5.1 Legemiddelgrupper og virkningsmekanismer

Reisen en tablett tar

Du rekker Kari på 82 år en liten hvit tablett og et glass vann. Hun svelger den, og for henne er saken med det avgjort. Men inni kroppen hennes begynner nå en lang og presis reise -- tabletten skal løses opp, tas opp i blodet, fraktes dit den skal virke, brytes ned og til slutt skilles ut. Forstår du den reisen, forstår du også hvorfor en dose som passer en ung kropp, kan bli farlig for en gammel.

Legemidler er en av de viktigste behandlingsformene i moderne helsevesen. Et legemiddel er et stoff som skal forebygge, diagnostisere, behandle eller lindre sykdom eller symptomer, og det er strengt regulert -- det må godkjennes av Statens legemiddelverk før det kan selges. Som helsefagarbeider gir du ikke selv ut legemidler uten opplæring og delegering, men du er den som observerer virkning og bivirkninger hver dag, og dermed en avgjørende del av det tverrfaglige teamet.

I dette kapittelet skal vi følge legemiddelets reise gjennom kroppen, bli kjent med de viktigste legemiddelgruppene og hvordan de virker, og lære hvorfor bivirkninger og interaksjoner krever skjerpede øyne -- særlig hos eldre som bruker mange medisiner samtidig.

Hva kroppen gjør med legemiddelet

Det finnes to sider av enhver legemiddelhistorie. Farmakokinetikken beskriver hva kroppen gjør med legemiddelet, mens farmakodynamikken beskriver hva legemiddelet gjør med kroppen. La oss begynne med reisen -- farmakokinetikken -- som har fire faser du kan huske som ADME.

Først kommer absorpsjonen, opptaket: tabletten løses opp og tas opp i blodet fra mage-tarm-kanalen, mens en injeksjon går rett i blodet eller vevet, og salver og plaster trekker inn gjennom huden. Deretter følger distribusjonen, fordelingen, der blodet frakter stoffet ut til organene -- fettløselige legemidler søker mot fettvev, mens vannløselige holder seg i blodbanen. Så kommer metabolismen, omdanningen, og her er leveren hovedaktøren: leverenzymene bryter legemiddelet ned til inaktive stoffer. Nettopp derfor kan nedsatt leverfunksjon gi sterkere effekt enn ventet, fordi nedbrytningen går saktere. Til slutt skjer ekskresjonen, utskillelsen, som først og fremst foregår via nyrene og urinen -- og igjen: nedsatt nyrefunksjon betyr at stoffet hoper seg opp og at dosen ofte må justeres. Dette er grunnen til at eldre, som ofte har svakere lever og nyrer, trenger ekstra forsiktighet.

Farmakodynamikken handler om selve virkningen. De fleste legemidler virker ved å binde seg til reseptorer på cellene -- enten som agonister som aktiverer reseptoren, eller som antagonister som blokkerer den. Andre virker ved å hemme enzymer, påvirke ionekanaler eller rett og slett erstatte et stoff kroppen mangler, slik insulin gjør hos en med diabetes. Forstår du at et legemiddel både reiser gjennom kroppen og griper inn i den på et bestemt sted, forstår du også hvorfor riktig dose, riktig tidspunkt og riktig observasjon er så viktig.

Legemiddelgruppene og de farlige kombinasjonene

Nå som vi vet hvordan legemidler beveger seg og virker, skal vi møte de store gruppene du kommer til å se oftest. Analgetika er smertestillende: paracetamol er førstevalget ved lett til moderat smerte, NSAIDs som ibuprofen virker både smertestillende og betennelsesdempende, og opioider som morfin og kodein brukes ved sterk smerte, men kan gi avhengighet. Antibiotika dreper eller hemmer bakterier -- penicillin er den vanligste -- og riktig bruk er avgjørende for å unngå resistens; de virker ikke mot virus. Hjerte- og karlegemidler omfatter betablokkere som senker puls og blodtrykk, ACE-hemmere som utvider blodkar, statiner som senker kolesterol, og blodfortynnende som warfarin og DOAK som forebygger blodpropp. Psykofarmaka rommer antidepressiva av SSRI-typen som øker serotonin, antipsykotika mot psykoser, angstdempende benzodiazepiner som kan gi avhengighet, og stemningsstabiliserende ved bipolar lidelse.

Legemidler kan gis på mange måter, og måten påvirker både hvor raskt og hvor sterkt de virker. Den vanligste er peroral administrasjon gjennom munnen -- tabletter, kapsler, mikstur -- med effekt etter 15-60 minutter. Parenteral administrasjon er injeksjon: intravenøst rett i blodet gir raskest effekt, intramuskulært i en muskel, og subkutant under huden, slik insulin gis. Lokal administrasjon virker der den settes, som salver, øyedråper, inhalasjoner og stikkpiller, mens transdermale depotplaster avgir legemiddel jevnt gjennom huden over tid.

Men her kommer den delen du aldri må glemme: alle legemidler kan gi bivirkninger -- vanligst er kvalme, hodepine, svimmelhet og utslett -- og to legemidler kan påvirke hverandre i det vi kaller en interaksjon. Noen interaksjoner er farlige. Et klassisk eksempel er Kari, som bruker både warfarin og begynner med ibuprofen mot hodepine: NSAIDs sammen med blodfortynnende øker blødningsrisikoen kraftig. Da må du observere etter blåmerker, blødning fra tannkjøttet og blod i avføring eller urin, og rapportere til sykepleier eller lege. For Kari, som dessuten bruker blodtrykksmedisin og vanndrivende, betyr det å måle blodtrykk, passe på væskeinntaket mot dehydrering, og rapportere endringer raskt. Det er denne våkne observasjonen som gjør deg uunnværlig.

Oppsummering

Vi fulgte tabletten Kari svelget på sin reise gjennom kroppen, og så at den måtte tas opp, fordeles, brytes ned og skilles ut. Den reisen er farmakokinetikken -- absorpsjon, distribusjon, metabolisme og ekskresjon (ADME) -- mens farmakodynamikken beskriver hvordan legemiddelet virker, oftest ved å binde seg til reseptorer.

Vi ble kjent med de viktigste legemiddelgruppene: analgetika, antibiotika, hjerte- og karlegemidler og psykofarmaka, og med ulike administrasjonsformer der intravenøst gir raskest effekt. Aller viktigst for deg som helsefagarbeider er å huske at alle legemidler kan gi bivirkninger, og at interaksjoner mellom flere legemidler kan være farlige -- slik warfarin og ibuprofen øker blødningsrisikoen. Det er din våkne observasjon og rapportering som gjør legemiddelbehandlingen trygg.