13.5 Fredsslutninger og oppgjør

Etter katastrofen

Da krigen endelig var over i mai 1945, lå store deler av verden i ruiner. Byer var bombet til grus. Millioner var hjemløse. Økonomien var knust. Og overalt var det spørsmål som krevde svar.

Hvordan skulle krigsforbrytere straffes? Kunne man noen gang stille de ansvarlige for Holocaust til regnskap? Hvordan skulle freden organiseres for å hindre at noe lignende skjedde igjen? Og hva skulle skje med de mange nordmennene som hadde samarbeidet med okkupantene?

Svarene på disse spørsmålene formet etterkrigstiden. De skapte institusjoner vi lever med i dag - FN, menneskerettighetene, internasjonal strafferett. De definerte også hva slags nasjoner vi skulle være, hva slags verdier vi ville stå for.

La oss se på hvordan verden forsøkte å gjøre opp med fortiden og bygge en bedre fremtid.

Nürnberg - rettferdighet for udådene

I november 1945 åpnet en historisk rettssak i byen Nürnberg - nazistenes gamle partiby. For første gang i historien skulle lederne av et beseiret regime stilles til regnskap for sine handlinger i en internasjonal domstol.

24 ledende nazister satt på tiltalebenken. Blant dem var Hermann Göring, Hitlers nestkommanderende. Rudolf Hess, som hadde styrt partiet. Joachim von Ribbentrop, utenriksministeren som hadde signert pakten med Stalin. De ble tiltalt for tre typer forbrytelser: forbrytelser mot freden (å planlegge og starte angrepskrig), krigsforbrytelser (brudd på krigens lover), og forbrytelser mot menneskeheten (Holocaust og andre massemord).

Prosessen varte nesten et år. Anklagerne la fram overveldende bevis - dokumenter, film, vitnesbyrd. Verden fikk se omfanget av grusomhetene i detalj. Det var nesten uutholdelig.

De tiltalte prøvde ulike forsvar. Noen hevdet at de bare hadde fulgt ordre - de var underordnede som gjorde det de ble befalt. Andre hevdet at de ikke visste hva som foregikk. Atter andre sa at de bare hadde gjort det samme som de allierte.

Domstolen avviste disse forsvarene. "Å følge ordre" er ingen unnskyldning for forbrytelser mot menneskeheten. Det er et individuelt ansvar for egne handlinger, uansett hva overordnede befaler.

Av de 24 tiltalte ble 12 dømt til døden, 7 til fengselsstraff, 3 frikjent. Göring tok gift natten før han skulle henrettes. De andre ble hengt.

Nürnbergprosessen etablerte prinsipper som fortsatt gjelder: at individer kan holdes ansvarlige for krigsforbrytelser, at "ordre ovenfra" ikke er noe forsvar, at forbrytelser mot menneskeheten angår hele verdenssamfunnet.

FN og menneskerettighetene

Krigen hadde vist at verden trengte sterkere institusjoner for å bevare freden. Folkeforbundet, som ble opprettet etter første verdenskrig, hadde mislyktes totalt. Nå skulle det prøves igjen - men bedre.

I juni 1945, mens krigen fortsatt raste i Asia, møttes representanter fra 50 nasjoner i San Francisco. De grunnla De forente nasjoner (FN) - en verdensorganisasjon som skulle bevare freden, fremme samarbeid og beskytte menneskerettighetene.

FN fikk et Sikkerhetsråd med fem faste medlemmer - USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina - som alle hadde vetorett. Tanken var at stormaktene måtte samarbeide for at fred skulle være mulig. Men vetoretten skulle også vise seg å lamme FN når stormaktene var uenige.

Det viktigste dokumentet som kom ut av denne perioden, var kanskje Verdenserklæringen om menneskerettigheter, vedtatt 10. desember 1948. For første gang i historien slo det internasjonale samfunnet fast at alle mennesker har grunnleggende rettigheter - rett til liv, frihet, likhet for loven, tanke- og ytringsfrihet - som ingen stat kan ta fra dem.

Erklæringen var et direkte svar på Holocaust. Aldri mer skulle en stat kunne behandle sine borgere slik nazistene hadde behandlet jødene. Menneskerettighetene tilhører alle - ikke fordi en stat gir dem, men fordi man er menneske.

Eleanor Roosevelt, president Roosevelts enke, ledet arbeidet med erklæringen. Hun kalte den "et internasjonalt Magna Carta for hele menneskeheten". Den ble enstemmig vedtatt - selv om noen land avsto fra å stemme, inkludert Sovjetunionen og Sør-Afrika.

Det norske landssvikoppgjøret

I Norge sto man overfor et vanskelig spørsmål: Hva skulle skje med de som hadde samarbeidet med fienden?

Det norske landssvikoppgjøret ble Europas mest omfattende. Rundt 90 000 personer ble etterforsket. Av disse ble ca. 50 000 dømt for landssvik - et enormt tall for et lite land.

De hardeste straffene fikk de som hadde deltatt direkte i grusomheter - torturister, angivere, de som hadde medvirket til deportasjonen av jøder. 45 mennesker ble henrettet, inkludert Vidkun Quisling selv, som ble skutt på Akershus 24. oktober 1945.

Men de fleste som ble dømt, fikk mildere straffer - bøter, tap av stemmerett og rett til å inneha offentlige stillinger, kortere fengselsstraffer. Mange NS-medlemmer ble dømt selv om de ikke hadde gjort noe aktivt galt - selve medlemskapet ble regnet som landssvik.

Oppgjøret var kontroversielt. Noen mente det var for mildt - at store næringslivsledere som hadde profitert på okkupasjonen, slapp for lett. Andre mente det var for strengt - at "småfolk" ble straffet hardt mens de virkelig ansvarlige gikk fri.

Spesielt vanskelig var behandlingen av "tyskertøsene" - kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldater. De ble utsatt for offentlig ydmykelse, fikk klippet håret, ble utstøtt. Mange mistet jobben og ble sosialt stigmatisert i årevis. Deres "forbrytelse" var ofte bare å ha forelsket seg i feil person.

Også barna som ble født av disse forholdene - de såkalte "krigsbarnen" - ble stigmatisert. Mange vokste opp med skam og hemmeligheter rundt sitt opphav. Først i 2018 ba Stortinget formelt om unnskyldning til dem.

En delt verden

Da støvet la seg etter krigen, ble det klart at seierherrene ikke var enige om hvordan verden skulle se ut. USA og Sovjetunionen - de to supermaktene - hadde helt ulike visjoner.

USA ville ha en verden med åpne markeder, demokrati og amerikansk lederskap. Sovjetunionen ville ha kommunistisk kontroll i Øst-Europa og spredning av revolusjonen. De hadde kjempet sammen mot Hitler, men nå ble de rivaler.

Europa ble delt. I vest - demokratier, markedsøkonomi, amerikansk innflytelse. I øst - kommunistiske regimer, planøkonomi, sovjetisk kontroll. Winston Churchill kalte det et "jernteppe" som hadde senket seg over kontinentet.

Marshall-planen (1948) ga massiv amerikansk økonomisk hjelp til gjenoppbyggingen av Vest-Europa. Det var ikke bare generøsitet - det var også en måte å hindre kommunismens spredning ved å bygge velstand.

NATO ble grunnlagt i 1949 som en forsvarsallianse mot Sovjet. Norge ble medlem - et dramatisk brudd med nøytralitetspolitikken som hadde mislyktes så spektakulært i 1940.

Og i 1948 ble staten Israel opprettet - delvis som et svar på Holocaust. Jødene skulle ha et eget hjemland der de aldri mer ville være en forfulgt minoritet. Men opprettelsen skapte nye konflikter med palestinerne som fortsatt ikke er løst.

Den kalde krigen hadde begynt. Den skulle vare i over fire tiår og forme verden vi lever i i dag. Men det er en annen historie.

Krigens varige arv

Andre verdenskrig forandret verden for alltid. Dens konsekvenser preger fortsatt den verden vi lever i.

Maktbalansen endret seg. De europeiske stormaktene - Storbritannia, Frankrike, Tyskland - var utslitt. USA og Sovjetunionen ble verdens supermakter. Europas tid som verdens sentrum var over.

Avkoloniseringen akselererte. Europeiske imperier som hadde hevdet å representere sivilisasjonen, hadde nettopp vist sin verste side. Koloniserte folk i Asia og Afrika begynte å kreve uavhengighet - og fikk det, i løpet av de neste tiårene.

Europeisk integrasjon begynte. Krigen hadde vist at europeisk nasjonalisme var farlig. Løsningen var samarbeid - først om kull og stål, så om stadig mer. EU har sine røtter i ønsket om å gjøre ny krig umulig.

Atomalderen var begynt. Hiroshima og Nagasaki viste hva disse våpnene kunne gjøre. I tiårene som fulgte, bygget supermaktene opp arsenaler som kunne utslette menneskeheten flere ganger. Vi lever fortsatt i denne skyggen.

Og minnekulturen ble skapt. Holocaust, krigsforbrytelser, motstandskamp - disse erfaringene ble sentrale for hvordan land forsto seg selv. I Norge ble motstandskampen en stolt del av nasjonal identitet. Holocaust ble et referansepunkt for menneskerettighetstanken.

"De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den," skrev filosofen George Santayana. Det er derfor vi lærer om andre verdenskrig - ikke for å dvele ved fortiden, men for å beskytte fremtiden.

Oppsummering

Etterkrigsoppgjøret forsøkte å trekke lærdommer av katastrofen. Krigsforbrytere ble stilt for retten. FN og menneskerettighetene skapte nye rammer for internasjonal orden. I Norge kom det omfattende landssvikoppgjøret. Og verden ble delt mellom øst og vest.

Nøkkelbegreper du nå kjenner:
- Nürnbergprosessen: Rettsoppgjøret mot nazi-lederne
- De forente nasjoner (FN): Verdensorganisasjonen grunnlagt i 1945
- Menneskerettighetserklæringen (1948): Universelle rettigheter for alle mennesker
- Landssvikoppgjøret: Det norske oppgjøret med kollaboratører
- Marshall-planen: Amerikansk hjelp til gjenoppbygging
- NATO (1949): Vestlig forsvarsallianse
- Jernteppet: Delingen av Europa i øst og vest

Det viktigste du tar med deg:
Freden etter andre verdenskrig var klokere enn freden etter første verdenskrig. I stedet for å straffe og ydmyke, satset man på gjenoppbygging og samarbeid. Nürnbergprosessen etablerte at individer er ansvarlige for sine handlinger. Menneskerettighetene slo fast at alle har ukrenkelig verdi. Disse prinsippene - født av krigens redsler - er fortsatt fundamentet for den internasjonale ordenen vi lever i.