3.3 Lungesykdommer og luftveisinfeksjoner

Når hvert åndedrag blir et arbeid

Tenk deg at du må kjempe for hvert eneste åndedrag. At det å gå fra senga til badet føles som å løpe en bakke. For mange av pasientene du møter, er dette hverdagen. Sykdommer i lungene og luftveiene er noen av de aller vanligste du vil komme borti, særlig hos eldre, og de kan endre seg fra time til time.

Derfor er pusten noe av det viktigste du observerer. Et menneske som puster tungt, som blir blått om leppene eller plutselig forvirret, kan være i ferd med å bli alvorlig dårlig. Du er ofte den som er til stede når det skjer, og det du ser og rapporterer videre, kan være forskjellen på at pasienten får hjelp i tide.

I dette kapittelet skal vi bli kjent med tre tilstander du vil møte igjen og igjen: KOLS, den kroniske lungesykdommen som ofte skyldes mange år med røyking; astma, der luftveiene snører seg sammen i anfall; og pneumoni, lungebetennelsen som kan ramme hardt, særlig hos de gamle. Underveis lærer du hva du skal se etter, og hva du faktisk skal gjøre.

KOLS -- den langsomme innsnevringen

KOLS står for kronisk obstruktiv lungesykdom, og navnet forteller deg det meste: en varig, kronisk innsnevring av luftveiene som gjør det stadig tyngre å puste. Lungevevet brytes ned, og luften blir vanskeligere å presse ut. Sykdommen utvikler seg langsomt og er ikke reversibel -- skaden som er gjort, blir værende. Den klart viktigste årsaken er røyking, som står bak 80-90 prosent av tilfellene. Langvarig eksponering for støv, gass og kjemikalier, arv og gjentatte luftveisinfeksjoner i barndommen kan også bidra.

Legene deler KOLS inn i fire alvorlighetsgrader, kalt GOLD 1 til 4. Ved GOLD 1 er lungefunksjonen bare lett redusert og pasienten merker ofte lite. Ved GOLD 2 kommer den tunge pusten ved anstrengelse, ved GOLD 3 også ved lett aktivitet og med hyppige forverringer, og ved GOLD 4 er pasienten tungpustet selv i hvile. Behandlingen handler først og fremst om røykeslutt, som er det aller viktigste tiltaket. I tillegg får mange inhalasjonsmedisiner som åpner luftveiene, lungerehabilitering med trening og opplæring, oksygen ved alvorlig sykdom, og vaksiner mot influensa og lungebetennelse.

I den daglige omsorgen er din jobb å observere hvordan pasienten puster -- både frekvensen og selve pustearbeidet -- og å måle oksygenmetningen, SpO2, jevnlig. Du hjelper med leppepust, en teknikk der pasienten puster ut gjennom halvåpne lepper for å holde luftveiene åpne lenger. Du legger til rette for hvile mellom aktiviteter og hjelper pasienten til en god sittestilling som letter pusten.

Når KOLS forverrer seg, kaller vi det en eksaserbasjon. Da øker hosten, det kommer mer oppspytt, og fargen kan endre seg til gult eller grønt -- et tegn på infeksjon. Den tunge pusten tiltar. Slike endringer skal du rapportere til sykepleier umiddelbart. Og her en viktig advarsel: pasienter med alvorlig KOLS kan ha tilpasset seg lave oksygenverdier, og for høy oksygentilførsel kan i sjeldne tilfeller hemme pustedriften. Følg derfor alltid den ordinerte oksygendoseringen.

Astma og pneumoni -- to ulike trusler

Der KOLS er en varig innsnevring, er astma noe annet. Astma er en kronisk betennelsessykdom i luftveiene som kommer i anfall: plutselig tung pust, piping i brystet, hoste og en følelse av tetthet. Det avgjørende skillet fra KOLS er at astma ofte er reversibel -- luftveiene kan åpne seg igjen etter behandling. Astma debuterer gjerne i barne- eller ungdomsalder og henger sammen med allergi og arv, mens KOLS vanligvis kommer etter fylte 40 og skyldes røyking. Et astmaanfall kan utløses av allergener, kulde, anstrengelse, infeksjoner eller irriterende stoffer.

Så har vi pneumoni, lungebetennelse, en infeksjon i selve lungevevet som kan skyldes bakterier, virus eller sopp. De typiske symptomene er feber og frysninger, hoste med oppspytt som kan være rustfarget, tung pust og brystsmerter ved innpust, samt tretthet og en generell følelse av å være syk. Behandlingen er antibiotika ved bakteriell pneumoni, rikelig med væske, hvile, leieendring og mobilisering for å forebygge komplikasjoner, og oksygen ved behov.

Her er noe du må merke deg godt: hos eldre er symptomene ofte atypiske. En gammel pasient med lungebetennelse trenger ikke å ha høy feber i det hele tatt. I stedet kan tegnene være forvirring, falltendens, nedsatt matlyst og en generelt svekket allmenntilstand. Immunforsvaret er svakere, og kroppen reagerer annerledes. Derfor må du være ekstra årvåken når en eldre pasient plutselig blir forvirret eller bare "ikke seg selv" -- det kan være en alvorlig infeksjon som skjuler seg.

La oss se på Margit på 70 år, som har KOLS i stadium GOLD 3. De siste dagene har hun hostet mer enn vanlig, oppspyttet har blitt grønnlig, hun er mer tungpustet, og SpO2 har falt fra 92 til 88 prosent. Hva gjør du? Du hjelper henne opp i en god sittestilling med støtte for armene, gir oksygen etter ordinasjon -- forsiktig fordi hun har alvorlig KOLS -- og måler vitale tegn: puls, blodtrykk, temperatur og SpO2. Du oppmuntrer til leppepust, skaper ro og trygghet, og rapporterer til sykepleier umiddelbart med ISBAR. Til slutt dokumenterer du alt du har observert og gjort. Det grønne oppspyttet og det fallende oksygennivået forteller deg at dette er en KOLS-forverring, sannsynligvis utløst av en infeksjon -- og det er du som fanget det opp.

Oppsummering

Vi begynte med det å kjempe for hvert åndedrag, og fulgte tre lungetilstander du vil møte ofte. KOLS er en kronisk og irreversibel innsnevring av luftveiene, der røyking er hovedårsaken og røykeslutt det viktigste tiltaket. Du observerer pust og SpO2, hjelper med leppepust og god sittestilling, og rapporterer forverringer -- eksaserbasjoner -- der grønt oppspytt og økt tung pust er sentrale faresignaler.

Astma skiller seg fra KOLS ved å være anfallsvis og ofte reversibel, mens pneumoni er en infeksjon i lungevevet som kan ramme hardt -- og som hos eldre ofte viser seg gjennom forvirring og nedsatt allmenntilstand i stedet for høy feber. Som vi så med Margit, er det dine observasjoner av pust, oksygenmetning og oppspytt som gjør at en forverring fanges opp i tide. Det du ser og rapporterer, kan redde liv.