12.2 Totalitære ideologier

Da ideologiene krevde alt

Tenk deg et samfunn der staten ikke bare bestemmer hvem som styrer, men ogsa hva du skal tenke, hvem du skal vare venner med, hvilke boker du far lese, og hva barna dine skal lare. Et samfunn der naboen din kanskje angir deg for noe du sa ved middagsbordet. Der plakater av Lederen stirrer ned pa deg fra hver vegg. Der det ikke finnes noe privat rom - alt tilhorer staten.

Dette var virkeligheten for hundrevis av millioner mennesker under de totalitare regimene i mellomkrigstiden. Stalin i Sovjetunionen, Mussolini i Italia, Hitler i Tyskland - de representerte ulike ideologier, men delte en felles ambisjon: total kontroll.

La oss forsoke a forsta disse ideologiene - ikke for a rettferdiggjore dem, men for a gjenkjenne farene de representerer. For historien viser at mennesker, under de rette omstendighetene, kan lokkes til a gi opp friheten sin for lofte om sikkerhet, storhet eller en bedre fremtid.

Hva er totalitarisme?

For vi dykker ned i de enkelte ideologiene, ma vi forsta hva totalitarisme egentlig betyr. Det er noe mer enn bare et diktatur.

Et vanlig diktatur - et autoritart regime - noyer seg med a holde pa makten. Diktatoren vil at du skal adlyde, betale skatt og holde deg unna politikk. Men han bryr seg ikke sarlig om hva du tenker privat, sa lenge du ikke lager brak.

Et totalitart regime vil noe mer. Det vil ikke bare ha lydighet - det vil ha din sjel. Det vil forme deg til et nytt menneske som virkelig tror pa ideologien, ikke bare later som. Det krever ikke bare passiv aksept, men aktiv deltakelse. Du skal marsiere i parader, synge sangene, melde deg inn i organisasjonene, rapportere om naboer som sier feil ting.

De totalitare regimene delte flere kjennetegn. Det var enpartistyre - bare ett parti var tillatt, alle andre ble forbudt eller knust. Det var lederkult - en karismatisk leder som ble tilbedt nesten som en gud. Det var ideologi - et altomfattende verdenssyn som skulle forklare alt og gi svar pa alle sporsmal. Det var terror - hemmelig politi, fangeleirer, vilkarlige arrestasjoner som skapte frykt. Og det var propaganda - konstant pavirkning gjennom statskontrollerte medier, plakater, film og radio.

Alt dette hadde ett mal: a bryte ned skillet mellom individ og stat. I det totalitare samfunnet skulle det ikke finnes noe privat rom. Alt tilhorte fellesskapet - og fellesskapet var staten.

Fascismen: Mussolinis Italia

Fascismen ble fodt i Italia, og mannen som skapte den, het Benito Mussolini. Han hadde vart sosialist, men under forste verdenskrig vendte han seg mot nasjonalismen. I 1919 grunnla han fascistbevegelsen.

Italia var i krise. Krigen hadde kostet enormt, men seieren foltes tom - Italia fikk ikke de territoriene de var blitt lovet. Arbeidsledighet og uro preget landet. Kommunister og sosialister truet med revolusjon. Inn i dette vakuumet marsjerte fascistene.

Mussolini og hans svartskjorter brukte vold mot politiske motstandere, sarlig sosialister og kommunister. Samtidig lovte han orden, nasjonal storhet og effektiv styring. I 1922 organiserte han "Marsjen mot Roma" - et truende demonstrasjonstog som fikk kongen til a utnevne ham til statsminister.

Hva var fascismens ideologi? Det er ikke lett a oppsummere, for fascismen var mer folelse enn teori. Men noen elementer peker seg ut. Nasjonalismen var grunnleggende - nasjonen var alt, individet ingenting. Handlingskraft og vold ble glorifisert - demokratisk debatt var svakhet. Lederprinsippet betydde at nasjonen trengte en sterk mann a folge. Og korporativismen skulle forene arbeidere og kapitalister under statens ledelse, i stedet for klassekamp.

Fascismen var ogsa antidemokratisk og antiliberal. Mussolini foraktet parlamentarisme, menneskerettigheter og personlig frihet. Staten var alt - "Alt i staten, ingenting utenfor staten, ingenting mot staten," som han sa.

Men i motsetning til nazismen, var ikke fascismen i utgangspunktet rasistisk. Italia innforte raselover forst i 1938, under press fra Hitler.

Nazismen: Hitlers Tyskland

Nazismen - nasjonalsosialismen - tok fascismens grunnlag og la til noe enda mer dodelig: raseteori og antisemittisme.

Adolf Hitler var en mislykket kunstner fra Osterrike som hadde tjenestegjort som soldat i forste verdenskrig. Han ble bitter over Tysklands nederlag og skyldte pa "joder og kommunister". I 1920 tok han over ledelsen av NSDAP - det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti.

Nazismens ideologi var en giftig blanding. Fra sosialdarwinismen hentet den tanken om at det fantes et hierarki av raser - med "arierne" (nordeuropeerne) pa toppen og andre raser som underlegne. Antisemittismen - jodehatet - var helt sentral: jodene ble fremstilt som roten til alt ondt, en kosmisk fiende som kontrollerte bade kapitalismen og kommunismen. Lebensraum - "livsrom" - betydde at Tyskland matte erobre land i ost for a gi plass til det "ariske" folket. Og forerprinsippet krevde absolutt lydighet mot Hitler.

Hvordan kom Hitler til makten? Det var en kombinasjon av okonomisk krise, politisk ustabilitet og strategisk dyktighet. Etter hyperinflasjonen i 1923 forsoke han et kupp som mislyktes. Men da den store depresjonen rammet i 1929, var hans time kommet. Arbeidsloshet og desperasjon fikk folk til a stromme til nazistene. I 1932 var NSDAP Tysklands storste parti.

I januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler - fullt lovlig. Men han brukte umiddelbart makten til a avvikle demokratiet. Riksdagsbrannen i februar 1933 ga paskudd for unntakslover. Opposisjonspartier ble forbudt, fagforeninger oppløst, mediene ensrettet. Pa noen maneder var den demokratiske Weimar-republikken erstattet av Det tredje riket.

Kommunismen: Stalins Sovjetunionen

Mens fascismen og nazismen var hoyre-ekstremisme, representerte kommunismen den motsatte enden av spekteret - i hvert fall i teorien. I praksis var Stalins Sovjetunionen like totalitart som Hitlers Tyskland.

Vladimir Lenin og bolsjevikene tok makten i Russland i 1917 gjennom en revolusjon. De baserte seg pa Karl Marx' teorier om at kapitalismen matte styrtes og erstattes med arbeiderklassens styre. Men Lenins versjon - marxisme-leninismen - la til at et lite, disiplinert parti matte lede revolusjonen pa arbeiderklassens vegne.

Etter Lenins dod i 1924 vant Josef Stalin maktkampen om lederskapet. Det som fulgte, var et av historiens mest brutale regimer.

Kollektiviseringen tvang millioner av bonder inn i kollektivbruk. De som motsatte seg - sarlig de sa kalte "kulakkene" (velstaende bonder) - ble deportert, fengslet eller skutt. Resultatet var katastrofalt: en kunstig hungersnod som tok livet av 5-7 millioner mennesker, sarlig i Ukraina. Denne tragedien kalles Holodomor.

Industrialiseringen ble presset frem gjennom "femarplaner" med brutale metoder. Millioner av mennesker ble tvunget til a arbeide under umenneskelige forhold for a bygge fabrikker og infrastruktur. Sovjetunionen ble industrialisert - men til en forferdelig pris.

Og sa kom terroren. Pa 1930-tallet, sarlig under "Den store terroren" 1936-38, ble millioner arrestert for virkelige eller innbilte forbrytelser. Mange ble henrettet etter skueprosesser. Enda flere ble sendt til Gulag - et enormt system av arbeidsleirer i Sibir og andre avsidesliggende steder. Minst 1,5 millioner dode i disse leirene. Ingen var trygge - selv Stalins nærmeste medarbeidere kunne plutselig bli erklart "fiender av folket".

Propagandaens makt

Alle de totalitare regimene forstod propagandaens enorme betydning. De kontrollerte ikke bare hva folk fikk vite - de forsoke a forme selve virkelighetsoppfatningen.

Mediene ble fullstendig statskontrollerte. Aviser, radio og film formidlet bare det regimet tillot. Alternative informasjonskilder fantes ikke. I Sovjetunionen ble til og med fortiden omskrevet - "fiender" ble retusjert ut av fotografier, historieboker ble endret for a passe med gjeldende politisk linje.

Lederkulten var sentral. Stalin, Hitler og Mussolini ble fremstilt som nesten guddommelige figurer - ufeilbare genier som bare ville folkets beste. Bilder av dem hang overalt. Barn larte a elske Lederen for de larte a elske foreldrene sine.

Massemotene var imponerende skuespill. Nurnberg-rallyene i Tyskland, med tusenvis av uniformerte mennesker i perfekte formasjoner, fakkeltog og dramatisk musikk, skapte en overveldende folelse av makt og fellesskap. Hvem kunne tvile nar hundretusenvis jublet sammen?

Og propagandaen skapte alltid en fiende. I Tyskland var det jodene og kommunistene. I Sovjetunionen var det "klassefiender" og "kontrarevolusjonare". A ha en fiende ga mening til kampet og forklarte hvorfor ting gikk galt. Hvis matmangelen skyldtes "sabotorer", var det ikke regimets feil.

Det mest skremmende er at propagandaen ofte virket. Mange trodde virkelig pa ideologien - de var ikke bare redde, de var overbeviste. Andre tilpasset seg og lot som de trodde, til skillet mellom a late som og virkelig tro ble uklart. I et samfunn der alle later som de tror, blir det til slutt sant.

Oppsummering

Totalitarismen var mellomkrigstidens morkeste arv. Fascisme, nazisme og kommunisme representerte ulike ideologier, men delte ambisjonen om total kontroll over menneskers liv, tanker og handlinger. De viste hvor langt mennesker kan ga nar de gir opp friheten for lofte om storhet, sikkerhet eller rettferdighet.

Nokkelbegreper du na kjenner:
- Totalitarisme: Et system der staten soker total kontroll over alle sider av livet
- Fascisme: Italiensk ideologi bygget pa nasjonalisme, lederdyrking og statens makt
- Nazisme: Tysk ideologi som la til biologisk rasisme og antisemittisme
- Kommunisme (stalinisme): Sovjetisk system med kollektivisering, industrialisering og terror
- Lederkult: Dyrking av lederen som ufeilbar og nesten guddomlig
- Propaganda: Systematisk kontroll over informasjon og meningsdannelse
- Terror: Bruk av frykt gjennom hemmelig politi, fangeleirer og vilkarlige arrestasjoner
- Gulag: Sovjetisk system av arbeidsleirer der millioner dode

Det viktigste du tar med deg:
Totalitare regimer kom til makten fordi de tilbod enkle svar i krisetider - noen a folge, noen a skylde pa, en mening med tilvarelsen. De viste at demokratiet aldri kan tas for gitt, og at frihet ma forsvares aktivt. A forsta hvordan totalitarismen fungerte, hjelper oss a gjenkjenne lignende tendenser i var egen tid.