1.2 Kommunikasjonsmodeller

Et kart er ikke landskapet

Tenk deg at du skal forklare en venn veien til huset ditt. Du tegner ikke hver eneste busk og sprekk i asfalten -- du lager et enkelt kart med de viktigste veiene og noen kjennemerker. Kartet er ikke virkeligheten, men en forenkling som hjelper deg å forstå den.

Slik er det også med kommunikasjonsmodeller. En modell er en forenklet fremstilling av virkeligheten som hjelper oss å analysere noe så uoversiktlig som menneskelig samhandling. Forskere har laget flere slike modeller, hver med sitt eget perspektiv på hva kommunikasjon egentlig er.

I dette kapittelet skal vi bli kjent med tre sentrale modeller: den klassiske, lineære Shannon-Weaver-modellen, den transaksjonelle modellen som ser kommunikasjon som en gjensidig prosess, og den semiotiske modellen som ser alt som tegn og tolkning. Ingen av dem er «sannheten» -- men hver av dem belyser noe de andre ikke får øye på.

Da kommunikasjon var en telefonlinje

Den eldste og mest kjente modellen ble laget av Claude Shannon og Warren Weaver i 1949 -- og opprinnelig handlet den ikke om mennesker i det hele tatt, men om telefonsignaler. Likevel ble den raskt brukt for å beskrive all slags kommunikasjon.

Tenk på Maria som ringer farmoren sin for å invitere henne til middag. Informasjonskilden er Marias ønske om å invitere. Som sender koder hun budskapet til ord og setninger. Disse går gjennom en kanal -- telefonsignalet, der lydbølger blir til elektriske impulser. Underveis kan det oppstå støy: dårlig dekning, bakgrunnsbråk, eller at farmor hører dårlig. På den andre enden mottar telefonen hos farmor signalet og gjør det om til lyd igjen, og destinasjonen er farmor som hører og tolker ordene.

Legg merke til de seks elementene: informasjonskilde, sender, kanal, mottaker, destinasjon og støy. Modellen er lineær -- kommunikasjonen går bare én vei, fra avsender til mottaker. Den er enkel og tydelig, og den viser oss hvor støy kan snike seg inn i alle ledd.

Men nettopp her ligger svakheten. Modellen viser ikke at farmor svarer tilbake. I virkeligheten er en telefonsamtale en toveis prosess, fram og tilbake. Hovedkritikken mot Shannon-Weaver er nettopp at den er lineær og ikke tar hensyn til tilbakemelding eller tolkning. Den passer godt for å forklare overføring, men dårlig for å forklare ekte samtaler.

Når begge snakker og lytter samtidig

Tenk på en lærer som forklarer et vanskelig tema i timen. Mens hun snakker, leser hun samtidig elevenes ansikter. Ser de forvirret ut, justerer hun forklaringen. Elevene lytter, men sender hele tiden signaler tilbake gjennom nikk og rynkede bryn. Hvem er sender her, og hvem er mottaker? Svaret er: begge, samtidig.

Dette er kjernen i den transaksjonelle modellen. Den ser kommunikasjon som sirkulær, ikke lineær. Begge parter er sendere og mottakere på én og samme tid -- de koder og dekoder simultant. Tilbakemelding er ikke noe som kommer på slutten, men en integrert del av prosessen hele veien. Og konteksten -- klasserommet, relasjonen mellom lærer og elev, tidspunktet på dagen -- påvirker alt som skjer.

Et sentralt begrep her er felles referanseramme: den overlappende erfaringen og kunnskapen partene deler. Jo mer elevene allerede kan om temaet, desto lettere forstår de læreren. Når referanserammene overlapper, glir kommunikasjonen lettere. Et annet begrep er simultanitet: koding og dekoding skjer på samme tid. Du observerer reaksjoner mens du snakker, og tilpasser deg underveis.

Der Shannon-Weaver tegnet en pil fra A til B, tegner den transaksjonelle modellen en sirkel der A og B påvirker hverandre gjensidig hele tiden. Den fanger kompleksiteten i ekte samtaler -- men nettopp derfor kan den også bli vanskeligere å analysere.

Verden full av tegn

Den tredje modellen, den semiotiske, bygger på semiotikk -- læren om tegn og hva de betyr. Den knyttes til lingvisten Ferdinand de Saussure og filosofen Charles Sanders Peirce. Grunntanken er enkel, men dyptgripende: all kommunikasjon handler om å sende og tolke tegn.

De Saussure delte ethvert tegn i to deler. Signifikanten er uttrykket -- selve lyden, ordet eller bildet. Signifikatet er innholdet -- betydningen vi knytter til tegnet. Det avgjørende poenget er at forholdet mellom dem er vilkårlig: det er ingen naturlig grunn til at lydene «h-u-n-d» skal bety et firbeint dyr. Det er bare noe vi har blitt enige om.

Peirce gikk videre og delte tegn i tre typer ut fra forbindelsen mellom tegnet og det det står for. Et ikon ligner det det representerer -- et fotografi eller et kart. En indeks har en direkte, naturlig forbindelse -- røyk er en indeks for ild, feber en indeks for sykdom. Et symbol har ingen naturlig forbindelse i det hele tatt; betydningen er ren konvensjon -- ord, flagg og trafikkskilt. Et rødt lys betyr «stopp» bare fordi vi har avtalt det.

Den semiotiske modellen fanger noe de to andre nesten overser: hvor mye av kommunikasjon som handler om tolkning av tegn, og hvordan samme tegn kan tolkes ulikt av ulike mennesker. Til gjengjeld sier den mindre om selve prosessen og om tilbakemelding.

Ingen av de tre modellene er «riktig» alene. Shannon-Weaver viser den grunnleggende overføringen og støyen. Den transaksjonelle viser gjensidighet og kontekst. Den semiotiske viser tegnenes og tolkningens rolle. Sammen gir de et rikere bilde enn hver for seg.

Oppsummering

Vi har møtt tre modeller som hver belyser sin side av kommunikasjon. Shannon-Weaver-modellen fra 1949 er lineær: en informasjonskilde, en sender som koder, en kanal med mulig støy, en mottaker som dekoder, og en destinasjon. Den er enkel og tydelig, men viser ikke tilbakemelding. Den transaksjonelle modellen ser kommunikasjon som sirkulær og gjensidig: begge parter er sendere og mottakere samtidig, tilbakemelding og kontekst er integrert, og felles referanseramme avgjør hvor godt vi forstår hverandre.

Den semiotiske modellen ser all kommunikasjon som tegn. De Saussure delte tegnet i signifikant (uttrykk) og signifikat (innhold), der forbindelsen er vilkårlig. Peirce skilte mellom ikon (ligner), indeks (direkte forbindelse) og symbol (avtalt betydning). Ingen modell er fullstendig alene -- men kombinert gir de oss verktøyene til å analysere nesten enhver kommunikasjonssituasjon.