6.3 Den franske revolusjonen

Et rike på randen av sammenbrudd

Frankrike på 1780-tallet var et paradoks. Det var Europas mektigste stat, med den mest strålende kulturen, de finest kledde adelsmennene og det mest prangende hoffet i verden -- slottet i Versailles. Men under den forgylt overflaten råtnet alt.

Tenk deg det franske samfunnet som en bygning med tre etasjer. I første etasje bodde geistligheten -- omtrent 100 000 prester, munker og biskopper. De eide enorme landeiendommer og betalte ingen skatt. I andre etasje bodde adelen -- rundt 400 000 mennesker som levde av sine godser, holdt de viktigste stillingene i staten og hæren, og heller ikke betalte skatt.

Og i den tredje etasjen? Der bodde alle andre -- 26 millioner bønder, håndverkere, kjøpmenn, advokater, arbeidere. De bar hele skattebyrden. De betalte tiende til kirken, avgifter til adelen og skatter til kongen. En fattig bonde kunne miste halvparten av inntekten sin til skatter, mens hertugene på Versailles danset gjennom natten.

Kong Ludvig XVI var en velmenende, men svak og ubesluttsom mann. Dronning Marie Antoinette ble forhatt for sin luksus. Staten var nærmest bankerott etter kostbare kriger -- blant annet støtten til den amerikanske revolusjonen. Og i 1788 slo avlingene feil. Brødprisene skjøt i været. Folk sultet. Frankrike var en kruttønne, og lunten var allerede tent.

Revolusjonen bryter løs

I mai 1789 tok Ludvig XVI et skritt som skulle bli hans siste som eneveldig konge: Han innkalte stenderforsamlingen for første gang på 175 år. Tanken var å løse den økonomiske krisen. Men det ble starten på noe helt annet.

Den tredje stand -- representantene for det vanlige folket -- krevde at alle tre stendene skulle møtes samlet og stemme per hode, ikke per stand. I det gamle systemet hadde geistligheten og adelen til sammen to stemmer mot tredjestands éne. Med hodetelling ville den tredje stand, som representerte 98 prosent av befolkningen, endelig få flertall.

Da kongen nektet, tok tredje stand et dramatisk steg. Den 17. juni 1789 erklærte de seg som Nasjonalforsamling -- representanter for hele det franske folket, ikke bare en stand. Tre dager senere, da kongen låste dem ute av møtesalen, samlet de seg i en nærliggende tennisbane og sverget den berømte Ballhuseden: De ville ikke gå fra hverandre før Frankrike hadde fått en grunnlov.

Så kom dagen som endret alt. Den 14. juli 1789 stormet en folkemengde i Paris festningen Bastillen for å skaffe seg våpen. Bastillen var et symbol på kongens vilkårlige makt -- et fengsel der folk kunne kastes inn uten lov og dom. Da den falt, falt også det gamle regimet i symbolsk forstand. Denne dagen er fortsatt Frankrikes nasjonaldag.

I august vedtok Nasjonalforsamlingen Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter: "Menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter." Ordene ekko fra opplysningstiden -- fra Locke, Montesquieu og Rousseau -- var nå blitt lov.

Frihet, likhet, brorskap

Revolusjonens slagord ble "Liberté, égalité, fraternité" -- frihet, likhet, brorskap. Det er fortsatt Frankrikes motto den dag i dag. Men hva betydde disse ordene i praksis?

Frihet betød slutt på vilkårlig fengsling og tortur, ytringsfrihet, pressefrihet og religiøs toleranse. Ingen skulle lenger kunne kastes i Bastillen på kongens befaling. Livegenskapen ble avskaffet -- bøndene var endelig frie mennesker, ikke lenket til en adelns jord.

Likhet betød avskaffelse av adelens og geistlighetens privilegier. Alle skulle være like for loven. Ikke lenger særdomstoler for adelen. Ikke lenger embeter forbeholdt dem som var født i riktig familie. Karriere skulle være åpen for talent, ikke for fødsel.

Brorskap betød solidaritet -- at alle franskmenn var brødre, uansett stand. Den nasjonale enheten skulle erstatte de gamle standsforskjellene.

Men det var et enormt gap mellom ideal og virkelighet. Kvinner var ekskludert fra de nye rettighetene. Olympe de Gouges skrev modig en "Erklæring om kvinnens og borgerinnens rettigheter" i 1791, der hun krevde like rettigheter for kvinner. Hennes skjebne ble tragisk -- hun ble henrettet under terroren. Slaveriet i de franske koloniene ble først avskaffet i 1794, for så å bli gjeninnført av Napoleon. "Alle mennesker er like" viste seg å være en mer begrenset idé enn den lød som.

Terroren -- da revolusjonen slukte sine barn

Revolusjonen radikaliserte seg gradvis, og det som fulgte er en av historiens mest skremmende lærdommer om hva som kan skje når idealer forvandles til fanatisme.

I 1792 ble Frankrike erklært republikk. Kong Ludvig XVI ble stilt for retten, dømt til døden og henrettet ved giljotinen i januar 1793. Dronning Marie Antoinette led samme skjebne ni måneder senere.

Frankrike var nå i krig mot en koalisjon av europeiske makter som fryktet at revolusjonen skulle spre seg. Samtidig herjet indre opprør og kontrarevolusjønær motstand. I denne kaotiske situasjonen tok jakobinerne, ledet av den kompromissløse Maximilien Robespierre, makten.

Robespierre var overbevist om at terroren var nødvendig for å redde revolusjonen. Han innførte det som ble kalt skrekkveldet -- en periode der alle som ble ansett som "fiender av revolusjonen" risikerte å miste hodet i giljotinen. Mistanke var nok. En anklage var nesten det samme som en dom.

I løpet av drøyt ett år ble rundt 17 000 mennesker henrettet. Giljotinen ble revolusjonens fryktede symbol. Blant ofrene var ikke bare adelsmenn og kongetro, men også revolusjonens egne ledere -- de som ble ansett som for moderate eller for radikale. Revolusjonen slukte virkelig sine egne barn.

Til slutt rammet terroren Robespierre selv. I juli 1794 ble han arrestert og henrettet. Skrekkveldet var over, men spørsmålet det etterlot, henger fortsatt i luften: Hvordan kunne en revolusjon for frihet ende i massedrap?

Napoleon -- revolusjonens arving og graver

Etter terroren fulgte en mer moderat periode, men Frankrike forble ustabilt. Inn på scenen trer en av historiens mest fascinerende skikkelser: Napoleon Bonaparte, en ung korsikansk general som hadde utmerket seg i revolusjonskrigene.

I 1799 grep Napoleon makten gjennom et statskupp. I 1804 kronet han seg selv til keiser -- i en seremoni der han demonstrativt tok kronen fra pavens hender og satte den på sitt eget hode. Et sterkt signal: Napoleons makt kom ikke fra Gud eller tradisjonen, men fra ham selv.

Napoleon var både revolusjonens arving og dens graver. På den ene siden beholdt han mange av revolusjonens viktigste reformer. Code civil -- Napoleons lovbok -- sikret likhet for loven, eiendomsretten og religiøs toleranse. Karriere var åpen for talent: En bondesønn kunne bli general hvis han var dyktig nok. Føydale privilegier var borte for godt.

På den andre siden avskaffet Napoleon demokratiet og ytringsfriheten. Han gjeninnførte slaveriet i koloniene. Han styrte som eneveldig hersker. Og gjennom sine kriger -- som strakte seg fra Spania til Russland -- spredte han både revolusjonens ideer og fransk dominans over hele Europa.

Napoleons endelige nederlag ved Waterloo i 1815 førte til at de gamle monarkiene forsøkte å gjenopprette det gamle regimet. Men det var for sent. Ideene om frihet, likhet, maktfordeling og nasjonalisme hadde slått rot over hele Europa. De kunne undertrykkes midlertidig, men aldri utryddes.

Revolusjonens arv og kritikk

Den franske revolusjonen var et jordskjelv som rystet hele Europa. I løpet av ti år -- fra 1789 til 1799 -- ble et tusenårig system veltet. Stendersamfunnet ble avskaffet. En konge ble henrettet. Menneskerettighetene ble erklært. Og en hel verdensdel ble tvunget til å konfrontere spørsmålet: Hvem har rett til å styre?

Allerede i 1790 -- altså før terroren -- kom en av historiens mest innflytelsesrike kritikker av revolusjonen. Den irsk-britiske politikeren og tenkeren Edmund Burke publiserte Reflections on the Revolution in France, der han advarte mot å rive ned et helt samfunnssystem basert på abstrakte prinsipper. Burke mente at et velfungerende samfunn bygger på institusjoner som har vokst frem over generasjoner, og at det er farlig å forkaste denne nedarvede visdommen til fordel for teoretiske idealer. Han forutså profetisk at revolusjonen ville ende i kaos og militærdiktatur. Burke mente at gradvis, organisk reform -- slik Storbritannia hadde utviklet seg -- var tryggere og mer varig enn voldelig omveltning. Hans tenkning ble grunnlaget for den moderne konservative tradisjonen, og hans advarsler om revolusjonær radikalisme viste seg å bli bekreftet av terroren og Napoleons maktovertagelse.

Revolusjonen hadde også en brutal side som sjelden får nok oppmerksomhet: opprøret i Vendée (1793-1796), der bønder og katolikker i Vest-Frankrike reiste seg mot den revolusjonære regjeringen. Republikken slo ned opprøret med ekstrem brutalitet, og titusener ble drept. Hendelsene i Vendée minner om at revolusjonen ikke hadde støtte overalt, og at den ble påtvunget deler av befolkningen med vold.

Revolusjonens arv er dermed motsetningsfull. På den ene siden ga den oss ideen om universelle menneskerettigheter, folkesuverenitet og likhet for loven -- idealer som fortsatt er grunnlaget for moderne demokratier. Menneskerettighetserklæringen fra 1789 er en direkte forgjenger til FNs erklæring fra 1948.

På den andre siden viste terroren, Vendée og Napoleons diktatur at revolusjonære idealer kan få brutale konsekvenser. At en revolusjon for frihet kan munne ut i undertrykkelse. At "folkets vilje" kan brukes til å rettferdiggjøre overgrep. Burkes advarsel om at det er lettere å rive ned enn å bygge opp, ble en varig lærdom.

Den franske revolusjonen viste at grunnleggende politisk forandring er mulig, men også at slik forandring kan ha en svært høy menneskelig pris. Både tilhengere og kritikere av revolusjonen har hatt viktige poenger, og debatten mellom dem preger politisk tenkning den dag i dag.

Oppsummering

Den franske revolusjonen (1789-1799) var den mest dramatiske politiske omveltningen i europeisk historie, og dens arv preger verden den dag i dag.

Nøkkelbegreper du nå kjenner:
- De tre stendene: Geistligheten, adelen og den tredje stand -- et system der skattebyrdene var svært ujevnt fordelt
- Stormingen av Bastillen (14. juli 1789): Revolusjonens symbolske start
- Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter: Universelle rettigheter bygd på opplysningstidens ideer
- Skrekkveldet: Perioden da terroren ble brukt som politisk middel under Robespierre
- Napoleon: Revolusjonens arving som spredte dens ideer, men avskaffet demokratiet

Det viktigste du tar med deg:
Den franske revolusjonen viste både det beste og det verste menneskeheten er i stand til. Den ga oss menneskerettighetene og ideen om likhet for loven, men også terroren og lærdommen om at frihetskamp kan slå over i tyranni. Dens ideer om frihet, likhet og brorskap lever videre som grunnverdier i moderne demokratier.