2.1 Lovvalgsporten — kjøpslov eller forbrukerkjøpslov?

Forbrukerkjøpsloven gjelder forbrukerkjøp. Et forbrukerkjøp foreligger når alle disse vilkårene er oppfylt:

1. Kjøperen er en fysisk person,
2. som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet,
3. og selgeren (eller selgerens representant) opptrer i næringsvirksomhet.

Vilkårene er kumulative — svikter ett av dem, faller kjøpet ut av forbrukerkjøpsloven og over i kjøpsloven. Fkjl. § 1 er derfor sjekklisten din: gå gjennom punkt for punkt, ikke én helhetsvurdering.

Beslutningstreet under viser sjekklisten: gå gjennom de tre vilkårene i tur og orden, og husk å sjekke begge sider av bordet — også at selgeren (eller en representant) er næringsdrivende.

Kjøperen må være et menneske, ikke et selskap, en forening eller en offentlig etat. Et aksjeselskap eller en kommune kan aldri være forbruker etter loven, uansett hva de kjøper.

Fellen ligger i enkeltpersonforetaket (ENK): et ENK er ikke et eget rettssubjekt — det er den fysiske personen som driver det. Vilkår 1 er derfor formelt oppfylt selv om innehaveren kjøper. Men da flyttes hele tyngden over på vilkår 2: handlet personen hovedsakelig som ledd i næringen? Ikke stopp ved «dette er et firma» — gå videre til formålsvurderingen.

Kjøperen må handle utenfor næring — men ikke fullstendig. Loven bruker ordet «hovedsakelig»: kjøperen er fortsatt forbruker så lenge næringsformålet ikke er det overveiende. Ved blandet formål (tingen brukes både privat og i næring) må du gjøre en konkret vurdering av hva som er hovedformålet: hvor stor andel av bruken er næring, hva var formålet ved kjøpet, hvordan fremsto kjøperen for selgeren?

Forarbeidene støtter denne konkrete linjen (NOU 1993:27 og Ot.prp. nr. 44 (2001–2002)). Er næringsbruken mer enn halvparten / det dominerende formålet, faller kjøpet ut av forbrukerkjøpsloven; er privatbruken hovedsaken, blir det stående som forbrukerkjøp.

Dette er vilkåret flest overser. Det holder ikke at kjøperen er en forbruker — selgeren må være næringsdrivende og opptre i den egenskapen. En privatperson som selger sin egen brukte sofa til en annen privatperson, opptrer ikke i næringsvirksomhet. Da er det ikke forbrukerkjøp, selv om kjøperen er aldri så mye «forbruker» — kjøpsloven gjelder.

Sjekk alltid begge sider av bordet: en forbruker på kjøpersiden er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse. Uten næringsdrivende selger, ingen forbrukerkjøpslov.

Loven likestiller selgerens representant med selgeren selv. Selger en privatperson tingen sin gjennom en næringsdrivende mellommann — typisk en butikk eller megler som selger på kommisjon — trekkes salget likevel inn under forbrukerkjøpsloven, selv om den egentlige eieren er privat.

Regelen er et skjult delspørsmål som er lett å overse: du ser at eieren er privat, konkluderer med kjøpsloven, og går glipp av at en næringsdrivende opptrådte som mellommann. Spør alltid: solgte privatpersonen selv, eller solgte en profesjonell på hans vegne?

Kjøpsloven gjelder kjøp «for så vidt ikke annet er fastsatt i lov». Den er oppsamlingsloven: alt som ikke er forbrukerkjøp, fanges opp her — kjøp mellom to private, mellom to næringsdrivende, og kjøp der en næringsdrivende er kjøper. Når du har konkludert med at fkjl. § 1 ikke er oppfylt, er kjøpsloven det du lander på. Du trenger ikke lete etter en egen «hjemmel» for kjøpsloven — den gjelder som utgangspunkt for alle kjøp.

Kjøpsloven er fravikelig: dens regler gjelder bare «for så vidt ikke annet følger av avtalen», etablert praksis mellom partene eller handelsbruk. Partene kan altså avtale seg bort fra lovens løsninger — loven er en bakgrunnsrett som fyller hull. Dette er praktisk viktig: i et kjøpsrettslig praktikum må du sjekke avtalen først, deretter falle tilbake på kjøpsloven der avtalen tier.

Forbrukerkjøpsloven kan ikke fravikes til skade for forbrukeren: det kan ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det loven gir. Dette er den store rettsvirkningsforskjellen fra kjøpsloven, og grunnen til at lovvalget betyr noe: har du forbrukerkjøp, kan ikke selgeren gjemme seg bak en kontraktsklausul som svekker forbrukerens rettigheter. Loven kan derimot fravikes til forbrukerens gunst.

Angrerettloven gjelder ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler mellom en næringsdrivende og en forbruker. Kjernen: den næringsdrivende må være selger. Loven gir forbrukeren rett til å angre et kjøp uten å oppgi grunn — en rettighet kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven ikke gir. Merk: dette er en egen lov ved siden av lovvalget kjøpslov/forbrukerkjøpslov; den kan komme i tillegg, men bare når selgeren er næringsdrivende.

Forbrukeren kan gå fra avtalen ved å gi melding til selgeren innen angrefristen (som utgangspunkt 14 dager). Fristen løper fra kjøpet/leveringen, og forlenges dersom den næringsdrivende ikke har opplyst om angreretten. Poenget for lovvalgsporten: angreretten er knyttet til næringsdrivende selger ved fjernsalg/dørsalg — den finnes ikke når du kjøper av en privatperson, uansett hvor kort tid som har gått.

En fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, jf. fkjl. § 1. To komponenter: (i) et menneske (ikke selskap/etat), (ii) formålet er ikke overveiende næring. Et enkeltpersonforetak kan være forbruker — det avhenger av formålet, ikke av firmanavnet.

En som selger som ledd i økonomisk virksomhet av en viss varighet og omfang. For forbrukerkjøp må selgeren (eller dennes representant) være næringsdrivende. En privatperson som selger sin egen brukte ting, er ikke næringsdrivende — da faller kjøpet ut av forbrukerkjøpsloven.

Terskelen i fkjl. § 1 vilkår 2: kjøperen er forbruker så lenge næringsformålet ikke er overveiende. Ved blandet privat/næringsbruk kreves en konkret vurdering av hovedformålet (jf. NOU 1993:27 / Ot.prp. nr. 44 (2001–2002)). Er næringen dominerende → kjøpsloven; ellers → forbrukerkjøpsloven.

En næringsdrivende som selger på vegne av en (typisk privat) selger — f.eks. en kommisjonær eller megler. Etter representantregelen i fkjl. § 1 likestilles representanten med selgeren, så salget blir et forbrukerkjøp selv om den egentlige eieren er privat. Det klassiske skjulte delspørsmålet.

Avgjørelsen av hvilken lov som regulerer et kjøp — forbrukerkjøpsloven eller kjøpsloven. Tas først i enhver kjøpstvist og begrunnes kort, fordi det styrer mangelsnorm, reklamasjonsfrist, hevingsterskel og erstatningsansvar. Opplagt: én setning. Tvilsomt: full vilkårsdrøftelse av fkjl. § 1.

Regler som ikke kan fravikes ved avtale — her: til skade for forbrukeren, jf. fkjl. § 3. Loven går foran avtalen; ugunstige klausuler settes til side. Kan derimot fravikes til forbrukerens gunst.

Regler som gjelder bare når partene ikke har avtalt noe annet, jf. kjl. § 3. Avtalen (og handelsbruk/praksis) går foran; loven er bakgrunnsrett som fyller hull. Kjennetegner kjøpsloven.

Kjøpsloven gjelder alle kjøp som ikke fanges av en spesiallov, jf. kjl. § 1 («for så vidt ikke annet er fastsatt i lov»). Når fkjl. § 1 ikke er oppfylt, lander du automatisk på kjøpsloven — uten å trenge en egen «hjemmel» for den.

Salg der avtalen inngås uten at partene er fysisk til stede samtidig — typisk netthandel, telefonsalg. Et av virkeområdene til angrerettloven (§ 1), men bare når selgeren er næringsdrivende. Fjernsalg mellom to private gir ingen angrerett.

Salg som skjer utenfor selgerens vanlige butikk — typisk dørsalg, stand, hjemmebesøk. Det andre virkeområdet til angrerettloven (§ 1). Også her er vilkåret at selgeren er næringsdrivende.

Kildene som utdyper «hovedsakelig»-kriteriet og forbrukerbegrepet: NOU 1993:27 (Forbrukerkjøpslov) og Ot.prp. nr. 44 (2001–2002). Brukes til å forankre den konkrete formålsvurderingen ved blandet bruk. (kjenne til)