3.5 Kultur og kommunikasjon

Når et «nei» ikke høres ut som et nei

I en verden der mennesker med ulik bakgrunn møtes stadig oftere -- på skolen, på jobben, på reise og i sosiale medier -- blir evnen til å kommunisere på tvers av kulturer viktigere enn noen gang. Men her er problemet: kommunikasjon som fungerer perfekt i én kultur, kan skape forvirring i en annen. Et smil betyr ikke det samme overalt. Direkte tale verdsettes ett sted og oppfattes som uhøflig et annet.

Dette kapittelet binder sammen alt vi har lært om kommunikasjon og kultur. Vi skal se hvordan kulturell bakgrunn farger måten vi snakker på, hvorfor noen kulturer sier ting rett ut mens andre pakker det inn, og hvordan vi kan møte forskjeller med forståelse i stedet for fordommer.

Møtet mellom Per og Tanaka-san

Interkulturell kommunikasjon er kommunikasjon mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn -- det kan være ulik nasjonalitet, men også ulik religiøs, sosial eller yrkesmessig kultur. Utfordringene er mange: ulike normer for høflighet, ulik tolkning av kroppsspråk, ulike forventninger til hvor direkte man skal være, og ulike oppfatninger av tid og avtaler.

Tenk på Per fra Norge som møter den japanske kollegaen Tanaka-san for første gang. Per strekker fram hånden til et fast håndtrykk, mens Tanaka-san forventer en bøying -- og begge famler litt. Per tar imot visittkortet med én hånd og putter det i lomma, mens man i japansk kultur tar imot med begge hender, studerer kortet nøye og legger det respektfullt foran seg. Og når de er uenige om en pris, sier Per rett ut: «Vi er uenige i denne prisen», mens Tanaka-san heller ville sagt: «Det er et interessant forslag som vi må vurdere nøye» -- noe som egentlig betyr nei.

Det avgjørende poenget her er at ingen av dem gjør noe galt. Begge følger sine kulturelle koder lojalt. Problemet oppstår bare når man ikke kjenner den andres koder. Målet med interkulturell kommunikasjon er ikke å bli lik den andre, men å forstå forskjellene godt nok til å kommunisere effektivt og respektfullt -- og det krever at vi møter det ukjente med åpenhet i stedet for å dømme.

Mellom linjene eller rett ut

Antropologen Edward T. Hall -- den samme som ga oss avstandssonene -- skilte mellom to typer kulturer ut fra hvordan de kommuniserer. I en høykontekstkultur, som Japan, Kina og mange arabiske land, ligger mye av budskapet i konteksten snarere enn i ordene. Man leser mellom linjene, tolker kroppsspråk, tonefall og situasjon, og kommuniserer indirekte -- man sier sjelden «nei» rett ut. Relasjoner og tillit er avgjørende, og selv taushet kan være meningsfull. I en lavkontekstkultur, som Norge, USA og Tyskland, ligger budskapet derimot i det som sies eksplisitt. Man forventer klar, direkte tale, «si det du mener» er et ideal, skriftlige avtaler veier tungt, og man fokuserer lite på å lese mellom linjene.

Forskjellen blir tydelig i hvordan man sier nei. Spør du en kollega om hjelp i helgen, kan en nordmann svare lavkontekst: «Nei, beklager, det passer ikke. Jeg har andre planer» -- direkte og utvetydig. En japaner kan svare høykontekst: «Det høres veldig interessant ut. Jeg skal se hva jeg kan gjøre, men det kan bli vanskelig...» -- som sannsynligvis betyr nei, men sies indirekte for å bevare harmonien og unngå å få den andre til å «tape ansikt». I en arabisk kontekst kan svaret være «Inshallah» -- «om Gud vil» -- som kan bety alt fra «ja, kanskje» til «sannsynligvis ikke», avhengig av tonefall og relasjon. Faren er åpenbar: en lavkontekst-person kan tolke det høflige japanske svaret som «kanskje ja» og bli overrasket når kollegaen ikke dukker opp. Det er verdt å understreke at ingen av stilene er bedre enn den andre -- de er bare ulike måter å vise hensyn på.

Brillene vi alle bærer

Hvorfor er det så lett å misforstå hverandre på tvers av kulturer? Fordi vi alle tolker kommunikasjon gjennom et kulturfilter -- et sett av verdier, normer, erfaringer og forventninger som preger hvordan vi oppfatter andres budskap. Det skjer ubevisst: det som er «normalt» for oss, oppleves som den riktige måten, og andres atferd kan virke merkelig eller uhøflig. En nordmann kan tolke japansk indirekthet som unnvikende eller uærlig, mens en japaner kan tolke norsk direkthet som uhøflig eller aggressiv. Begge tolker gjennom sitt eget filter, og begge bommer.

Her møter vi to motpoler. Etnosentrisme er tendensen til å vurdere andre kulturer ut fra sin egen kulturs standarder -- man ser sin egen kultur som det naturlige utgangspunktet og antar at andres måte er «feil» eller «rar». Kulturrelativisme er den motsatte holdningen: at kulturer bør forstås på sine egne premisser, at ingen kulturs normer er objektivt «bedre», og at man bør prøve å forstå hvorfor en kultur gjør ting på sin måte før man dømmer.

Men -- og dette er et viktig poeng -- kulturrelativisme betyr ikke at «alt er greit». De fleste mener at grunnleggende menneskerettigheter gjelder uavhengig av kultur. Praksiser som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresvold kan ikke forsvares med henvisning til kultur. Det finnes altså universelle verdier som setter grenser. Den balanserte holdningen er å forstå før man dømmer, men samtidig anerkjenne at noen rettigheter gjelder for alle mennesker. På samme måte varierer den nonverbale kommunikasjonen sterkt: direkte øyekontakt viser ærlighet i Vesten, men senket blikk viser respekt i mange asiatiske og afrikanske kulturer; nordiske kulturer holder større avstand enn middelhavskulturer; og tid kan oppfattes monokront (lineært og punktlig, som i Norge og Tyskland) eller polykront (fleksibelt, med relasjoner foran klokka). Å kjenne til disse forskjellene -- og sitt eget kulturfilter -- er nøkkelen til god kommunikasjon på tvers av kulturer.

Oppsummering

Vi har bundet sammen kommunikasjon og kultur. Interkulturell kommunikasjon handler om å bygge bro mellom mennesker med ulik bakgrunn -- der ingen «gjør feil», men der manglende kjennskap til hverandres koder skaper misforståelser, slik vi så med Per og Tanaka-san. Edward T. Hall skilte mellom høykontekstkulturer, som kommuniserer indirekte og leser mellom linjene, og lavkontekstkulturer, som sier ting rett ut.

Vi tolker all kommunikasjon gjennom et kulturfilter av egne verdier og erfaringer. Etnosentrisme er å dømme andre etter egen målestokk, mens kulturrelativisme er å forstå kulturer på deres egne premisser -- men med den viktige grensen at grunnleggende menneskerettigheter gjelder for alle. Nonverbal kommunikasjon, fra øyekontakt til tidsoppfatning, varierer sterkt mellom kulturer. Nøkkelen til god interkulturell kommunikasjon er å kjenne både forskjellene og sitt eget filter -- og å forstå før man dømmer.