2.2 Kroppsspråk

Kroppen som aldri tier

Forskere anslår at et sted mellom 60 og 93 prosent av all kommunikasjon er nonverbal. Tallet varierer mellom studier, men poenget er klart: kroppen din sender signaler hele tiden, også når du ikke sier et ord. Et skuldertrekk, en krysset arm eller et skritt bakover kan fortelle mer enn en hel setning.

Du husker fra tidligere at vi ikke kan la være å kommunisere. Kroppsspråket er en stor del av grunnen. I dette kapittelet skal vi utforske dette ordløse språket: gestene vi gjør, hvordan kroppsholdningen avslører oss, de usynlige avstandssonene vi bærer rundt oss, og hva berøring betyr. Underveis skal vi se hvor mye av dette som varierer fra kultur til kultur -- noe som gjør kroppsspråk til en vanlig kilde til misforståelser.

Gester -- hendene som snakker

Kroppsspråk er all kommunikasjon gjennom kroppens bevegelser, holdning og plassering. Det kan være bevisst eller ubevisst, og en stor del av det er gester -- bevegelser vi gjør med hender, armer, hode eller kropp for å understreke, erstatte eller utfylle det vi sier.

Forskere deler gestene i tre typer. Illustratorer følger talen og understreker den: du peker mens du sier «der borte», viser størrelse med hendene eller nikker mens du sier «ja». Emblemer er gester med fast betydning som kan stå alene: tommel opp for «bra», vinking for «hei», hoderisting for «nei». Regulatorer styrer selve samtalen: du løfter hånden for å ta ordet, nikker for å vise at du lytter, eller ser bort for å signalisere at du vil avslutte.

Men her ligger en felle: gester betyr ikke det samme overalt. «Tommel opp» betyr «bra» i Norge, men kan være fornærmende i deler av Midtøsten. Å nikke betyr «ja» hos oss, men i Bulgaria betyr nikking «nei». Å peke med pekefingeren er dagligdags i Vesten, men regnes som uhøflig i mange asiatiske land. Det er viktig å møte dette nøytralt: ingen av variantene er mer «riktig» enn andre -- de er bare ulike konvensjoner.

Gester kan også styrke eller svekke et budskap. Holder du en presentasjon med åpne håndbevegelser, peker mot bildene og viser størrelse med hendene, virker du engasjert og tydelig. Står du derimot med hendene i lommen, fikler med pennen eller krysser armene, signaliserer du usikkerhet eller at du er lukket -- selv om det ikke er det du mener.

Boblen rundt deg

Har du noen gang rygget et lite skritt bakover fordi noen sto for nære i en samtale? Da merket du det som antropologen Edward T. Hall kalte proksemikk -- studiet av hvordan vi bruker fysisk avstand i kommunikasjon. Hall fant at vi alle bærer rundt på usynlige soner.

Den intime sonen strekker seg fra 0 til 45 cm og er forbeholdt partner, familie og de aller nærmeste. Den personlige sonen, 45 til 120 cm, bruker vi til venner og fortrolige samtaler med kolleger. Den sosiale sonen, 120 til 360 cm, passer til formelle møter, fremmede og vanlige kollegasamtaler. Og den offentlige sonen, over 360 cm, hører til foredrag, presentasjoner og konserter.

Hvor stor boblen er, varierer mellom kulturer. I nordiske land foretrekker vi generelt større avstand enn folk i Middelhavsområdet og Latin-Amerika. En brasilianer kan stå behagelig nær etter sin egen målestokk, men ubehagelig nær for en nordmann -- mens nordmannen kan virke kald og fjern for brasilianeren. Igjen: ingen gjør noe «feil», de følger bare ulike normer.

Når sonen brytes, reagerer vi nesten alltid ubevisst. Tenk på følelsen i en overfylt heis, der fremmede tvinges inn i den intime sonen din. Du kan ikke flytte deg fysisk, så du kompenserer psykologisk: unngår øyekontakt, ser i gulvet og blir stiv i kroppen. På den måten forsøker du å gjenopprette en følelse av avstand selv om den fysiske avstanden er nesten borte.

Når berøring sier mer enn ord

Den siste delen av kroppsspråket er haptikk -- studiet av berøring som kommunikasjon. Berøring er kanskje den mest grunnleggende formen vi har: babyer trenger berøring for å utvikle seg normalt, og hele livet sender berøring sterke signaler. Den kan uttrykke omsorg, makt, intimitet eller aggresjon.

Vi kan dele berøring i nivåer. Funksjonell eller profesjonell berøring skjer når legen undersøker eller frisøren klipper. Sosial eller høflig berøring er håndtrykk og klapp på skulderen. Vennskapelig berøring er klemmen eller armen rundt skulderen. Og intim berøring er kjærtegn og det å holde hender.

Interessant nok henger berøring sammen med makt. Studier viser at personer med høyere status oftere tar initiativ til berøring. En sjef kan klappe en ansatt på skulderen, mens det motsatte ville vært mer uvanlig.

Og ingen steder er kulturforskjellene tydeligere enn her. I en kjent studie telte forskere hvor mange ganger venner rørte hverandre i løpet av en time på kafé. I San Juan i Puerto Rico skjedde det 180 ganger, i Paris 110 ganger -- og i London 0 ganger. Disse forskjellene kan lett skape misforståelser. En brasiliansk forretningspartner som gir en klem og holder armen din under samtalen, kan oppleves som invaderende av en nordmann, mens nordmannens avstand kan virke kald på brasilianeren. Ingen av dem gjør feil; de følger sine egne kulturelle normer for haptikk.

Oppsummering

Vi har sett at kroppen kommuniserer konstant, og at en stor andel av all kommunikasjon er nonverbal. Gester deles i illustratorer (følger talen), emblemer (fast betydning) og regulatorer (styrer samtalen) -- og de kan bety helt ulike ting i ulike kulturer, som tommel opp eller nikking. Kroppsholdning signaliserer åpenhet, usikkerhet og status, og kan styrke eller svekke et budskap uten at vi mener det.

Proksemikk er Edward T. Halls lære om avstandssonene -- intim, personlig, sosial og offentlig -- som varierer mellom kulturer, og som vi reagerer ubevisst på når de brytes. Haptikk er berøring som kommunikasjon; den henger sammen med makt og varierer dramatisk mellom kulturer, slik kafé-studien fra San Juan, Paris og London viste. Gjennom hele kapittelet går en rød tråd: kroppsspråk er fullt av kulturelle forskjeller, og det lønner seg å tolke det med åpenhet og varsomhet.