4.6 Medvirkning, identifikasjon og foreldreansvar — skl. § 5-1 og § 1-2

Har skadelidte selv medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort. Vurderingen er toleddet: (1) har skadelidte utvist skyld? — samme aktsomhetsnorm som culpanormen, men rettet mot skadelidte selv; og (2) hvor mye skal avkortes? Avkortningen er forholdsmessig og fastsettes etter «atferdens grovhet, årsaksbidraget på begge sider og forholdene ellers» (§ 5-1 nr. 1 andre punktum). Regelen gjelder skadelidtes egen forutgående skyld som bidro til at skaden oppstod — hold den atskilt fra nr. 2 (etter skaden) og nr. 3 (andres skyld).

Etter § 5-1 nr. 2 regnes det også som medvirkning når skadelidte etter evne har latt være å avverge eller begrense skaden. Dette er tapsbegrensningsplikten: når skaden først er skjedd, plikter skadelidte å gjøre det som med rimelighet kan kreves for å holde tapet nede (for eksempel motta enkel, forsvarlig behandling som ville redusert skaden). Poenget ligger i tid: nr. 1 gjelder skadelidtes bidrag før/under skaden, nr. 2 gjelder unnlatelser etter at skaden inntraff. Å blande de to er et fast sensorankepunkt.

Etter § 5-1 nr. 3 likestilles medvirkning fra en person som skadelidte hefter for, med skadelidtes egen medvirkning. Dette kalles (aktiv) identifikasjon: skadelidte kan få kravet avkortet fordi noen han eller hun svarer for (typisk en ansatt, en oppdragstaker eller andre i et hefteforhold), har medvirket. Regelen forutsetter et reelt hefteforhold. Den må ikke forveksles med passiv identifikasjon mellom barn og foreldre — der er hovedregelen den motsatte (se eget kort).

Medvirkning etter § 5-1 nr. 1 forutsetter skyld, og et lite barn mangler evnen til å utvise skyld. Barn under en viss alder (praktisk rundt 10 år — en grense utviklet i rettspraksis og teori, ikke lovfestet) kan derfor ikke få kravet avkortet for egen medvirkning, uansett hvor «uforsiktig» handlingen ser ut utenfra. Skl. § 1-1 er en beslektet regel — en rimelighetsregel for barns eget erstatningsansvar — men den oppstiller ingen aldersgrense og er ikke hjemmelen for 10-årsterskelen. Konsekvens: en niåring som løper ut i veien, får ikke kravet avkortet for egen skyld.

Er skadelidte over barnegrensen, gjelder en aktsomhetsnorm som i utgangspunktet er uavhengig av alder — man vurderes mot hva en alminnelig forsiktig person ville gjort i situasjonen, ikke mot en mildere «ungdomsnorm». Men graden av avkortning kan likevel bli lav selv ved klar medvirkning: i Rt. 2005 s. 887 (Bilbelte) ble avkortningen satt lavt til tross for at manglende bilbeltebruk klart hadde medvirket til skadeomfanget. Skyld og avkortningsgrad er altså to trinn — klar skyld gir ikke automatisk stor avkortning.

Når et barn er skadelidt og en forelder har vært uoppmerksom, er hovedregelen at foreldrenes uaktsomhet ikke identifiseres med barnet — barnets erstatningskrav skal ikke avkortes for det foreldrene gjorde eller unnlot. Dette er passiv identifikasjon, avvist i Rt. 2002 s. 1283 (Dam). Fellen på eksamen er klassisk: faktum nevner at en forelder ikke fulgte med, og den uerfarne kandidaten avkorter barnets krav. Det er feil. Hensynet bak er at barnet ikke skal lide for de voksnes svikt.

Etter § 1-2 nr. 1 svarer foreldre for skade barnet volder dersom de har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller ellers ikke har gjort det som med rimelighet kan kreves for å hindre skade. Dette er et culpaansvar for foreldrenes egen tilsynssvikt — et selvstendig ansvarsgrunnlag som retter seg mot foreldrene, ikke mot barnet. Merk at dette er skadelidtes eget krav mot foreldrene og noe helt annet enn spørsmålet om barnets krav skal avkortes (passiv identifikasjon).

Etter § 1-2 nr. 2 svarer foreldre uansett egen skyld for skade voldt forsettlig eller uaktsomt av barn de bor sammen med og har omsorgen for, men bare med inntil et fastsatt beløp for hver enkelt skadevolding (for tiden 5 000 kroner). Dette er et objektivt, beløpsbegrenset ansvar som kommer i tillegg til culpaansvaret i nr. 1. Skiller seg fra nr. 1 ved at det ikke kreves tilsynssvikt — men er til gjengjeld kapet på et lavt beløp.

Ved skade voldt av motorvogn er bilansvarslova (bal.) spesiallov og fortrenger skadeserstatningslovens alminnelige regler. Avkortning for skadelidtes medvirkning skal da vurderes etter bal. § 7, ikke etter skl. § 5-1. Bal. § 7 første ledd åpner for nedsettelse når skadelidte «medverka til skaden ved forsett eller aktløyse». Å drøfte skl. § 5-1 i en ren motorvognskade er en typefeil som ga «kraftig trekk» (H2022; jf. V2015): du bruker riktig regel bare ved å identifisere at motorvogn er involvert.

Er det kollisjon mellom to motorvogner, fordeles ansvaret etter bal. § 8, og andre ledd regulerer avkortning/fordeling mellom kjøretøyene ut fra skyld og forhold på hver side. I kollisjonsforhold er det altså bal. § 8 andre ledd — ikke skl. § 5-1 og ikke bal. § 7 alene — som styrer om og hvor mye kravet settes ned. Full bilansvarsdrøftelse hører hjemme i bilansvarskapitlene; her holder det å avvise skl. § 5-1 og henvise til riktig hjemmel.

At skadelidte selv har bidratt til at skaden oppstod eller ble større. Rettslig fanget av skl. § 5-1: nr. 1 (egen skyld før/under skaden), nr. 2 (unnlatt tapsbegrensning etter skaden) og nr. 3 (medvirkning fra en person skadelidte hefter for). Medvirkning er et spørsmål som kommer etter at ansvarsgrunnlaget er konstatert, og kan lede til avkortning.

Nedsettelse av erstatningen fordi skadelidte selv har medvirket. Etter skl. § 5-1 nr. 1 fastsettes graden «under hensyn til atferdens grovhet, årsaksbidraget på begge sider og forholdene ellers». Avkortningen er et eget trinn etter skyldkonstateringen: klar medvirkning gir ikke automatisk stor avkortning (jf. Rt. 2005 s. 887 Bilbelte). Erstatningen kan settes ned eller helt falle bort.

Plikten skadelidte har til, etter at skaden er skjedd, å gjøre det som med rimelighet kan kreves for å holde tapet nede — for eksempel ta imot enkel, forsvarlig behandling. Hjemlet i skl. § 5-1 nr. 2. Bare tap skadelidte med rimelighet kunne unngått, faller bort; behandling som er smertefull eller risikofylt, kan ikke kreves.

Culpanormens momenter brukt på skadelidte selv under § 5-1 nr. 1: (1) skadeevne — hvor stor risiko atferden skapte; (2) synbarhet — var risikoen synlig og påregnelig; (3) handlingsalternativer — fantes en enkel, rimelig måte å unngå den på; (4) rolleforventning — hva kunne forventes av en person i skadelidtes situasjon. Avgjør om skadelidte har utvist skyld.

Det fjerde momentet i culpanormens momentlære: hva man med rimelighet kan forvente av en aktør i en bestemt rolle eller situasjon. Anvendt på skadelidte betyr det at aktsomhetskravet tilpasses skadelidtes rolle (fotgjenger, syklist, pasient), men over barnegrensen i utgangspunktet uavhengig av alder.

Et rettsspørsmål faktum inviterer til uten å nevne det uttrykkelig — typisk plassert i en bisetning. Passiv identifikasjon er skoleeksempelet: faktum nevner at en forelder var uoppmerksom, og oppgaven er å se at dette ikke avkorter barnets krav. Å oppdage og drøfte skjulte delspørsmål skiller de sterke besvarelsene; å hoppe over en medvirkningsanførsel som ligger der, trekker (V2023).

Erstatning utenfor kontrakt forutsetter (1) ansvarsgrunnlag, (2) årsakssammenheng og (3) økonomisk tap, supplert av kravene til adekvans og vernet interesse. Medvirkning og avkortning er ikke et fjerde grunnvilkår, men en modifikasjon som vurderes etter at ansvaret er konstatert: den reduserer erstatningen, ikke ansvaret som sådan.

Skl. § 1-3 regulerer ansvar for skade voldt under selvforskyldt rus og retter seg mot den berusede skadevolderens ansvar. Anvendelsesområdet er snevert. På eksamen er den vanligste feilen å trekke den inn uten foranledning — å påberope § 1-3 mot en beruset skadelidt eller uten at faktum reiser rus, er irrelevans som trekker (V2016).

Skadelidte hadde ikke brukt bilbelte, noe som klart hadde medvirket til skadeomfanget. Retten avkortet likevel erstatningen lavt. Læresetning: skyldkonstatering og avkortningsgrad er to atskilte trinn — klar medvirkning gir ikke automatisk stor avkortning. Dommen brukes som mothold mot å felle en høy avkortning bare fordi verneutstyr manglet.

Sentraldommen for passiv identifikasjon mellom barn og foreldre. Foreldrenes uaktsomhet ble ikke identifisert med barnet, slik at barnets erstatningskrav ikke ble avkortet for det foreldrene gjorde eller unnlot. Brukes til å avvise den vanlige fellen om å la en uoppmerksom forelder ramme barnets krav.

Avkortning etter § 5-1 nr. 1 avgjøres i to trinn: trinn 1 — har skadelidte utvist skyld (momentlæren)? Trinn 2 — hvor mye skal avkortes (atferdens grovhet, årsaksbidrag, rimelighet)? De to trinnene må holdes atskilt: at skyld foreligger, avgjør om det kan avkortes, ikke hvor mye. Å hoppe rett fra «skyld» til «stor avkortning» er en typisk forenkling (jf. Rt. 2005 s. 887 Bilbelte).