7.3 Sosiale endringer og arbeiderbevegelsen

Industrialiseringens sosiale sider

Vi har hørt om oppfinnelser, fabrikker og teknologiske fremskritt. Men la oss nå se på den industrielle revolusjonen fra et annet perspektiv - hverdagen til de som arbeidet i de nye fabrikkene.

Industrialiseringen skapte en helt ny sosial klasse: arbeiderklassen, eller som Karl Marx senere kalte den, proletariatet. Dette var mennesker som ikke eide jord, verktøy eller fabrikker. Det de hadde å tilby, var sin egen arbeidskraft, som de solgte mot timelønn.

I den første fasen av industrialiseringen var arbeidsforholdene svært krevende etter vår tids målestokk. Arbeidsdager på 12-16 timer, seks dager i uken, var vanlig. Lønningene var lave, og i mange familier måtte også barna jobbe for at familien skulle klare seg. Fabrikkene kunne være farlige steder der ulykker forekom. Sosiale sikkerhetsnett som sykepenger, pensjon og arbeidsledighetstrygd fantes ennå ikke - slike ordninger ville først komme etter hvert som samfunnet utviklet seg.

Det er verdt å merke seg at arbeidsforholdene varierte betydelig mellom ulike fabrikker, bransjer og regioner. Noen arbeidsgivere sørget for relativt anstendige forhold for sine ansatte, mens andre holdt forholdene på et minimum. Bildet var mer sammensatt enn det noen ganger fremstilles.

Barna i maskinene

Et trekk ved den tidlige industrialiseringen som har fått mye oppmerksomhet fra historikere, er det utbredte barnearbeidet. Barn var billig arbeidskraft - de fikk langt lavere lønn enn voksne. Og små fingre og små kropper var nyttige for å komme til i maskineriet der voksne hender var for store.

I tekstilfabrikkene krøp barn under de farlige maskinene for å samle opp løsrevne tråfibrer og rense mekanismen - mens maskinene fortsatt gikk. I kullgruvene dro barn på åtte-ni år tunge kullvogner gjennom lave, mørke tunneler der voksne ikke fikk plass. Mange ble lemlestet av maskiner eller utviklet lungesykdommer som tok livet av dem før de ble voksne.

Hvorfor aksepterte folk dette? For det første fordi fattige familier trengte barnas lønn for å overleve. Barna tjente lite, men uten de pengene gikk regnestykket ikke opp. For det andre fordi mange så på barnearbeid som naturlig - barn hadde alltid jobbet på gården, så hvorfor ikke i fabrikken? Og for det tredje fordi det ikke fantes lover som beskyttet barn.

Men gradvis vokste motstanden mot barnearbeid. Det var en bred koalisjon som drev frem endringene: Liberale reformpolitikere som Lord Shaftesbury kjempet i parlamentet for lovgivning. Leger og vitenskapsfolk dokumenterte helsekonsekvensene. Journalister spredte kunnskap om forholdene. Og fagforeninger presset på for bedre vilkår. Factory Act i 1833, fremmet av liberale politikere, forbød arbeid for barn under ni år i britiske tekstilfabrikker. Mines Act i 1842 forbød barn under ti år i gruver. Og over tid erstattet skoleplikten barnearbeidet. I Norge ble fabrikklovene fra 1892 en viktig milepæl.

Fagforeningenes fremvekst

En enkeltstående arbeider hadde begrenset forhandlingsposisjon overfor sin arbeidsgiver. Dersom du klagde på lønnen, risikerte du å miste jobben. Tilbudet av arbeidskraft var stort, og det ga arbeidsgiverne en sterk forhandlingsposisjon.

Løsningen ble fagforeningene: å samle arbeidere i samme yrke eller bransje for å forhandle kollektivt med arbeidsgiverne. Alene hadde den enkelte arbeider lite forhandlingsmakt. Sammen hadde arbeiderne en reell forhandlingsposisjon.

Men veien dit var lang. I mange land var fagforeninger forbudt i begynnelsen. Myndighetene og mange arbeidsgivere fryktet at organiserte arbeidere ville forstyrre produksjonen og den økonomiske utviklingen. Noen arbeidsgivere mente oppriktig at frie forhandlinger mellom den enkelte arbeider og arbeidsgiver var det mest rettferdige systemet, og at fagforeninger innførte en tvang som begrenset både arbeidernes og arbeidsgivernes frihet.

Det viktigste virkemiddelet til fagforeningene var streiken - å nekte å arbeide for å presse frem forhandlinger. Store arbeidskonflikter ble utkjempet. Gradvis ble fagforeningene legalisert, og arbeiderne vant retten til å organisere seg, retten til å forhandle kollektivt, og retten til å streike. Disse rettighetene, som vi tar for gitt i dag, ble vunnet gjennom langvarig organisering og politisk kamp.

Samtidig er det verdt å merke seg at også noen arbeidsgivere bidro positivt til bedre arbeidsforhold. Fabrikkeiere som Robert Owen i Skottland innførte kortere arbeidstid, bygde boliger og opprettet skoler for arbeidernes barn allerede tidlig på 1800-tallet. Slike eksempler viser at forbedringene kom fra flere hold - ikke bare gjennom konfrontasjon, men også gjennom samarbeid og nyskapende arbeidsgivere.

Karl Marx og sosialismens ideer

Mens arbeiderne organiserte seg i fagforeninger, vokste det også frem nye politiske ideer som forsøkte å forklare - og løse - industrisamfunnets problemer. Den mest innflytelsesrike tenkeren var Karl Marx (1818-1883).

Marx, en tysk filosof som tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv i London, observerte industrialiseringens harde sider på nært hold. Sammen med Friedrich Engels utviklet han en systematisk kritikk av kapitalismen.

Marx mente at hele historien var drevet av klassekamp - en kamp mellom de som eier og de som arbeider. Under kapitalismen var det borgerskapet (fabrikkeierne) som eide produksjonsmidlene - fabrikkene, maskinene, råvarene - mens arbeiderklassen bare hadde sin arbeidskraft å selge.

Sentralt i Marx' analyse sto det som kalles arbeidsverdilæren - teorien om at arbeiderne skapte all verdi gjennom sitt arbeid, mens eierne tok profitten. Det er viktig å understreke at dette er Marx' teori, ikke et etablert økonomisk faktum. Fra 1870-tallet utviklet økonomer som William Stanley Jevons, Carl Menger og Leon Walras alternative forklaringer - den såkalte marginalistiske revolusjonen - som argumenterte for at verdien av en vare bestemmes av tilbud og etterspørsel, ikke bare av arbeidet som er lagt ned. Denne debatten om hva som skaper verdi fortsetter i dag.

Marx spådde at kapitalismen til slutt ville bryte sammen på grunn av sine egne motsetninger - at arbeiderklassen ville gjøre revolusjon og opprette et sosialistisk samfunn der produksjonsmidlene var felleseie. Til slutt ville staten "visne bort" og et klasseløst kommunistisk samfunn oppstå.

Historien har i stor grad vist at disse spådommene ikke slo til. Kapitalismen kollapset ikke slik Marx forutsa - i stedet ble den reformert gjennom demokratiske prosesser, velferdsstater og regulering. Der marxistiske ideer ble forsøkt gjennomført som statssystem - i Sovjetunionen, Maos Kina og Kambodsja under Røde Khmer - førte det til autoritære regimer, undertrykkelse av grunnleggende friheter og i flere tilfeller massiv menneskelig lidelse. Dette betyr ikke at Marx' analyse av industrialiseringens problemer var verdiløs - hans beskrivelser av arbeiderklassens vilkår var ofte treffende. Men det er et viktig skille mellom hans evne til å diagnostisere problemer og de løsningene han foreslo.

Marx' ideer inspirerte arbeiderbevegelser over hele verden i over hundre år, men de mest vellykkede forbedringene av arbeidernes kår kom gjerne gjennom en kombinasjon av fagforeningskamp, liberal reformpolitikk og demokratisk lovgivning - ikke gjennom den revolusjonen Marx så for seg.

Marcus Thrane og Norges første arbeiderbevegelse

Også i Norge nådde bølgene fra den europeiske arbeiderbevegelsen. Marcus Thrane (1817-1890) ledet det som regnes som Norges første organiserte arbeiderbevegelse rundt 1850. På forbausende kort tid klarte han å organisere 30 000 medlemmer i arbeiderforeninger over hele landet - en enorm mobilisering i et lite land.

Thranes krav var tydelige og konkrete: allmenn stemmerett for menn (på denne tiden kunne bare menn med eiendom stemme), bedre skoler for vanlige folk, avskaffelse av privilegier for de rike, og billigere kreditt for småbønder og arbeidere.

Men myndighetene slo hardt ned på bevegelsen. Thrane ble arrestert og satt i fengsel i flere år. Mange av lederne ble dømt, og bevegelsen kollapset.

Likevel satte thranitterbevegelsen dype spor. Den viste at vanlige folk - arbeidere og småkårsfolk - kunne organisere seg og stille krav til makthaverne. Den var en forløper for den større arbeiderbevegelsen som vokste frem mot slutten av 1800-tallet, med fagforeninger, Arbeiderpartiet og kampen for allmenn stemmerett. Thranes drøm om at alle menn skulle få stemme, ble virkelighet i 1898. Kvinner fikk full stemmerett i 1913.

Arven - hvem skapte velferdssamfunnet?

Det er lett å ta ting for gitt. Vi jobber åtte timer om dagen og synes det er slitsomt. Vi klager på ferien som er for kort. Vi synes det er irriterende å fylle ut skjemaer for sykepenger.

Men stopp opp et øyeblikk og tenk over hvordan disse rettighetene faktisk ble til. Veien fra 1800-tallets arbeidsforhold til dagens velferdssamfunn var lang - og den ble gått av mange ulike aktører.

Åtte-timers arbeidsdag, ferie med lønn, retten til å organisere seg og streike, sykepenger, alderspensjon, oppsigelsesvern, arbeidsmiljølover og forbud mot barnearbeid - alt dette vokste frem gradvis gjennom 1800- og 1900-tallet. Fagforeningene og arbeiderbevegelsen spilte en viktig rolle i å presse frem disse rettighetene gjennom streiker, demonstrasjoner og politisk arbeid.

Men de var ikke alene. Liberale reformpolitikere som Lord Shaftesbury og Robert Peel drev frem de første fabrikklovene i Storbritannia, ofte mot sterk motstand fra både konservative og deler av næringslivet. Filantroper og opplyste arbeidsgivere som Robert Owen eksperimenterte med kortere arbeidstid, bedre boliger og utdanning for sine arbeidere - og viste at god behandling kunne lønne seg. Leger og vitenskapsfolk som Edwin Chadwick dokumenterte sammenhengen mellom sanitære forhold og folkehelse, noe som drev frem lovgivning om rent vann og kloakk. Og ikke minst bidro økonomisk vekst og teknologisk utvikling til at samfunnet fikk råd til bedre vilkår - velstand som måtte skapes før den kunne fordeles.

Friedrich Engels dokumenterte arbeiderklassens kår i Manchester på 1840-tallet, og hans beskrivelser av trange, mørke boliger uten vann og kloakk fikk stor innflytelse. Det bør nevnes at senere historikere har påpekt at Engels' fremstilling var selektiv - han fokuserte på de verste forholdene og undervurderte forbedringer som allerede var i gang. Men hans hovedpoeng om at forholdene for mange arbeidere var svært vanskelige, støttes av et bredt kildemateriale.

Fra de vanskelige forholdene på 1800-tallet til dagens velferdssamfunn er det en lang vei. Den veien ble gått av fagforeninger, liberale reformatorer, opplyste arbeidsgivere, vitenskapsfolk, parlamentarikere og mange andre - alle bidro med sine brikker til det puslespillet vi kaller det moderne velferdssamfunnet.

Oppsummering

Industrialiseringen skapte enorm velstand, men arbeidsforholdene i den tidlige fasen var svært krevende. Gradvis vokste det frem fagforeninger, politiske bevegelser og reforminitiativ som sammen bidro til de rettighetene vi har i dag.

Nøkkelbegreper du nå kjenner:
- Arbeiderklassen (proletariatet): Den nye sosiale klassen som levde av å selge sin arbeidskraft
- Barnearbeid: Barn helt ned i fem-seks års alder jobbet i fabrikker og gruver
- Fagforeninger: Organisasjoner av arbeidere som forhandlet kollektivt for bedre vilkår
- Streik: Arbeidsnektelse som kampmiddel mot arbeidsgivere
- Karl Marx: Innflytelsesrik tenker som utviklet en systematisk kritikk av kapitalismen, men hvis løsninger viste seg problematiske i praksis
- Marcus Thrane: Lederen for Norges første arbeiderbevegelse (rundt 1850)

Det viktigste du tar med deg:
De sosiale rettighetene vi har i dag - fra åtte-timers dag til sykepenger og ferie - ble utviklet gjennom et samspill mellom fagforeningskamp, liberale reformatorer, opplyste arbeidsgivere, teknologisk utvikling og økonomisk vekst. Forbedringene kom ikke fra en enkelt kilde, men fra mange aktører som på ulike måter bidro til å forme det moderne velferdssamfunnet.