3.2 Kulturelle verdier og normer

Hvorfor er det som er normalt her, rart der?

Har du noen gang tenkt på at noe som er helt selvsagt i Norge, kan virke uhøflig eller merkelig et annet sted -- og motsatt? Å si «du» til sjefen er helt vanlig her, men ville vært utenkelig i mange andre land. Å stå pent i kø er nesten hellig hos oss, men ikke overalt.

Grunnen er at hver kultur har sine egne verdier og normer -- de uskrevne reglene som styrer hvordan folk oppfører seg. I dette kapittelet skal vi se hvordan verdier blir til normer, hvordan samfunnet holder oss på plass gjennom sanksjoner, og hvordan en nederlandsk forsker forsøkte å måle de store kulturforskjellene mellom land.

Fra verdi til handling

La oss begynne med to begreper som henger nøye sammen. Verdier er grunnleggende oppfatninger om hva som er viktig, riktig og ønskelig. De fungerer som et slags kompass for livet vårt -- eksempler er likestilling, frihet, respekt for eldre og hardt arbeid. Normer er derimot de konkrete reglene for atferd som utledes av verdiene. De forteller oss hva vi bør og ikke bør gjøre i ulike situasjoner -- som å stå i kø, hilse på naboen eller komme presis til avtaler.

Sammenhengen er at verdien styrer normen. Verdien «likestilling» kan for eksempel føre til normer om at alle hjelper til med husarbeidet, eller at menn og kvinner skal ha lik lønn. Det fascinerende er at den samme verdien kan gi ulike normer i ulike kulturer. Ta verdien «respekt», som finnes nesten overalt. I Norge vises respekt ofte gjennom likeverdig kommunikasjon -- man bruker «du» til alle, og å behandle folk likt er et uttrykk for respekt. I Japan vises respekt gjennom hierarkisk høflighet -- man bukker dypere for dem med høyere rang, og språket har egne høflighetsformer som brukes til overordnede. I Saudi-Arabia hilses eldre alltid først og får de beste plassene, og gjestfrihet er en sterk norm. Den underliggende verdien er den samme, men måten den uttrykkes på, varierer sterkt. Her er det viktig å være nøytral og deskriptiv: ingen av disse formene er mer «riktig» enn andre -- de er bare ulike.

Lover, blikk og sosial kontroll

Ikke alle normer er like. Vi skiller mellom formelle og uformelle. Formelle normer er nedskrevne regler med tydelige sanksjoner: lover (du kan ikke stjele -- straffen er bot eller fengsel), skoleregler (frammøteplikt) og trafikkregler (fartsgrenser). Uformelle normer er derimot de uskrevne reglene som «alle bare vet»: du lar folk gå av bussen før du går på, du hever ikke stemmen på biblioteket, du sier takk for maten, og du holder avstand til fremmede i heisen. De uformelle normene er ofte vanskeligst for tilflyttere å lære, nettopp fordi de ikke står skrevet noe sted -- vi lærer dem gjennom sosialisering.

Men hva får oss til å følge normene? Svaret er sanksjoner -- reaksjoner fra omgivelsene som belønner eller straffer atferd. Positive sanksjoner belønner: ros og anerkjennelse, lønnsøkning og forfremmelse, eller likes på sosiale medier. Negative sanksjoner straffer: sosial avvisning, kritikk, eller bøter og utestengelse. Sanksjoner kan være formelle, som en bot fra politiet, eller uformelle, som et misbilligende blikk.

Det uformelle er overraskende kraftfullt. Tenk på hva som skjer hvis du sniker i køen på butikken. Du får misbilligende blikk, noen sier kanskje «unnskyld, det er kø her», og andre rister på hodet. Ingen ringer politiet -- men de fleste av oss vil rette oss etter beskjeden likevel. Hvorfor? Fordi vi ønsker å bli akseptert av andre og bryr oss om hva folk tenker om oss. Et blikk er nok. Dette kalles sosial kontroll, og det viser at uformelle normer holdes oppe ikke gjennom lover, men gjennom hverandres reaksjoner.

Å måle kulturforskjeller

Hvordan kan man sammenligne noe så komplekst som hele kulturer? Den nederlandske sosialpsykologen Geert Hofstede prøvde nettopp det. Ved å undersøke IBM-ansatte i over 70 land identifiserte han noen gjennomgående dimensjoner som kulturer kan plasseres langs.

Den første er maktdistanse. I kulturer med lav maktdistanse, som Norge og Sverige, er strukturen flat, og folk med ulik makt omgås relativt likeverdig. I kulturer med høy maktdistanse, som Malaysia og Mexico, er hierarkiet tydelig og respekten for autoriteter stor. Den andre er individualisme mot kollektivisme. Individualistiske kulturer, som USA og Norge, vektlegger individets rettigheter og selvstendighet, mens kollektivistiske kulturer, som Japan og Colombia, vektlegger gruppens behov og lojalitet. Den tredje, som Hofstede kalte maskulinitet mot femininitet, handler om hvorvidt en kultur mest verdsetter konkurranse og prestasjon eller omsorg og livskvalitet. Den fjerde er usikkerhetsunngåelse -- om en kultur er komfortabel med usikkerhet og endring eller foretrekker regler og forutsigbarhet. Og den femte er langsiktig mot kortsiktig orientering, om vekten ligger på sparing og utholdenhet eller på tradisjoner og raskere gevinst.

Hofstedes rammeverk er nyttig for å sette ord på forskjeller, men det er verdt å huske at det handler om generelle tendenser, ikke om enkeltmennesker. Innenfor enhver kultur finnes det stor variasjon, og dimensjonene må brukes med varsomhet og uten å redusere folk til stereotypier. Brukt riktig kan de likevel hjelpe oss å forstå hvorfor en norsk og en japansk arbeidsplass kan oppleves så forskjellige.

Oppsummering

Vi har sett at verdier er grunnleggende oppfatninger om hva som er viktig, mens normer er atferdsreglene som utledes av dem. Samme verdi kan gi ulike normer i ulike kulturer -- som da «respekt» tok form som likeverdig «du» i Norge, bukking i Japan og gjestfrihet i Saudi-Arabia. Slike forskjeller framstilles best nøytralt og deskriptivt.

Normer kan være formelle (skrevne lover) eller uformelle (uskrevne regler), og de holdes oppe gjennom sanksjoner -- positive eller negative, formelle eller uformelle. Det uformelle blikket er ofte nok, fordi vi bryr oss om å bli akseptert; det kalles sosial kontroll. Til slutt så vi på Hofstedes kulturdimensjoner -- maktdistanse, individualisme, maskulinitet, usikkerhetsunngåelse og tidsorientering -- som et rammeverk for å sammenligne kulturer, så lenge vi husker at det handler om generelle tendenser og ikke om enkeltmennesker.