2.2 Variabler, datatyper og operatorer

Bokser med navn på

Forestill deg at du rydder på rommet og setter ting i merkede bokser. På én boks står det «sokker», på en annen «ladere», på en tredje «godteri». Når du senere trenger en lader, går du ikke gjennom hele rommet -- du henter bare boksen merket «ladere». Det er akkurat slik en datamaskin holder orden på informasjon, og boksene kaller vi variabler.

En variabel er rett og slett et navngitt lagringssted i minnet som holder på en verdi. Du gir den et navn, putter en verdi inn, og kan hente den fram igjen eller bytte den ut senere. Dette er kanskje den aller mest grunnleggende ideen i all programmering -- uten variabler kan et program ikke huske noe som helst.

I denne fortellingen skal vi bli godt kjent med disse boksene. Vi skal lære hvilke typer verdier de kan inneholde, hvordan vi regner med dem ved hjelp av operatorer, og hvordan vi setter sammen tekst på smarte måter. Til slutt skal vi la programmet vårt snakke med brukeren og ta imot det de skriver. Dette er byggeklossene alt annet bygger på.

Fire slags verdier

Når du lager en variabel i Python, gjør du det enkelt: du skriver navnet, et likhetstegn, og verdien. For eksempel navn = "Kari". Men legg merke til at verdiene kommer i ulike former, og hver form kaller vi en datatype.

De fire viktigste er enkle å huske. En str, eller streng, er tekst, og den skrives alltid inni anførselstegn, som navn = "Kari". En int er et heltall uten desimaler, som alder = 16. En float er et desimaltall, som hoyde = 1.72. Og en bool, eller boolsk verdi, er en sannhetsverdi som bare kan være True eller False, for eksempel er_elev = True. Datatypen forteller maskinen hva slags innhold boksen har, og dermed hva den kan gjøre med det.

Det finnes noen regler for hva du kan kalle variablene dine. Navnet må starte med en bokstav eller en understrek. Python skiller mellom store og små bokstaver, så Alder og alder er to ulike variabler. Og du kan ikke bruke reserverte ord som if eller for, fordi de allerede betyr noe spesielt i Python. Et godt råd: gi variablene beskrivende navn, slik at temperatur er bedre enn t. Da blir koden lettere å forstå for både deg og andre.

Når maskinen skal regne

Nå som vi har verdier i bokser, vil vi naturligvis kunne regne med dem. Til det bruker vi operatorer -- symboler som utfører en operasjon. De fleste kjenner du allerede fra matten, men noen har en liten vri.

De vanlige er greie: + legger sammen, så 7 + 3 blir 10. - trekker fra, * ganger, så 7 * 3 blir 21. Divisjon med / gir alltid et desimaltall, så 7 / 3 blir omtrent 2,333. Men her kommer de spennende: // er heltallsdivisjon, som kaster bort desimalene, så 7 // 3 blir 2. Operatoren %, som kalles modulo, gir resten etter divisjon -- 7 % 3 blir 1, fordi 7 delt på 3 er 2 med 1 til rest. Og ** er potens, så 2 ** 3 betyr to opphøyd i tredje, altså 8.

Modulo er overraskende nyttig. Vil du sjekke om et tall er partall, ser du om tall % 2 blir 0. En liten advarsel verdt å huske: operatorene oppfører seg annerledes på tekst enn på tall. Hvis x = "3" og y = "7" er strenger -- altså tekst i anførselstegn -- så blir x + y ikke 10, men «37», fordi + på tekst limer sammen strengene i stedet for å regne. Maskinen gjør nøyaktig det den får beskjed om, så det gjelder å holde tunga rett i munnen på hva som er tall og hva som er tekst.

Å sette ord sammen og snakke med brukeren

Tekst er like viktig som tall i programmering, og Python gir oss flere måter å jobbe med strenger på. Den enkleste er å lime dem sammen med +. Har du fornavn = "Ola" og etternavn = "Nordmann", kan du skrive print(fornavn + " " + etternavn) for å få «Ola Nordmann» -- legg merke til at vi limer inn et mellomrom mellom dem.

Men det finnes en mye elegantere metode som heter f-streng, en formattert tekststreng. Du setter en f rett foran anførselstegnet og kan da sette variabler rett inn i teksten ved hjelp av krøllparenteser. Skriver du alder = 16 og deretter print(f"Jeg er {alder} år gammel."), skrives det ut «Jeg er 16 år gammel.» Variabelen alder byttes automatisk ut med verdien. Dette er ryddig, lett å lese, og blir favoritten din ganske raskt.

Og hva med å la programmet snakke med den som bruker det? Til det har vi input(), som lar brukeren skrive inn noe. Men her er en felle: alt brukeren skriver, kommer inn som tekst, altså en streng -- selv om de skriver et tall. Skal du regne med det, må du konvertere. Funksjonen int() gjør tekst om til heltall, og float() til desimaltall. Slik kan du lage et lite program: temperatur = float(input("Celsius: ")), og deretter fahrenheit = temperatur * 9/5 + 32. Vil du vise svaret pent med én desimal, bruker du f-strengen med et lite triks: print(f"{temperatur}°C = {fahrenheit:.1f}°F"), der :.1f betyr «vis dette tallet med én desimal».

Oppsummering

Vi har lagt grunnmuren for all programmering. Variabler er navngitte bokser som lagrer verdier vi kan hente fram og endre. Hver verdi har en datatype: heltall (int), desimaltall (float), tekst (str) og sannhetsverdier (bool). Variabelnavn må følge noen regler -- starte med bokstav, ikke være reserverte ord -- og bør være beskrivende.

Vi lærte å regne med operatorer som +, *, /, heltallsdivisjon //, modulo % for rest, og potens ** -- og at de samme symbolene oppfører seg annerledes på tekst enn på tall. Til slutt så vi hvordan vi setter sammen tekst med vanlig liming eller de mye smartere f-strengene, og hvordan input() lar programmet snakke med brukeren -- men husk å konvertere med int() eller float() når du skal regne med det de skriver.