3.3 Identitet og identitetsutvikling

Hvem er du, egentlig?

Stopp et øyeblikk og still deg selv spørsmålet: Hvem er jeg? Det høres enkelt ut, men prøv å svare, så merker du hvor sammensatt det er. Er du summen av interessene dine? Familien din? Vennene? Det du drømmer om? Alt sammen på en gang?

Identitet handler om hvem du opplever at du er -- det som gjør deg til deg, og som gir en følelse av sammenheng og tilhørighet. Og her kommer det viktigste poenget: identiteten din er ikke noe du ble født med ferdig utviklet. Den formes gjennom hele livet, i samspill med menneskene rundt deg og kulturen du lever i. I dette kapittelet skal vi se på de to sidene av identiteten din, og bli kjent med en teori om at vi rett og slett ikke kan bli oss selv uten andre.

To sider av deg selv

Identiteten din har to deler som hele tiden spiller sammen. Den personlige identiteten er alt som gjør deg unik som individ -- personligheten og temperamentet ditt, interessene og verdiene, minnene og livshistorien, drømmene og målene. Det er det som skiller deg fra alle andre.

Den sosiale identiteten er derimot de delene av deg som er knyttet til grupper du tilhører -- kjønn og alder, nasjonalitet og etnisitet, religion eller livssyn, yrkesgruppe eller utdanning, og interessefellesskap som gamer, idrettsutøver eller musiker. Du er ikke bare deg selv; du er også medlem av mange grupper.

De to henger sammen og former hverandre. Tenk på en elev på VG2: hennes personlige identitet kan være at hun liker å tegne, er stille og observerende, drømmer om å bli grafisk designer og har en helt spesiell humor. Hennes sosiale identitet kan være at hun er norsk med somalisk bakgrunn, jente på 17, muslim, elev i kommunikasjon og kultur, og medlem av et kunstkollektiv. Det fine er hvordan disse blander seg: hennes personlige kreativitet kan møte den somaliske bakgrunnen i kunstverkene hun lager. Gruppetilhørighet og individuelle trekk veves sammen til ett menneske.

Speilet vi trenger for å se oss selv

Her kommer en tanke som er like enkel som den er dyp: du kan ikke se deg selv direkte. Akkurat som du trenger et speil for å se ansiktet ditt, trenger du andre menneskers reaksjoner for å danne et bilde av hvem du er. Dette er kjernen i speilingsteorien til den amerikanske sosiologen og filosofen George Herbert Mead, som levde fra 1863 til 1931.

Mead mente at selvet har to sider. Den ene kalte han «I» -- jeg-et -- den spontane, kreative og handlende siden av deg. Den andre kalte han «Me» -- meg-et -- den sosiale, reflekterende siden som ser seg selv gjennom andres øyne. Når du gjør noe spontant, og deretter tenker «hva vil andre synes om dette?», er begge sidene i spill samtidig.

Tenk på Sara som holder presentasjon i klassen. Den spontane «I»-siden forteller entusiastisk og bruker humor. Så speiler hun seg i reaksjonene: medelevene ler og ser interesserte ut, læreren nikker og smiler, en kamerat gir tommel opp. Den reflekterende «Me»-siden tenker da: «De synes jeg er flink. Kanskje jeg er morsom og god til å formidle.» Over tid bygger slike speilinger opp Saras bilde av seg selv som en god formidler. Men her er det viktige -- hadde klassen virket uinteressert og kjedet, kunne Sara fått en helt annen oppfatning av seg selv. Vi blir til den vi er, delvis gjennom hvordan andre svarer på oss.

De viktigste speilene -- og samfunnets stemme

Ikke alle speil er like viktige. Mead kalte de aller viktigste personene i livet vårt for signifikante andre -- typisk foreldre, søsken, nære venner og andre betydningsfulle relasjoner. Reaksjonene deres veier ekstra tungt i formingen av selvbildet. Hva mamma eller bestevennen synes, betyr mer enn hva en tilfeldig forbipasserende mener.

Men etter hvert som vi vokser opp, lærer vi å ta hensyn til mer enn enkeltpersoner. Mead kalte dette den generaliserte andre -- samfunnets samlede normer og forventninger. Barnet utvikler seg fra å bry seg om hva spesifikke personer mener, til å forstå «hva folk generelt forventer». Det internaliserer samfunnets regler og kan styre sin egen atferd etter dem. Hvordan skjer dette? Mead mente det foregår gjennom lek og spill. I leken tar barnet andres roller -- det leker «mor» eller «lærer» og prøver ut hvordan det er å se verden fra deres ståsted. I organiserte spill med regler lærer barnet å forholde seg til felles, upersonlige regler -- altså den generaliserte andre.

Dette har blitt høyst aktuelt i vår tid. Sosiale medier fungerer som et moderne speil i Meads forstand. Likes, kommentarer og følgertall gir en strøm av tilbakemeldinger som former selvbildet. Positive kommentarer kan styrke selvfølelsen, mens negative kan svekke den. Men her er det en viktig forskjell fra speilingen i klasserommet: på sosiale medier blir speilingen tallfestet -- du kan telle likes -- og du kan selv velge hva du viser fram. Dermed speiler du deg kanskje ikke i den «ekte» deg, men i en kuratert versjon. Det er verdt å reflektere over, uten å trekke for bastante konklusjoner: sosiale medier er et kraftig, men komplisert speil.

Oppsummering

Vi har sett at identitet er opplevelsen av hvem du er, og at den formes gjennom hele livet. Den har to sider: personlig identitet (dine unike egenskaper, interesser og drømmer) og sosial identitet (gruppene du tilhører) -- og de to veves sammen til ett menneske.

George Herbert Meads speilingsteori viser at vi ikke kan se oss selv direkte, men danner selvbildet gjennom andres reaksjoner. Selvet har en spontan side, «I», og en reflekterende side, «Me». Signifikante andre -- foreldre og nære venner -- påvirker oss mest, men vi internaliserer også den generaliserte andre, altså samfunnets forventninger, gjennom lek og spill. Til slutt så vi at sosiale medier er et moderne, men komplisert speil, der likes og kommentarer former selvbildet på nye måter.