16.1 Nasjonsbygging og identitet

Hva gjor deg til nordmann?

Tenk deg at du mater en turist som spor: "Hva er typisk norsk?" Kanskje du svarer fjell og fjorder, brunost og bunad, ski og 17. mai. Men har du noen gang tenkt over hvor disse svarene kommer fra? Hvorfor akkurat disse tingene, og ikke noe helt annet?

Sannheten er at norsk nasjonal identitet ikke er noe naturgitt som alltid har eksistert. Den er skapt -- bevisst formet av mennesker gjennom over 200 ars historie. Kunstnere, forfattere, politikere og vanlige folk har sammen bygget opp forestillingen om hva det vil si a være norsk.

I dette kapittelet skal vi folge denne prosessen fra start til slutt. Vi skal se hvordan nasjonalromantikerne pa 1800-tallet sokte etter det "ekte norske" i bondekulturen. Vi skal forstå hvorfor de valgte akkurat de symbolene de gjorde, og vi skal se hvordan innholdet i "det norske" har forandret seg helt frem til i dag.

For nasjonal identitet er ikke hugget i stein. Den er levende og i stadig endring.

Nasjonalismens ide

For å forstå nasjonsbyggingen må vi først forstå nasjonalismen -- en av de mektigste ideene i moderne historie. Nasjonalismen er tanken om at verden er delt inn i nasjoner, og at hver nasjon bør ha sin egen stat. Det hores kanskje selvfolgelig ut i dag, men det var det slett ikke for 200 år siden.

Tidligere tenkte folk på seg selv forst og fremst som undersåtter av en konge, innbyggere i en by, medlemmer av en kirke eller en slekt. Tanken om at folk som snakket samme språk og hadde samme kultur, utgjorde et "folk" som burde styre seg selv -- det var noe helt nytt.

Nasjonalismen spredte seg over Europa etter den franske revolusjonen. I Norge ga den drivkraft til kampen for selvstendighet fra unionen med Sverige. Men nasjonalisme krever mer enn bare et ønske om frihet. Den krever svar på spørsmålet: Hva er det som gjør oss til en nasjon? Hva har vi felles som skiller oss fra andre?

Det var her nasjonalromantikerne kom inn i bildet. De tok på seg oppgaven med å finne -- eller rettere sagt, å skape -- den norske nasjonale identiteten.

Jakten på det ekte norske

Forestill deg at du er en ung kunstner eller forfatter i Norge rundt 1840. Du vil bidra til å skape en norsk nasjonal identitet, men hvor leter du? Overklassen snakker dansk og følger europeiske moter. Byene ligner på danske og tyske byer. Hvor finner du noe som er unikt norsk?

Nasjonalromantikerne fant svaret i bondekulturen. Den norske bonden, mente de, hadde bevart gammel norsk kultur gjennom århundrene med dansk styre. I de avsides dalene levde det "urnorske" videre i folkemusikk, eventyr, skikker og dialekter.

Så de dro ut. Asbjørnsen og Moe vandret fra gård til gård og samlet folkeeventyr. De skrev ned historier om trollene og huldra, om Askeladden og Per Gynt. Landstad og Lindeman samlet folkeviser og folkemelodier. Malere som Tidemand og Gude malte norsk natur og folkeliv. Komponisten Edvard Grieg tok folkemusikken og gjorde den til kunstmusikk som erobret verden.

Og vikingene! Snorres kongesagaer ble gjenoppdaget og lest med ny interesse. Her var bevis for at Norge hadde vært en stormakt før dansketiden. Vikingskipene, runesteiner, stavkirker -- alt ble symboler på en glorios fortid.

Men legg merke til hva som skjedde: Nasjonalromantikerne valgte ut bestemte elementer og la til side andre. De idealiserte bonden og ignorerte byfolket. De fremhevet vikingtiden og tonet ned unionstiden. De skapte et bilde av "det norske" som var selektivt og konstruert -- selv om det foltes helt naturlig for dem som vokste opp med det.

Forestilte fellesskap

Den irsk-amerikanske statsviteren Benedict Anderson lanserte i 1983 et begrep som har blitt sentralt for å forstå nasjoner: forestilte fellesskap.

Tenk over det: Du føler deg norsk. Du føler samhørighet med andre nordmenn. Men du kjenner ikke personlig mer enn en liten brøkdel av dem. Norge har over fem millioner innbyggere -- du vil aldri møte de fleste av dem. Likevel føler du deg knyttet til dem, som del av et fellesskap.

Dette fellesskapet er "forestilt" -- ikke i betydningen "falskt", men i betydningen at det eksisterer i vår forestillingsverden. Det opprettholdes gjennom felles symboler, fortellinger og ritualer. Når vi heiser flagget på 17. mai, synger nasjonalsangen, lærer den samme historien på skolen og følger de samme nyhetene, forsterkes følelsen av å tilhøre det samme fellesskapet.

Mediene har vært avgjørende for å skape forestilte fellesskap. Da aviser, bøker og senere radio og TV spredte seg, fikk folk over hele landet felles referanser. De leste de samme forfatterne, fulgte de samme hendelsene, lo av de samme vitsene. Slik ble "nordmenn" til en gruppe som følte seg som ett, selv om de var spredt over et langstrakt land.

Dette betyr ikke at norsk identitet er "falskt" eller uviktig. Tvert imot -- forestilte fellesskap er like virkelige i sine konsekvenser som andre fellesskap. Folk kjemper og dør for nasjoner. De føler stolthet og skam på vegne av dem. Poenget er bare at nasjoner ikke er naturlige, evige størrelser -- de er skapt av mennesker og kan endres av mennesker.

Identitet i endring

Norsk nasjonal identitet har aldri stått stille. Innholdet i "det norske" har forandret seg dramatisk gjennom de siste 200 årene.

Før 1905 handlet mye om å definere det norske i kontrast til det danske og svenske. Bondekulturen var kjernen. Språkstriden mellom dansk-norsk og landsmål (nynorsk) skapte sterke følelser -- for hva er vel viktigere for en nasjon enn språket?

Mellom 1905 og 1945 fikk den nye selvstendige staten nytt innhold. Industri og modernisering forandret samfunnet. Og så kom okkupasjonen under andre verdenskrig. Motstandskampen og frigjøringen styrket nasjonalfølelsen enormt. Kong Haakon som nektet å kapitulere, hjemmefronten, gutta på skauen -- nye helter ble lagt til den nasjonale fortellingen.

I etterkrigstiden ble nye elementer sentrale. Velferdsstaten og likhetstanken ble en del av norsk identitet. Norge skulle være et land med små forskjeller, der alle hadde like muligheter. Senere kom oljerikdommen og bildet av Norge som en rik nasjon med et moralsk ansvar i verden -- fredsstaten og bistandslandet.

I dag utfordres identiteten av nye spørsmål. Innvandring gjør Norge mer mangfoldig. Hvem kan være norsk? Er det nok å ha statsborgerskap, eller må man også ha "norske verdier"? Og hvem bestemmer hva det er? Samtidig har samiske rettigheter og nasjonale minoriteter fått økt anerkjennelse -- en erkjennelse av at Norge aldri var så homogent som nasjonsbyggerne forestilte seg.

Nasjonal identitet er ikke et museum der ting står i glass og ramme. Den er en levende samtale om hvem vi er og hvem vi vil være.

Lys og skyggesider

Nasjonsbyggingen hadde både positive og negative sider -- det er viktig å se begge.

På den positive siden skapte nasjonsbyggingen fellesskapsfølelse i en tid da Norge var fattig og avhengig av stormakter. Den ga grunnlag for demokratisk deltakelse -- når folk føler seg som del av et fellesskap, deltar de i å forme det. Den motiverte allmenn utdanning og skapte felles institusjoner som bandt landet sammen.

Men nasjonsbyggingen hadde også skyggesider. Det "norske" ble definert på måter som ekskluderte noen. Samene passet ikke inn i bildet av den norske bonden. Kvenene var "for finske". Andre minoriteter ble oversett eller aktivt undertrykt. Nasjonsbyggingens vektlegging av enhet kunne brukes til å rettferdiggjøre tvang mot dem som var annerledes.

Historien ble også brukt selektivt. Vikingtiden ble fremhevet, mens mindre glorrike perioder ble tonet ned. Nasjonale helter ble idealisert, feil ble oversett. Dette er ikke unikt for Norge -- alle nasjoner gjør det -- men det er viktig å være bevisst på.

I dag lever vi med arven fra nasjonsbyggingen. Vi har fått et sterkt demokratisk fellesskap. Men vi må også ta oppgjør med uretten som ble begått mot dem som ikke passet inn. De neste kapitlene handler om akkurat det.

Oppsummering

Norsk nasjonal identitet er ikke noe som alltid har eksistert -- den ble aktivt skapt gjennom en historisk prosess som begynte på 1800-tallet. Nasjonalromantikerne søkte det "ekte norske" i bondekulturen, folkemusikken, eventyrene og vikingtiden. De skapte symboler og fortellinger som fortsatt preger vår oppfatning av hva det vil si å være norsk.

Nøkkelbegreper du nå kjenner:
- Nasjonalisme: Ideen om at verden er delt i nasjoner som bør ha egne stater
- Nasjonalromantikken: Kunstnerisk og intellektuell bevegelse som søkte det særegent norske
- Forestilte fellesskap: Benedict Andersons begrep om nasjoner som for store til personlig kjennskap, opprettholdt gjennom felles symboler og fortellinger
- Nasjonsbygging: Prosessen med å skape nasjonal identitet og fellesskap

Det viktigste du tar med deg:
Nasjonal identitet er menneskeskapt og endrer seg over tid. Det "norske" på 1800-tallet var annerledes enn i dag. Nasjonsbyggingen skapte fellesskap og demokrati, men definerte også noen som utenfor. Å forstå hvordan nasjonal identitet skapes, hjelper oss å delta i den fortsatte samtalen om hvem vi er og hvem vi vil være som nasjon.