6.4 Rus og avhengighet

Fra første gang til fanget

Nesten ingen tar et rusmiddel første gang med et ønske om å bli avhengig. Det begynner ofte tilfeldig -- nysgjerrighet, en fest, et forsøk på å dempe noe vondt. Men for noen mennesker glir bruken umerkelig over i noe annet, noe de ikke lenger styrer selv. Stig på 45 år har vært opioidavhengig i over 20 år. Han ville sikkert ikke valgt det livet om han kunne velge på nytt. Men avhengighet er ikke et spørsmål om viljestyrke alene -- det er en kompleks tilstand vi i dag forstår som en hjernesykdom.

Rusmiddelbruk finnes overalt i samfunnet, fra det lovlige glasset vin til illegal narkotika. For de fleste forblir det ufarlig, men for noen utvikler det seg til avhengighet, med alvorlige følger for helse, relasjoner og livskvalitet. Som helsefagarbeider vil du møte mennesker med rusproblemer i mange sammenhenger, og måten du møter dem på, betyr mye.

I dette kapittelet skal vi bli kjent med de vanligste rusmidlene og hvordan de virker, forstå hvordan avhengighet utvikles steg for steg, og se på behandling og skadereduksjon -- en tilnærming som møter mennesket med respekt og prøver å bevare liv og helse.

Rusmidlene og veien til avhengighet

La oss først se på rusmidlene. Alkohol er det mest utbredte i Norge, virker dempende på sentralnervesystemet og gir avslapping, hemningsløshet og nedsatt dømmekraft -- men langvarig overforbruk kan gi leverskade, hjerneskade og avhengighet, og abstinensen kan til og med være livstruende med kramper og delirium tremens. Cannabis er det vanligste illegale rusmiddelet, virker avslappende, men kan utløse psykose hos sårbare og unge og hemme hjerneutviklingen i ungdomsårene. Amfetamin og metamfetamin er sentralstimulerende og gir energi og eufori ved å øke dopamin og noradrenalin, men kan gi amfetaminpsykose og sterk avhengighet. Opioider som heroin, morfin og oksykodon er sterkt smertestillende og euforiserende, med høy risiko for avhengighet og overdose -- en overdose gir pustestans og kan være dødelig, men nalokson er motgift. Benzodiazepiner er angstdempende og vanedannende, og farlige i kombinasjon med alkohol og opioider. Kokain gir en kortvarig, intens rus, høy avhengighetsrisiko og fare for hjerteinfarkt og hjerneslag.

Men hvordan blir bruk til avhengighet? Det skjer som regel gradvis, i fire faser. Det begynner med eksperimentering av nysgjerrighet eller sosialt press -- og ikke alle som prøver, blir avhengige. Deretter kommer regelmessig bruk, der bruken blir mer systematisk og kanskje brukes for å håndtere stress. Så følger risikobruk, der bruken gir negative konsekvenser for jobb, skole og relasjoner, toleransen øker slik at man trenger mer for samme effekt, og kontrollen begynner å glippe. Til slutt kommer avhengighet: tvangsmessig bruk tross negative konsekvenser, abstinenssymptomer ved forsøk på å slutte, og at rusmiddelet dominerer hverdagen.

Hvorfor noen havner her og andre ikke, forklares av flere risikofaktorer. Genetisk sårbarhet forklarer faktisk 40-60 prosent av risikoen. I tillegg kommer tidlig russtart, psykiske lidelser (der rusen blir selvmedisinering), traumer og belastende oppvekst, sosial eksklusjon og lett tilgang til rusmidler. Avhengighet er altså sjelden bare ett menneskes valg -- det er et samspill av arv, livshistorie og miljø.

Behandling og skadereduksjon

Det finnes mange veier ut og mange måter å hjelpe på. Tverrfaglig spesialisert rusbehandling gir rett til vurdering og behandling i spesialisthelsetjenesten, med avrusning under medisinsk tilsyn. For opioidavhengighet er legemiddelassistert rehabilitering, LAR, sentral: pasienten får metadon eller buprenorfin som binder seg til de samme reseptorene som heroin, men gir en stabil, jevn effekt uten den intense rusen. Slik stabiliseres pasienten, overdose og illegal rusbruk forebygges, og behandlingen kombineres med psykososial oppfølging. Den psykososiale delen omfatter blant annet motiverende intervju som styrker personens egen motivasjon, kognitiv atferdsterapi, tilbakefallsforebygging og selvhjelpsgrupper. I tillegg kommer kommunale tjenester med bolig- og arbeidsoppfølging, lavterskeltilbud og individuell plan.

Men ikke alle blir rusfrie, og her kommer skadereduksjon inn -- en tilnærming som har som mål å redusere de negative konsekvensene av rusbruk uten å kreve full rusfrihet. Eksempler er sprøyterom, utdeling av rene sprøyter, naloksonprogram og lavterskel helsetilbud. Tanken er at rusfrihet ikke alltid er et realistisk mål akkurat nå, og at det viktigste da er å bevare liv og helse. Et viktig poeng her er dobbeltdiagnose: mange med ruslidelse har samtidig en psykisk lidelse, der rusen kan være selvmedisinering eller der rusbruken har utløst sykdom. Da må behandlingen være integrert, slik at begge tilstander behandles samtidig -- du må se hele mennesket, ikke bare rusproblemet.

Tilbake til Stig, som er i LAR med buprenorfin, men fortsatt har perioder med tilleggsrus. Du jobber på et lavterskeltilbud, og du møter ham med respekt og uten fordømmelse, uavhengig av om han ruser seg. Du sørger for at han har rent brukerutstyr, du har lært ham opp i bruk av nalokson nesespray som han alltid bærer med seg, og du hjelper ham med legetimer, NAV-søknader og matutlevering. Når dere snakker, tar du utgangspunkt i hans egne mål -- han ønsker mer kontakt med sønnen sin. Selv om Stig ikke er rusfri, bevarer skadereduksjonen helsen og verdigheten hans, naloksonopplæringen kan redde livet hans, og relasjonen du bygger gjør at han har tillit til hjelpeapparatet. Noen ganger er det å bevare livet det aller viktigste.

Oppsummering

Vi begynte med at nesten ingen velger avhengighet, og endte med Stig, der skadereduksjon bevarte både liv og verdighet. Underveis så vi at avhengighet er en sammensatt tilstand -- en hjernesykdom med arv, livshistorie og miljø som risikofaktorer.

De vanligste rusmidlene spenner fra alkohol og cannabis til opioider, og avhengighet utvikles gradvis gjennom eksperimentering, regelmessig bruk, risikobruk og avhengighet. LAR med metadon eller buprenorfin er sentral behandling ved opioidavhengighet, og skadereduksjon møter mennesket med respekt og prøver å bevare liv der rusfrihet ikke er innen rekkevidde. Ved dobbeltdiagnose må rus og psykisk lidelse behandles samtidig. Som helsefagarbeider er det å se hele mennesket -- uten fordømmelse -- selve grunnlaget for godt rusarbeid.