2.2 Livskvalitet gjennom livsløpet

«Nå er livet mitt over»

Tenk deg at Hans på 68 år nettopp har fått diagnosen Parkinsons sykdom. Han ser på deg med tårer i øynene og sier: «Nå er livet mitt over. Jeg kommer bare til å bli dårligere og dårligere.» Hva sier du? Og hva forteller denne situasjonen oss om livskvalitet?

Livskvalitet er et sentralt mål i helse- og omsorgstjenestene. Men hva er det egentlig — og hvem bestemmer hva som gir et godt liv? Det avgjørende er at livskvalitet er subjektivt. For noen betyr det å gå tur i naturen, for andre gode relasjoner, for noen å klare seg mest mulig selv.

Som helsefagarbeider er det viktig å forstå at livskvalitet er individuelt — du kan ikke definere det for en annen. Den endrer seg gjennom livsløpet, og sykdom betyr ikke automatisk dårlig livskvalitet; mange lever gode liv med kronisk sykdom. I dette kapittelet skal vi se på dimensjonene av livskvalitet, salutogenese og opplevelse av sammenheng, og hvordan du tilrettelegger for mestring i ulike livsfaser.

Fire dimensjoner som henger sammen

Livskvalitet har fire dimensjoner som alle bidrar til helheten. Den fysiske dimensjonen handler om helse, smertefrihet, funksjonsevne, søvn og energi. Den psykiske dimensjonen om velvære, selvfølelse og følelsesmessig balanse. Den sosiale dimensjonen om relasjoner, tilhørighet og meningsfulle roller. Og den eksistensielle dimensjonen om mening, verdighet, håp og åndelige behov. WHO definerer livskvalitet som individers oppfatning av sin posisjon i livet, sett i lys av kultur og verdisystem, og i forhold til mål og forventninger.

Det viktige er at dimensjonene henger sammen. Kroniske smerter, som er fysisk, kan føre til isolasjon, som er sosialt, som kan gi depresjon, som er psykisk, som igjen kan utfordre opplevelsen av mening, som er eksistensielt. Ett problem trekker ofte de andre med seg — men det betyr også at en positiv endring ett sted kan løfte helheten.

For å hjelpe mennesker som Hans, trenger vi en bestemt tankegang. Den heter salutogenese, utviklet av Aaron Antonovsky. I stedet for å spørre «hva forårsaker sykdom?», som er patogenese, spør salutogenesen «hva fremmer helse?». Det flytter blikket fra det syke til det friske, fra begrensninger til ressurser. Og det er nettopp dette Hans trenger akkurat nå.

Begripelig, håndterbar og meningsfull

Antonovskys salutogenese har et nøkkelbegrep: opplevelse av sammenheng, forkortet OAS. Den består av tre komponenter. Begripelighet er evnen til å forstå det som skjer — at situasjonen oppleves ordnet og forutsigbar, ikke kaotisk. Håndterbarhet er troen på at man har ressurser, egne eller tilgjengelige, til å møte utfordringene. Og meningsfullhet er opplevelsen av at livet er verdt innsatsen, at utfordringene har mening. Jo sterkere OAS, desto bedre evne til å mestre.

La oss bruke dette på Hans. For å styrke begripeligheten gir du ham god informasjon om Parkinsons, hva han kan forvente, og hvilke behandlingsmuligheter som finnes — og forteller at mange lever gode liv med sykdommen i mange år. For å styrke håndterbarheten kartlegger du ressursene hans, informerer om fysioterapi, ergoterapi, hjelpemidler og Parkinson-foreningen, og lager en plan sammen med ham. Og for å styrke meningsfullheten spør du hva som gir ham glede og mening, hjelper ham å se at livet fortsatt kan være meningsfullt, fokuserer på hva han kan framfor det han etter hvert vil miste, og anerkjenner sorgen samtidig som du gir håp.

Denne tankegangen tilpasses livsfasen. Hos unge voksne legger du vekt på selvstendighet, utdanning og sosial deltakelse, så de kan leve mest mulig likt jevnaldrende. Hos voksne handler det om å opprettholde roller som forelder, partner og arbeidstaker, og finne balanse mellom forpliktelser og egenomsorg. Hos eldre dreier det seg om å bevare funksjonsevne og selvstendighet, forebygge ensomhet, og respektere at de har levd et langt liv med mye erfaring — samtidig som du er oppmerksom på tap av ektefelle, venner og helse, og behovet for å bearbeide sorg.

Oppsummering

Vi møtte Hans, som trodde livet var over, og så at svaret ikke lå i å benekte sorgen, men i å bygge opp en ny opplevelse av sammenheng. Livskvalitet er subjektivt og har fire dimensjoner — fysisk, psykisk, sosial og eksistensiell — som henger sammen.

Salutogenese flytter blikket fra hva som gjør oss syke til hva som fremmer helse, og opplevelse av sammenheng hviler på begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet. Mestring tilpasses livsfasen, fra unge voksnes selvstendighet til eldres behov for å bevare funksjon og bearbeide tap. Din jobb er å se hele mennesket, ikke bare diagnosen, og legge til rette for et best mulig liv i den situasjonen brukeren er i.