4.1 Internett og webbens oppbygging

Hva skjer i det halve sekundet?

Hver gang du åpner en nettside, skjer det en rekke tekniske prosesser i bakgrunnen, på brøkdelen av et sekund. Nettleseren sender forespørsler over internett, DNS-servere oversetter domenenavn til IP-adresser, og webservere sender tilbake HTML-kode som nettleseren tolker og viser. La oss forstå maskineriet bak.

Først en oppklaring: internett og webben er ikke det samme. Internett er det fysiske og logiske nettverket av kabler, rutere og servere som kobler datamaskiner sammen verden over, ved hjelp av standardprotokollene TCP/IP. Webben (World Wide Web) er en tjeneste som kjører oppå internett – på samme måte som e-post og nettspill gjør. Du kan altså bruke internett uten webben, for eksempel når du sender e-post.

Internett har en spennende historie. Det vokste ut av ARPANET, et nettverk det amerikanske forsvaret finansierte på 1960-tallet for å overleve atomkrig ved å desentralisere kommunikasjonen. I 1969 ble den første meldingen sendt mellom UCLA og Stanford – ordet «LOGIN» – men systemet krasjet etter to bokstaver, så bare «LO» kom fram. Senere milepæler: i 1971 sendte Ray Tomlinson den første e-posten og innførte @-tegnet; i 1974 utviklet Cerf og Kahn TCP/IP; og i 1983 gikk ARPANET over til TCP/IP, regnet som internettets offisielle fødsel. I 1989 foreslo Tim Berners-Lee ved CERN World Wide Web, og skapte de tre grunnteknologiene HTML (struktur), URL (identifikasjon) og HTTP (overføring).

Klienten spør, serveren svarer

Kommunikasjon på webben følger klient-server-modellen. Klienten er programmet som sender forespørsler – vanligvis en nettleser som Chrome eller Safari – og det er alltid klienten som starter samtalen. Serveren er et program som kjører et sted i verden og venter på forespørsler; når den får én, behandler den den og sender et svar. Én webserver kan betjene tusenvis av klienter samtidig.

Flyten når du henter en nettside ser slik ut: du skriver en URL som https://www.nrk.no; nettleseren slår opp IP-adressen via DNS; den oppretter en forbindelse til serveren; den sender en HTTP-forespørsel (en GET-request); serveren finner riktig innhold og sender tilbake HTML, CSS og JavaScript; og nettleseren tolker koden og viser siden. Ofte lastes mange ressurser – HTML, stilark, skript, bilder og fonter – hver med sin egen forespørsel, men moderne nettlesere sender flere parallelt for å gå raskere.

Protokollen som styrer dette heter HTTP (Hypertext Transfer Protocol). Den definerer hvordan meldinger formateres, og bruker metoder som GET (hent data), POST (send data), PUT (oppdater) og DELETE (slett). Serveren svarer med statuskoder, der 200 OK betyr at forespørselen var vellykket og innholdet sendes. HTTPS er den sikre versjonen, der all kommunikasjon krypteres med TLS/SSL slik at ingen kan avlytte eller endre dataene underveis. I dag bruker nesten alle nettsider HTTPS, og nettlesere advarer mot usikre HTTP-sider.

Adresseboka og adressen

Datamaskiner kommuniserer med numeriske IP-adresser som 195.88.55.16, men mennesker husker lettere navn som www.vg.no. DNS (Domain Name System) løser dette ved å være internettets adressebok – det oversetter domenenavn til IP-adresser. Når du skriver en adresse, sjekker nettleseren først sin egen hurtigbuffer, så operativsystemets cache, og hvis ingen kjenner svaret, sendes forespørselen til en DNS-resolver hos internettleverandøren. Resolveren spør rotservere, så toppdomene-servere (.no), og til slutt den autoritative navneserveren for domenet. Hele oppslaget tar vanligvis under 100 millisekunder, og resultatet lagres i cache med en begrenset levetid (TTL).

DNS er hierarkisk: øverst er toppdomenet (TLD) som .no eller .com, så andrenivådomenet som vg.no, og deretter subdomener som www.vg.no eller mail.google.com. Systemet ble designet av Paul Mockapetris i 1983 og er en distribuert database over tusenvis av servere, noe som gir høy tilgjengelighet.

Selve adressen, URL-en (Uniform Resource Locator), har flere deler. Ta https://www.eksempel.no:443/nyheter/artikkel.html?id=42&lang=no#kommentarer: https:// er protokollen, www.eksempel.no er domenenavnet, :443 er portnummeret (standard for HTTPS, vises sjelden), /nyheter/artikkel.html er stien til ressursen, ?id=42&lang=no er spørreparametere (query string) som sender data til serveren, og #kommentarer er en fragmentidentifikator som peker til en bestemt del av siden. Forstår du URL-strukturen, navigerer du lettere, oppdager feil i lenker, og skjønner hvorfor lesbare URL-er er gunstig for søkemotoroptimalisering (SEO).

Oppsummering

Bak hver nettside ligger et finstemt maskineri. Internett er det globale nettverket bygd på TCP/IP, mens World Wide Web er informasjonssystemet av sammenkoblede dokumenter som kjører oppå – oppfunnet av Tim Berners-Lee med HTML, URL og HTTP.

Kommunikasjonen følger klient-server-modellen: klienten (nettleseren) spør, serveren svarer. Protokollen er HTTP med metoder som GET og POST og statuskoder som 200 OK, og den sikre versjonen HTTPS krypterer alt med TLS/SSL. DNS oversetter domenenavn til IP-adresser via et hierarkisk system, og URL-en identifiserer en ressurs med protokoll, domene, sti, spørreparametere og fragment. Til sammen forklarer dette hvordan «LO» fra 1969 ble til den sømløse webben vi bruker i dag.