3.4 Diabetes og stoffskiftesykdommer

Nøkkelen som åpner cellene

Tenk deg sukkeret i blodet ditt som energi som banker på døra til cellene. Men døra er låst. Det er ett bestemt hormon som er nøkkelen: insulin. Insulin produseres i betacellene i bukspyttkjertelen, og det er insulinet som åpner cellene slik at glukosen kan slippe inn og bli til energi. Uten nok insulin -- eller når cellene slutter å høre etter -- blir blodet stående fullt av sukker mens cellene sulter.

Dette er kjernen i diabetes, en av de aller vanligste kroniske sykdommene i Norge, og antallet øker. Som helsefagarbeider kommer du til å møte mange pasienter med diabetes, på sykehjem, i hjemmesykepleien, overalt. Din rolle i å observere og følge opp er svært viktig, fordi et blodsukker som løper løpsk -- enten for lavt eller for høyt -- kan bli akutt farlig.

I dette kapittelet skal vi forstå forskjellen på de to hovedformene av diabetes, lære å kjenne igjen når blodsukkeret er for lavt og for høyt, og se hvordan du måler blodsukker og bidrar trygt rundt insulinbehandling. Underliggende er ett tema som går igjen: din oppmerksomhet kan avverge en krise.

To former -- samme sluttresultat

Diabetes finnes i to hovedformer, og selv om begge ender med for høyt blodsukker, er årsakene helt forskjellige. Diabetes type 1 er en autoimmun sykdom. Her angriper kroppens eget immunforsvar betacellene i bukspyttkjertelen og ødelegger dem, slik at kroppen rett og slett ikke kan produsere insulin lenger. Den debuterer som regel i barne- eller ungdomsalder, rammer rundt 25 000 i Norge, kan ikke forebygges, og krever insulinbehandling resten av livet. Ved debut ser man økt tørste og hyppig vannlating, vekttap til tross for god appetitt, tretthet og tåkesyn -- og ubehandlet kan den utvikle seg til ketoacidose, en livstruende tilstand.

Diabetes type 2 er den vanligste formen og virker på en annen måte. Her produserer kroppen fortsatt noe insulin, men cellene reagerer dårligere på det -- vi kaller det insulinresistens -- og produksjonen kan også være redusert. Type 2 kommer vanligvis etter 40 år, men ses i stadig yngre alder, og rammer rundt 250 000 diagnostiserte i Norge, i tillegg til mange uoppdagede. Den henger tett sammen med overvekt, inaktivitet og arv, og kan ofte behandles med livsstilsendringer og tabletter, selv om noen trenger insulin etter hvert.

Uansett form er det blodsukkeret du følger med på. Et viktig begrep er HbA1c, langtidsblodsukkeret, som viser gjennomsnittet over to-tre måneder og forteller hvor godt diabetesen er regulert over tid. Det daglige blodsukkeret måler vi med en blodsukkerapparat: fastende skal det normalt ligge på 4-7 mmol/L, og to timer etter et måltid under 10. Når du måler, husk å vaske hendene først, for sukkerholdige rester på fingrene kan gi feil verdi. Stikk i siden av fingertuppen, det gjør mindre vondt, og varier mellom fingrene for å unngå hard hud.

Når blodsukkeret blir for lavt -- og for høyt

Det mest akutte du må kunne kjenne igjen, er hypoglykemi, eller føling -- når blodsukkeret faller under 4 mmol/L. Dette kan utvikle seg raskt og er farlig. Typiske tegn er skjelving og svetting, hjertebank og uro, sultfølelse, svimmelhet og hodepine, konsentrasjonsproblemer og forvirring, og i alvorlige tilfeller kramper og bevissthetstap. Årsakene er ofte for mye insulin, for lite mat eller uvanlig mye fysisk aktivitet.

Førstehjelpen er enkel, men må skje raskt: gi raskt sukker -- druesukker, juice eller sukkerholdig brus -- og mål blodsukkeret. Når blodsukkeret stiger, gir du et måltid med langsomme karbohydrater, for eksempel brødmat, slik at det holder seg oppe. Men er pasienten bevisstløs, gir du aldri mat eller drikke -- da legger du personen i stabilt sideleie og ringer 113.

Den motsatte tilstanden, hyperglykemi, er for høyt blodsukker, over 11 mmol/L. Den utvikler seg saktere, men kan også bli alvorlig. Tegnene er økt tørste og hyppig vannlating, tretthet, tåkesyn og kvalme, og ubehandlet kan den føre til ketoacidose ved type 1 eller hyperosmolær koma ved type 2. Her er ikke sukker svaret -- her må sykepleier eller lege kontaktes for eventuell justering av insulin.

Insulin gis som en injeksjon under huden -- subkutant -- i mage, lår, overarm eller sete. Du varierer alltid injeksjonssted, for gjentatte stikk på samme punkt kan gi fettforandringer i huden, kalt lipodystrofi, som forstyrrer hvor godt insulinet tas opp og gir uforutsigbart blodsukker. Det finnes hurtigvirkende insulin som tas til måltider, langtidsvirkende basalinsulin som virker jevnt over døgnet, og blandingsinsulin. Og her må du være ekstra nøye: insulin er et høyrisikomedikament. Feil dose kan gi livstruende hypoglykemi, og forveksling mellom hurtigvirkende og langtidsvirkende insulin er en kjent feilkilde. Derfor dobbeltkontrollerer du alltid riktig pasient, riktig type, riktig dose, riktig tidspunkt og riktig teknikk.

Ta Harald på 68 år med diabetes type 2 og insulin. Under lunsjen ser du at han er blek, svett og skjelver på hendene, og virker forvirret. Du tenker hypoglykemi. Du gir raskt sukker med en gang -- et glass juice eller noen druesukker -- og måler blodsukkeret: 2,8 mmol/L, som bekrefter mistanken. Du blir hos ham og observerer. Etter ti-femten minutter måler du på nytt: nå er han på 5,2, og du gir ham lunsjen med brødmat. Så rapporterer du hendelsen til sykepleier og dokumenterer tidspunkt, symptomer, verdier, tiltak og effekt. Kanskje tok Harald insulin uten å spise frokost, eller var mer aktiv enn vanlig -- uansett var det din observasjon som stoppet en farlig situasjon.

Oppsummering

Vi startet med insulinet som nøkkelen til cellene, og fulgte diabetesen fra årsak til akutt situasjon. Diabetes type 1 er autoimmun, med ødelagte betaceller og krav om livslang insulinbehandling, mens diabetes type 2 skyldes insulinresistens og henger sammen med livsstil. Blodsukkeret følger du med blodsukkermåling -- normalt 4-7 mmol/L fastende -- og over tid med langtidsblodsukkeret HbA1c.

Det mest akutte er hypoglykemi, lavt blodsukker, som krever raskt sukker med en gang -- aldri mat til en bevisstløs pasient. Hyperglykemi, høyt blodsukker, utvikler seg saktere og krever oppfølging fra sykepleier eller lege. Insulin er et høyrisikomedikament som alltid dobbeltkontrolleres, og injeksjonsstedet varieres for å unngå lipodystrofi. Som vi så med Harald, er det ofte du som er til stede og fanger opp faresignalene -- og rask handling kan avverge en krise.