Samarbeid med frivillige og andre aktører om helsefremmende tiltak og aktiviteter.
Mer enn å behandle sykdom
Tenk deg en eldre mann som bor alene. Han er ikke syk på den måten en lege kan kurere. Men hver dag er lik den forrige – stille, tom, uten noen å snakke med. Så en dag banker det på døra. En frivillig besøksvenn fra Røde Kors står utenfor, og plutselig har hverdagen fått farge igjen. Dette er helsefremmende arbeid i praksis, og det handler om noe helt annet enn å behandle sykdom.
Helsefremmende arbeid handler om å skape betingelser som gjør det mulig for mennesker å leve gode og meningsfulle liv. I Norge har frivillige organisasjoner en lang tradisjon for å bidra til helse og velferd. Frivilligheten er en bærebjelke i velferdssamfunnet og et nødvendig supplement til de offentlige tjenestene.
Som helsefagarbeider bør du kjenne forskjellen på to nært beslektede begreper. Helsefremmende arbeid fokuserer på det positive – på hva som styrker helse og trivsel. Forebygging fokuserer på å hindre at sykdom oppstår eller forverres. Begge er viktige, men de har ulik innfallsvinkel. Og du bør vite hvilke frivillige organisasjoner som finnes der du jobber, slik at du kan koble brukerne dine med tilbud som faktisk gjør en forskjell.
Ottawa-charteret og folkehelsa
Det helsefremmende arbeidet hviler på et viktig dokument: Ottawa-charteret fra WHO i 1986. Der defineres helsefremmende arbeid som «prosessen som setter folk i stand til å øke kontroll over og forbedre sin helse». Legg merke til ordet kontroll – det handler om at folk selv skal få makt over sin egen helse, ikke bare være passive mottakere.
Charteret peker ut fem strategier. Den første er å bygge en sunn offentlig politikk, slik at helse tenkes inn i alle politikkområder. Den andre er å skape støttende miljøer, både fysisk og sosialt, som fremmer helse. Den tredje er å styrke lokalmiljøets handlingsmuligheter ved å involvere lokalsamfunnet. Den fjerde er å utvikle personlige ferdigheter gjennom helseopplysning og mestringsevne. Og den femte er å reorientere helsetjenestene, slik at de dreier seg mer mot helsefremming og mindre ensidig mot sykdomsbehandling.
Dette henger tett sammen med folkehelsearbeidet, som er samfunnets samlede innsats for å fremme befolkningens helse og trivsel, forebygge fysisk og psykisk sykdom, og utjevne sosiale helseforskjeller. Folkehelseloven fra 2012 gir kommunene et tydelig ansvar for dette arbeidet. De skal ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen og samarbeide med frivillige organisasjoner. Her ser du allerede at frivilligheten ikke er noe på siden – den er vevd inn i hvordan velferdsstaten faktisk fungerer.
Frivilligheten i praksis
Norge er full av frivillige organisasjoner som gjør en forskjell innen helse. Røde Kors driver besøkstjeneste og aktiviteter for eldre. Norske Kvinners Sanitetsforening jobber med demens og ensomhetsbekjempelse. Kirkens Bymisjon tilbyr lavterskeltjenester innen rus og psykisk helse. Mental Helse er en brukerorganisasjon for psykisk helse, Nasjonalforeningen for folkehelsen driver demens- og hjerte-lungearbeid, og Kreftforeningen gir pasientstøtte og rådgivning. I tillegg finnes frivilligsentralene i mange kommuner, som lokale møteplasser og aktivitetstilbud.
Hva kan disse bidra med? Sosial kontakt og fellesskap gjennom besøkstjeneste og aktiviteter. Praktisk hjelp som handling, kjøring og følgetjeneste. Kompetanse og erfaringsdeling gjennom likepersonsarbeid, der noen som selv har vært i samme situasjon, deler erfaringene sine. Og kulturelle og sosiale aktiviteter som gir hverdagen mening.
Men her må du holde tunga rett i munnen. Frivillige erstatter ikke profesjonelle helsearbeidere. De utfyller og beriker tjenestetilbudet, men de skal ikke utføre helsefaglige oppgaver. En frivillig kan lese høyt, gå på tur, spille spill og være en venn – men aldri håndtere medisiner, gjøre stell eller behandling. Når du samarbeider med frivillige, må du derfor gi dem en god mottakelse, avklare rollene tydelig og sørge for at de kjenner til taushetsplikten. På et sykehjem kan du for eksempel kartlegge hvilke beboere som ønsker mer sosial kontakt, kontakte Røde Kors eller frivilligsentralen, lage en plan for faste aktiviteter, og deretter evaluere og gi de frivillige anerkjennelse for innsatsen. I hjemmetjenesten kan du informere isolerte brukere om tilbudene, hjelpe dem å ta kontakt og følge med første gang, slik at terskelen blir lav nok til at de faktisk møter opp.
Oppsummering
Gjennom denne fortellingen har du sett at helsefremmende arbeid handler om mer enn å behandle sykdom – det handler om å styrke helse og trivsel og gi mennesker kontroll over sitt eget liv. Ottawa-charteret gir fem strategier for dette arbeidet, og folkehelseloven pålegger kommunene ansvar for folkehelse og samarbeid med frivillige.
Frivillige organisasjoner som Røde Kors, Sanitetsforeningen og frivilligsentralene utfyller og beriker de offentlige tjenestene. De gir sosial kontakt, praktisk hjelp og fellesskap, men de erstatter ikke profesjonelle helsearbeidere og skal ikke gjøre helsefaglige oppgaver. Ditt ansvar som helsefagarbeider er å kjenne tilbudene i nærmiljøet, avklare roller, sikre taushetsplikt og aktivt koble brukerne med relevante tilbud. Som besøksvennen på døra viste oss: noen ganger er det nettopp en frivillig som forandrer en hel hverdag.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.