2.3 Ansiktsuttrykk og øyekontakt

Ansiktet vi ikke kan se bort fra

Når du snakker med noen, hvor ser du? På ansiktet, nesten alltid. Ansiktet er den delen av kroppen vi følger mest med på når vi kommuniserer. Det kan blusse opp i glede, mørkne av sinne eller stivne av frykt -- ofte før vi rekker å tenke.

Men er disse uttrykkene like over hele verden, eller lærer vi dem av kulturen vår? Og hva skjer når ansiktet røper noe vi prøver å skjule? I dette kapittelet skal vi møte forskningen til Paul Ekman, lære hva et mikro-uttrykk er, og utforske den stille, men kraftfulle dialogen som foregår gjennom øyekontakt.

De seks følelsene hele verden kjenner

Psykologen Paul Ekman brukte tiår på å studere ansikter, og kom fram til en oppsiktsvekkende konklusjon: det finnes seks grunnleggende følelser som uttrykkes likt på tvers av kulturer -- glede, tristhet, sinne, frykt, avsky og overraskelse. Senere la han til forakt. Disse uttrykkene mente han er biologisk betinget, og at de gjenkjennes selv av isolerte folkegrupper som aldri har sett vestlig kultur.

Hvert uttrykk har sine kjennetegn. Glede viser seg i hevede munnviker og rynker ved øynene. Tristhet i nedovervendte munnviker og øyenbryn som heves innover. Sinne i sammentrukne bryn, stramme lepper og et stirrende blikk. Frykt i vidåpne øyne og åpen munn. Avsky i rynket nese og hevet overleppe. Og overraskelse i hevede bryn, vidåpne øyne og åpen munn.

Men ikke alle forskere er enige med Ekman. Lisa Feldman Barrett og andre hevder at følelser er mer kulturelt konstruerte enn Ekman mente, og at ansiktsuttrykk varierer mer mellom kulturer enn hans forskning viste. Det er en reell faglig debatt som fortsatt pågår, og det er verdt å presentere begge sider rettferdig. En mellomposisjon mange lander på, er at selve evnen til å uttrykke følelser er biologisk, men at bruken er kulturelt formet. Her kommer visningsreglene inn -- normer for når det er passende å vise følelser. I Japan er det for eksempel vanlig å maskere negative følelser med et smil i sosiale situasjoner.

Et godt sted å se denne kontrollen i praksis er smilet. Et ekte smil, kalt Duchenne-smil etter den franske nevrologen Guillaume Duchenne, involverer både munnen og musklene rundt øynene, slik at det dannes rynker -- «kråkeføtter» -- og øynene selv ser ut til å smile. Et falskt smil involverer derimot bare munnen; munnvikene trekkes ut til sidene, øynene forblir uforandret, og det kan virke stivt eller vare for lenge. Grunnen til at det ekte smilet er vanskelig å fake, er at øyemuskelen er vanskelig å styre bevisst.

Følelsene som lekker ut

Noen ganger røper ansiktet noe vi helst ville skjult. Det skjer gjennom mikro-uttrykk -- svært korte, ufrivillige ansiktsuttrykk som varer et sted mellom en tjuefemdel og en femtedel av et sekund. De oppstår når vi prøver å undertrykke en følelse, og fordi de er så lynraske, registreres de sjelden bevisst. Likevel avslører de den følelsen vi forsøker å holde tilbake.

Tenk deg at du gratulerer en kollega med en forfremmelse du selv ønsket deg. Du smiler og sier de riktige ordene, men et lynraskt glimt av skuffelse eller misunnelse glir over ansiktet før du rekker å maskere det. Eller en elev som forsikrer at hun ikke er nervøs for presentasjonen, mens et øyeblikks frykt bryter gjennom. Mikro-uttrykk er som små lekkasjer av det vi føler under overflaten.

Kan man lære å lese dem? Ekman utviklet treningsprogrammer som viser at man kan bli bedre med øvelse, og politietterforskere, terapeuter og sikkerhetspersonell bruker kunnskapen. Men her trengs et viktig forbehold: et mikro-uttrykk forteller noe om en følelse, ikke nødvendigvis at noen lyver. En person kan kjenne ubehag av tusen grunner. Å «lese» mennesker ut fra mikro-uttrykk alene er upålitelig, og vi bør være forsiktige med å trekke for raske konklusjoner om hva folk egentlig tenker.

Blikkets stille språk

Øyekontakt er kanskje den mest kraftfulle formen for nonverbal kommunikasjon vi har. Den gjør tre ting på én gang: regulerer samtaler, uttrykker følelser og signaliserer status.

Først regulerer den samtalen. Vi ser på den vi snakker med for å vise at vi lytter, ser bort når vi tenker eller vil ta ordet, og et lengre blikk kan signalisere at det er den andres tur. Dernest uttrykker den følelser: utvidede pupiller kan røpe interesse, et langt stirrende blikk kan uttrykke aggresjon eller dominans, mens det å unngå blikk kan signalisere skyld, sjenanse eller respekt. Til slutt signaliserer den status. Studier viser at høystatuspersoner ofte holder øyekontakt lengre når de selv snakker, mens lavstatuspersoner holder øyekontakt lengre når de lytter.

Og som med så mye annet nonverbalt: kulturen avgjør hvordan blikket leses. I vestlige kulturer regnes direkte øyekontakt gjerne som et tegn på ærlighet og selvtillit. Men i mange asiatiske, afrikanske og urfolkskulturer kan det samme direkte blikket oppfattes som respektløst eller aggressivt, særlig overfor eldre eller autoriteter -- der er det å senke blikket nettopp et tegn på respekt.

Dette har praktiske konsekvenser. Tenk deg at du holder et jobbintervju og kandidaten unngår å se deg i øynene. Det er fristende å tolke det som uærlighet eller mangel på selvtillit, men det kan like gjerne være kulturell respekt, sjenanse, nervøsitet eller en funksjonsvariasjon. Nonverbal kommunikasjon må alltid tolkes i kontekst -- kulturell bakgrunn, situasjon og individuelle forskjeller spiller inn, og forhastede slutninger fører lett galt av sted.

Oppsummering

Vi har sett at ansiktet er kommunikasjonens speil. Paul Ekman mente at seks grunnleggende følelser -- glede, tristhet, sinne, frykt, avsky og overraskelse, senere også forakt -- uttrykkes likt over hele verden, men kritikere som Lisa Feldman Barrett mener følelser er mer kulturelt formet. Visningsregler styrer når det passer seg å vise følelser, og forskjellen på et ekte Duchenne-smil og et falskt smil ligger i om øyemusklene er med.

Mikro-uttrykk er lynraske, ufrivillige lekkasjer av skjulte følelser -- men de avslører en følelse, ikke nødvendigvis løgn. Øyekontakt regulerer samtaler, uttrykker følelser og signaliserer status, og den tolkes svært ulikt fra kultur til kultur. Gjennom det hele er hovedlærdommen den samme: nonverbale signaler må alltid tolkes i kontekst, med åpenhet for kulturelle og individuelle forskjeller.