5.6 Universell utforming

Et samfunn laget for alle

Tenk deg at du sitter i rullestol og skal inn på et legekontor. Det er ett trinn opp ved inngangen. Bare ett -- men det er nok til å stenge deg ute. Eller tenk deg at du er svaksynt og skal finne fram i en korridor der gulv, vegg og dør har nøyaktig samme farge. Disse hindringene kalles barrierer, og universell utforming handler om å fjerne dem før de oppstår.

Universell utforming betyr at produkter, bygninger, uteområder og tjenester utformes slik at de kan brukes av alle mennesker i størst mulig grad, uten behov for spesiell tilpasning. Prinsippet er forankret i likestillings- og diskrimineringsloven og plan- og bygningsloven. I helse- og omsorgstjenesten er dette ekstra viktig, fordi brukerne ofte har nedsatt funksjonsevne -- her er det å bli stengt ute ikke en teoretisk mulighet, men en daglig erfaring for mange.

I dette kapittelet skal vi se på hva universell utforming egentlig betyr, bli kjent med de syv prinsippene som ligger til grunn, forstå forskjellen på generelle og individuelle løsninger, og se hvordan du som helsefagarbeider kan oppdage og fjerne barrierer i brukerens miljø.

De syv prinsippene

God universell utforming hviler på syv prinsipper som til sammen sikrer at flest mulig kan delta. Det første er like muligheter for bruk -- utformingen skal være brukbar for personer med ulike evner, slik en automatisk dør fungerer for alle uansett om du går eller triller. Det andre er fleksibel bruk, som ivaretar ulike preferanser, for eksempel et hev-senk-kjøkken som kan brukes både stående og sittende. Det tredje er enkel og intuitiv bruk -- utformingen skal være lett å forstå uavhengig av erfaring, og her hjelper tydelige symboler og piktogrammer ved siden av teksten. Det fjerde er forståelig informasjon, der det viktige formidles på flere måter samtidig: visuelt, auditivt og taktilt.

De tre siste prinsippene handler om sikkerhet og plass. Toleranse for feil betyr at utformingen reduserer farer ved utilsiktet bruk, slik rekkverk i trapper og myke kanter på møbler gjør. Lav fysisk anstrengelse betyr at ting skal kunne brukes uten unødvendig kraft -- spaker er for eksempel lettere enn runde dørhåndtak for en som har svake hender. Og størrelse og plass for tilgang sikrer nok rom til å komme til og bruke ting, slik brede dører og korridorer gir plass til en rullestol.

I helsetjenesten ser vi disse prinsippene omsatt i praksis på tre områder. Den fysiske tilgjengeligheten handler om trinnfri inngang, heiser, brede dører på minst 90 centimeter, tilgjengelige toaletter, gode kontraster mellom gulv, vegg og dør, og taktile ledelinjer for synshemmede. Informasjon og kommunikasjon dreier seg om lettlest tekst, tolk ved behov, nettsider som følger WCAG-standarden, informasjon på flere språk, og bildebasert kommunikasjon for personer med kognitive utfordringer. Og tjenesteutformingen omfatter fleksible åpningstider, hjemmebesøk, digitale helsetjenester som videokonsultasjon, og individuell tilpasning av pleie og omsorg.

Når det generelle ikke er nok

Selv med god universell utforming finnes det situasjoner der den generelle løsningen ikke strekker til, og da trenger vi individuelle tilpasninger. Her er det viktig å forstå forskjellen. Universell utforming er generelle løsninger designet for å fungere for alle fra starten av -- som en trinnfri inngang. Individuell tilpasning er derimot et spesifikt tiltak for én bestemt persons behov -- som et hev-senk-kjøkken montert for nettopp denne rullestolbrukeren. Jo bedre den universelle utformingen er, desto færre individuelle tilpasninger trengs.

Individuelle tilpasninger kan gjelde boligen, der man fjerner terskler, legger til ramper, monterer støttehåndtak på badet og sørger for god belysning for svaksynte. De kan gjelde aktivitet, med tilpasset fysisk trening, hjelpemidler for daglige gjøremål og støtte til sosial deltakelse. Som helsefagarbeider har du en sentral rolle: du observerer behovet for tilrettelegging, veileder brukeren om hjelpemidler, samarbeider med ergoterapeut og fysioterapeut, dokumenterer endringsbehov, og er kreativ i å finne løsninger. Husk samtidig at universell utforming ikke alltid betyr store ombygginger -- små grep som god belysning, ryddig gangareal og tydelig merking kan gjøre stor forskjell.

Ta Magnus på 45 år, som er rullestolbruker etter en ulykke og skal flytte inn i ny bolig. Når dere gjennomgår boligen, er inngangen trinnfri med bred dør, men badet er for lite og toalettet utilgjengelig fra rullestolen, kjøkkenbenken er for høy, soveromsdøren har en terskel, og i stua ligger det løse tepper som hjulene setter seg fast i. Tiltakene følger naturlig: badet bygges om med tilgjengelig dusj og toalett, det kommer et hev-senk-kjøkken fra NAV Hjelpemiddelsentral, terskler og tepper fjernes, det monteres automatisk døråpner, og en ergoterapeut vurderer videre behov. Resultatet er at Magnus kan bo selvstendig. Det generelle ga ham en god start -- de individuelle tilpasningene tok ham resten av veien.

Oppsummering

Vi begynte med det ene trinnet som kan stenge noen ute, og så at universell utforming handler om å fjerne barrierer før de oppstår. Universell utforming betyr at omgivelsene skal fungere for alle, og bygger på syv prinsipper -- fra like muligheter for bruk til nok plass for tilgang.

I helsetjenesten ser vi det i fysisk tilgjengelighet, forståelig informasjon og fleksibel tjenesteutforming. Når det generelle ikke er nok, kommer individuelle tilpasninger inn, slik vi så hos Magnus, som fikk bo selvstendig etter ombygging og tilpasninger. Som helsefagarbeider er din oppgave å oppdage barrierer, veilede, samarbeide med ergoterapeut og fysioterapeut, og huske at selv små grep kan gi stor forskjell for et menneske.