3.6 Muskel- og skjelettsykdommer

Kroppens stillas

Tenk på alt skjelettet og musklene gjør for deg uten at du tenker over det -- de bærer deg, holder deg oppreist og lar deg bevege deg fritt gjennom dagen. Men for mange eldre slutter dette stillaset gradvis å fungere. Ledd blir stive og vonde, knokler blir skjøre, og et fall som du eller jeg ville reist oss fra, kan for en gammel kvinne bety et brudd som endrer resten av livet.

Muskel- og skjelettsykdommer er noen av de aller vanligste plagene blant pasientene du møter. De gir smerter, nedsatt bevegelighet og redusert livskvalitet, og de fører ofte til at folk blir mindre aktive -- noe som igjen gjør dem svakere. Som helsefagarbeider har du en nøkkelrolle i å hjelpe pasienter med å holde funksjonsnivået oppe, forebygge fall og komme seg på beina igjen etter brudd.

I dette kapittelet skal vi bli kjent med artrose, slitasjen på leddbrusken; osteoporose, benskjørheten som gjør knoklene sprø; og hoftebrudd, en alvorlig hendelse hos eldre. Vi skal også se på hvordan vi forebygger fall, og hva som skiller artrose fra den betennelsesdrevne revmatoide artritten.

Når leddene slites og knoklene svikter

Artrose, ofte kalt slitasjegikt, er den vanligste leddsykdommen. Den skyldes at brusken i leddene gradvis brytes ned. Brusken fungerer som en støtdemper mellom knoklene, og når den slites bort, gnisser bein mot bein. Det gir smerter, stivhet og nedsatt bevegelighet, oftest i knær, hofter, hender og rygg. Risikoen øker med alderen og henger sammen med overvekt, arv, tidligere leddskader og tungt fysisk arbeid. Et typisk tegn er smerter ved belastning som avtar når man hviler, og morgenstivhet som varer under 30 minutter. Behandlingen handler om fysisk aktivitet og trening for å holde leddet sterkt og bevegelig, vektreduksjon ved overvekt, smertelindring, hjelpemidler som stokk eller gåstol, og leddprotese ved alvorlig artrose.

Osteoporose, eller benskjørhet, er noe annet. Her er det selve benmassen som er redusert og benstrukturen som er svekket, slik at knoklene blir sprø og lett brekker. Det lumske er at osteoporose nesten aldri gir symptomer før et brudd faktisk oppstår. Kvinner etter overgangsalderen er spesielt utsatt, fordi østrogenmangel svekker beinbygningen. Andre risikofaktorer er alder, arv, røyking, høyt alkoholforbruk, mangel på kalsium og vitamin D, lite fysisk aktivitet og langvarig bruk av kortikosteroider. Forebygging er derfor sentralt: regelmessig vektbærende fysisk aktivitet, nok kalsium og vitamin D, røykeslutt og målrettet fallforebygging.

Når osteoporose møter et fall, blir resultatet ofte et hoftebrudd -- et brudd i øvre del av lårbeinet. Dette er en alvorlig hendelse: rundt 9 000 skjer i Norge hvert år, gjennomsnittsalderen er cirka 80 år, og så mange som 25 prosent dør innen ett år. Mange mister evnen til å bo hjemme. Behandlingen er operasjon innen 24-48 timer, enten med en hemiprotese eller med skruefiksering, etterfulgt av tidlig mobilisering, smertelindring og rehabilitering. Dine oppgaver etter en hofteoperasjon er å hjelpe pasienten tidlig opp av senga, følge eventuelle bevegelsesrestriksjoner, observere operasjonssåret for tegn på infeksjon, lindre og dokumentere smerter, forebygge trykksår og blodpropp, og motivere til trening.

Forebygging av fall -- og når betennelsen angriper leddene

Fordi et fall kan være så skjebnesvangert for en eldre med skjøre knokler, er fallforebygging en av dine viktigste oppgaver. Mye handler om enkle, praktiske grep i miljøet. God belysning, særlig nattlys på veien til toalettet, hindrer at noen snubler i mørket. Du fjerner løse tepper, ledninger og andre snublefarer fra gulvet, sørger for håndtak og støttestenger på bad og toalett, og passer på at gulvene er sklisikre. Pasienten bør ha gode sko med sklisikre såler, og de med høyest risiko kan få hoftebeskyttere. Regelmessig trening for styrke og balanse er kanskje det aller viktigste, fordi sterke ben og god balanse i seg selv forebygger fall.

Du må også være oppmerksom på medisiner. Enkelte legemidler øker fallrisikoen betydelig. Blodtrykksmedisin kan gi ortostatisk hypotensjon -- et blodtrykksfall når pasienten reiser seg, som gir svimmelhet -- og sovemedisiner gjør folk ustøe om natten. Når du vet at en pasient står på slike medisiner, følger du ekstra godt med.

Til sist en sykdom som lett forveksles med artrose, men som er helt forskjellig: revmatoid artritt, ofte kalt leddgikt. Mens artrose er slitasje, er revmatoid artritt en kronisk autoimmun betennelsessykdom der immunforsvaret angriper selve leddhinnen. Det gir smertefulle, hovne og stive ledd, rammer ofte de små leddene i hender og føtter symmetrisk -- altså på begge sider likt -- og gir morgenstivhet som varer over 30 minutter, lengre enn ved artrose. Den behandles med betennelsesdempende og immunhemmende medikamenter. Skillet er viktig: artrose er en mekanisk slitasje, mens revmatoid artritt er en betennelse som krever helt annen, medisinsk behandling.

La oss se på Ingrid på 83 år, som ble operert for hoftebrudd i går og skal opp av senga for første gang. Du forbereder deg godt: sjekker operasjonsbeskrivelsen for bevegelsesrestriksjoner, sørger for at hun har fått smertestillende på forhånd, har gåstolen klar og forteller henne hva som skal skje. Så gjennomfører du rolig: hever sengens hodeende gradvis for å unngå svimmelhet, lar henne sitte på sengekanten noen minutter, sjekker at hun ikke er svimmel eller kvalm, hjelper henne å reise seg med støtte i gåstolen, lar henne finne balansen og går noen forsiktige skritt. Hele tiden observerer du smertenivå, svimmelhet og blødning fra såret -- og dokumenterer både aktiviteten og hvordan hun responderte.

Oppsummering

Vi begynte med skjelettet og musklene som kroppens stillas, og fulgte hva som skjer når det svikter. Artrose er slitasje på leddbrusken som gir smerter og stivhet, og behandles med aktivitet, vektkontroll og smertelindring. Osteoporose er benskjørhet som ofte er taus helt til et brudd oppstår, og som forebygges med vektbærende aktivitet, kalsium, vitamin D og fallforebygging.

Hoftebrudd er en alvorlig hendelse hos eldre, der tidlig mobilisering etter operasjon er avgjørende -- som vi så med Ingrid. Fallforebygging med god belysning, sklisikre gulv, trening og bevissthet om risikomedisiner er en av dine viktigste oppgaver. Og husk skillet: revmatoid artritt er en autoimmun betennelse som krever medisinsk behandling, ikke en slitasje som artrose. Det du gjør for å holde pasientene på beina, kan avgjøre om de får beholde et selvstendig liv.