3.4 Sosialisering

Ingen blir født med manualen

Tenk på et nyfødt barn. Det vet ingenting om hvordan man oppfører seg i et samfunn. Det vet ikke hva som er høflig eller uhøflig, rett eller galt, eller hvordan man i det hele tatt kommuniserer. Alt dette må læres -- og denne enorme læringsprosessen kalles sosialisering.

I forrige kapittel så vi at identiteten formes i samspill med andre. Sosialiseringen er selve motoren i dette samspillet. Den gjør oss om fra biologiske vesener til kulturelle mennesker. I dette kapittelet skal vi se på hvordan denne prosessen foregår -- fra den dype pregningen i familien til alt vi lærer ute i verden, og til og med muligheten for å lære helt på nytt senere i livet.

Det første fundamentet

Sosialisering er den livslange prosessen der vi lærer kulturens verdier, normer, kunnskaper og ferdigheter. Gjennom den utvikler vi språk, lærer hva som er akseptabel atferd, tilegner oss verdier og holdninger, og lærer sosiale roller og forventninger.

Den aller første og mest grunnleggende fasen kalles primærsosialisering. Den skjer i familien, i barndommen, og legger fundamentet for hvem vi blir. Her lærer barnet språk -- grunnlaget for all videre læring -- sammen med grunnleggende normer for rett og galt, følelsesmessig trygghet, kulturelle vaner som matvaner og døgnrytme, kjønns- og familieroller, og eventuelle religiøse eller livssynsbaserte verdier. Primærsosialiseringen kjennetegnes ved at den skjer tidlig (de første seks årene er mest avgjørende), preges av nære, emosjonelle relasjoner, og at barnet ikke «velger» selv -- det overtar verdiene nokså ukritisk. Nettopp derfor sitter disse tidligste verdiene dypt og er vanskelige å endre senere.

Det er viktig å se at primærsosialiseringen kan se ulik ut fra familie til familie, og at dette skal beskrives nøytralt. Tenk på to norske familier. I den ene jobber begge foreldre fulltid, barnet går tidlig i barnehage, husarbeidet deles likt, og familien er sekulær og vektlegger selvstendighet. I den andre er rollene mer tradisjonelle, familien er muslimsk og feirer id og faster i ramadan, og den vektlegger respekt for voksne og fellesskap. Begge barna sosialiseres inn i norsk kultur, men med ulike vektlegginger som former dem på ulike måter. Ingen av disse oppdragelsesformene er mer «riktig» enn den andre -- de er bare forskjellige, og begge fortjener å presenteres balansert.

Verden tar over

Familien er bare begynnelsen. Resten av livet former sekundærsosialiseringen oss -- all sosialisering som skjer utenfor familien og bygger videre på det grunnlaget primærsosialiseringen la. De personene, gruppene og institusjonene som bidrar til å forme oss, kalles sosialiseringsagenter. Familien er den første. Deretter kommer skole og barnehage, venner og jevnaldrende, medier som TV og sosiale medier, arbeidsplassen med sin yrkeskultur, religiøse organisasjoner og fritidsaktiviteter som idrettslag og korps.

I ungdomsårene blir venner en spesielt mektig sosialiseringsagent. De påvirker klesvalg og stil, språk og slang, holdninger til skole og framtid, interesser og verdier. Hvorfor akkurat da? Fordi ungdom søker selvstendighet fra foreldrene, fordi identiteten er «under konstruksjon» og venner tilbyr nye forbilder, og fordi behovet for tilhørighet og aksept er sterkt. Gruppetilhørigheten gir en sosial identitet.

Noen ganger kolliderer agentene. Familiens verdier fra primærsosialiseringen kan støte mot vennenes verdier fra sekundærsosialiseringen, og da oppstår lojalitetskonflikter. Et klassisk eksempel: familien verdsetter skolearbeid høyt, mens vennegjengen synes det er «ukult» å bry seg om skolen. Et menneske må da navigere mellom motstridende forventninger. Det viser hvor mange krefter som trekker i oss samtidig mens vi blir til den vi er.

Å lære på nytt

Noen ganger holder det ikke å bygge videre på det vi har lært -- vi må bryte med gamle normer og verdier og tilegne oss helt nye. Dette kalles resosialisering. Det skjer for eksempel når en innvandrer skal lære normene i et nytt land, når en person forlater et miljø de har vokst opp i og må finne nye verdier, når en innsatt skal tilbake til samfunnet etter soning, eller når en soldat vender tilbake til sivillivet.

Resosialisering kan være frivillig, der du selv velger å endre livsstil, eller ufrivillig, der omstendighetene tvinger det fram. Uansett er den ofte krevende, nettopp fordi de tidligste verdiene fra primærsosialiseringen sitter dypest. Å endre noe som er lært i de første leveårene, er mye vanskeligere enn å lære noe nytt fra bunnen.

I vår tid er det også verdt å reflektere over hvordan sosialiseringen har endret seg. Sosiale medier har skapt nye sosialiseringsarenaer som ikke fantes for en generasjon siden. Ungdom eksponeres nå for et bredere mangfold av verdier, normer og livsstiler enn før. Influensere fungerer som nye forbilder, og gruppepresset har fått en digital dimensjon gjennom likes og kommentarer. Samtidig kan unge finne fellesskap på tvers av landegrenser. Her finnes både muligheter og utfordringer -- som filterbobler, urealistiske forbilder og nettmobbing -- og det er nyttig å se begge sider uten å trekke forhastede konklusjoner om at alt er enten bra eller dårlig.

Oppsummering

Vi har sett at sosialisering er den livslange prosessen som gjør oss til kulturelle mennesker. Primærsosialiseringen i familien legger det dype fundamentet av språk, verdier og normer, og kan se ulik ut fra familie til familie -- noe som skal framstilles balansert. Sekundærsosialiseringen bygger videre gjennom sosialiseringsagenter som skole, venner, medier og arbeidsplass, der venner blir særlig viktige i ungdomsårene og noen ganger skaper lojalitetskonflikter med familiens verdier.

Resosialisering er prosessen der vi bryter med gamle normer og lærer helt nye -- ofte krevende fordi de tidligste verdiene sitter dypest. Til slutt så vi at sosiale medier har skapt nye sosialiseringsarenaer med både muligheter og utfordringer, som det er klokt å vurdere fra flere sider.