærming begynner med å forstå at ekteskap i mange kulturer er en avtale mellom familier, ikke bare to enkeltpersoner, der man vektlegger kompatibilitet og langsiktig stabilitet. Men her går en klar grense: et arrangert ekteskap der begge parter samtykker, er noe helt annet enn et tvangsekteskap der samtykket mangler. Tvangsekteskap er et brudd på menneskerettighetene uavhengig av kulturell kontekst. Den balanserte holdningen er å forstå praksisen i sin sammenheng, respektere individets selvbestemmelse, og bruke menneskerettighetene som et universelt minstekrav.

Forenklede bilder og forhåndsdommer

Etnosentrisme henger ofte tett sammen med to andre fenomener: stereotypier og fordommer. Stereotypier er forenklede og generaliserende oppfatninger om grupper av mennesker. De overser den individuelle variasjonen og mangfoldet innad i gruppen. «Nordmenn er reserverte» er en stereotypi -- noen er det, andre er svært utadvendte. «Italienere er høylytte» er en annen -- det varierer like mye som i ethvert land. Fordommer er forhåndsdommer basert på gruppetilhørighet. De bygger ofte på stereotypier og kan føre til diskriminering når vi behandler folk dårligere ut fra hvilken gruppe vi tror de tilhører.

Hvordan motvirker vi dette? Det viktigste er å møte mennesker som individer, ikke som representanter for en gruppe. Søk kunnskap om andre kulturer fra flere kilder, vær bevisst på dine egne forforståelser, reflekter over hvor oppfatningene dine egentlig kommer fra, og søk personlig kontakt med mennesker som har en annen bakgrunn enn deg selv. Forskning og erfaring viser at nettopp personlig kontakt er noe av det mest effektive mot fordommer.

Det er også lærerikt å snu perspektivet. Også din egen kultur stereotypiseres utenfra. «Nordmenn er kalde og reserverte» er en utbredt forenkling som overser den norske dugnadsånden og den uformelle, likestilte omgangsformen vår. Å kjenne på hvordan det føles å bli redusert til en stereotypi, kan gjøre oss mer oppmerksomme på hvordan våre egne forenklede bilder rammer andre. Den modne holdningen ligger et sted i mellom ytterpunktene: åpenhet og nysgjerrighet overfor det fremmede, kombinert med fast forankring i universelle menneskerettigheter.

Oppsummering

Vi har sett på to grunnholdninger til andre kulturer. Etnosentrisme er å vurdere andre etter sin egen kulturs målestokk og se egen kultur som mest naturlig -- en naturlig, men begrensende menneskelig tendens, som da utvekslingseleven dømte indisk matskikk etter norske standarder. Kulturrelativisme er å forstå andre kulturer på deres egne premisser, noe som fremmer respekt, men som har en viktig grense: den betyr ikke at alt er like bra, for grunnleggende menneskerettigheter gjelder uansett kultur, slik skillet mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap viser.

Stereotypier er forenklede bilder av grupper, og fordommer er forhåndsdommer som kan føre til diskriminering. Vi motvirker dem ved å møte folk som individer og søke personlig kontakt. Den balanserte holdningen kombinerer åpenhet og nysgjerrighet med fast forankring i universelle menneskerettigheter.