3.2 Hjerte- og karsykdommer

Tid er hjerte

Det finnes tre ord du aldri må glemme i dette kapittelet: tid er hjerte. Når en kransarterie blokkeres og blodet ikke når frem, begynner hjertemuskelceller å dø. For hvert minutt som går, dør mer muskel. Jo raskere noen handler, desto mer hjerte kan reddes. Og du kan være den som handler.

Hjerte- og karsykdommer er den vanligste dødsårsaken i Norge og en av de hyppigste grunnene til sykehusinnleggelse. Som helsefagarbeider vil du møte mange pasienter med disse sykdommene -- på sykehjem, i hjemmesykepleien, overalt. Derfor må du kjenne symptomene, behandlingen og din egen rolle i omsorgen.

I dette kapittelet skal vi forstå hva som ligger til grunn for de fleste av disse sykdommene: aterosklerose, eller åreforkalkning. Vi skal lære å kjenne igjen hjerteinfarkt, forstå hva hjertesvikt gjør med en pasients hverdag, og se hvorfor hypertensjon kalles «den stille morderen». Underveis møter vi pasienter som Gunnar, og lærer hva som faktisk skal gjøres.

Åreforkalkning og det akutte infarktet

La oss begynne med roten til problemet. Aterosklerose, åreforkalkning, er en gradvis prosess der fett, kalk og bindevev avleires i blodåreveggene. Over tid blir årene trangere og stivere, slik at mindre blod når frem til organer og vev. Dette er den underliggende årsaken til de fleste hjerte- og karsykdommer -- en langsom innsnevring som kan pågå i årevis uten at man merker det.

Hva øker risikoen? Noen faktorer kan vi gjøre noe med -- de påvirkbare: røyking, høyt blodtrykk, høyt kolesterol, diabetes, overvekt, fysisk inaktivitet, usunt kosthold, mye alkohol og stress. Andre kan vi ikke endre -- de ikke-påvirkbare: alder, kjønn (menn har høyere risiko, men forskjellen utjevnes etter overgangsalderen) og arv. Forebygging handler om å redusere de påvirkbare faktorene gjennom livsstil og om nødvendig medisiner.

Når en forkalket åre til slutt tetter seg helt, oppstår et hjerteinfarkt. En blodpropp blokkerer en kransarterie, blodtilførselen til en del av hjertemuskelen stopper, og cellene begynner å dø. De typiske symptomene er sterke, klemmende brystsmerter -- som et press eller et bånd rundt brystet -- ofte med utstråling til venstre arm, kjeve, rygg eller mage. I tillegg kommer pustebesvær, kvalme, kaldsvetting, angst og uro.

Men her er en livsviktig advarsel: symptomene er ikke alltid typiske. Kvinner og eldre kan ha langt vagere tegn -- tretthet, svimmelhet, generell uvelhet, smerter i magen eller mellom skulderbladene. Diabetikere kan ha lite smerter i det hele tatt, fordi nervene er skadet. Derfor må du være ekstra oppmerksom på endringer i allmenntilstand hos disse gruppene. Mistenker du infarkt, ringer du 113 umiddelbart, lar pasienten sitte eller ligge behagelig, gir acetylsalisylsyre (Aspirin) 300 mg hvis tilgjengelig og forsvarlig, overvåker vitale tegn og er forberedt på hjerte-lunge-redning. På sykehuset behandles infarktet med PCI (utblokking med ballong), trombolyse (medisin som løser opp proppen) eller i noen tilfeller bypasskirurgi.

Hjertesvikt og den stille morderen

Noen ganger overlever hjertet et infarkt, men kommer aldri helt til krefter igjen. Da kan det utvikle seg til hjertesvikt -- en kronisk tilstand der hjertet ikke klarer å pumpe nok blod til å dekke kroppens behov. Årsakene kan være skade etter infarkt, langvarig høyt blodtrykk, klaffesykdom eller sykdom i selve hjertemuskelen. Hjertesvikt utvikler seg gradvis og klassifiseres i fire stadier, kalt NYHA I til IV.

For pasienten gir hjertesvikt merkbare plager. Det blir tungt å puste, særlig ved anstrengelse og når man ligger flatt. Væske hoper seg opp og gir hevelser -- ødemer -- i ben, ankler og føtter. Pasienten blir trett, får redusert utholdenhet, hoster gjerne om natten, og legger på seg i vekt fordi kroppen holder på væske.

Nettopp her er din rolle helt sentral. Du veier pasienten daglig og rapporterer vektøkning over 1-2 kg på kort tid -- det er et faresignal om væskeopphopning. Du observerer ødemer, tilpasser aktivitetsnivået til dagsformen, og hjelper pasienten opp i en hevet sittestilling når pusten blir tung. Du gir medisiner som forskrevet -- ofte vanndrivende (diuretika) og ACE-hemmere -- og passer på væskerestriksjon (ofte 1,5-2 liter daglig) og saltredusert kost dersom det er ordinert.

Ta Gunnar på 75 år med kjent hjertesvikt. En morgen veier du ham og ser at han har gått opp 2,5 kg på tre dager. Hva gjør du? Du sjekker om han har hevelser i ben og ankler, spør om han har vært mer tungpustet, og måler blodtrykk, puls og SpO2. Du spør om han har fulgt væskerestriksjonen og tatt medisinene sine. Så rapporterer du vektøkningen til sykepleier umiddelbart, dokumenterer i journalen, og hjelper ham opp i hevet sittestilling om han er tungpustet. Trolig vil legen justere dosen av vanndrivende. Rask vektøkning ved hjertesvikt er et alvorlig tegn -- og du fanget det opp.

Til slutt hypertensjon, eller høyt blodtrykk, definert som vedvarende blodtrykk over 140/90 mmHg. Den kalles «den stille morderen» fordi den nesten aldri gir symptomer. Mange lever med uoppdaget høyt blodtrykk i årevis, mens skaden på blodårer, hjerte, nyrer og hjerne gradvis vokser. Risikoen for infarkt, hjerneslag og nyresvikt øker betydelig. Behandlingen er livsstilsendringer -- kosthold, mosjon, røykeslutt, stressmestring -- og medisiner som ACE-hemmere, betablokkere, kalsiumkanalblokkere og diuretika, kombinert med jevnlig blodtrykkskontroll.

Oppsummering

Vi startet med «tid er hjerte», og fulgte hjerte- og karsykdommene fra årsak til omsorg. Aterosklerose -- åreforkalkning -- er den gradvise innsnevringen som ligger bak de fleste av disse sykdommene, og påvirkbare faktorer som røyking, høyt blodtrykk og inaktivitet øker risikoen.

Hjerteinfarkt oppstår når en åre tetter seg helt; symptomene er klemmende brystsmerter med utstråling, men kan være atypiske hos kvinner, eldre og diabetikere -- ring 113 umiddelbart. Hjertesvikt er kronisk og krever daglig oppfølging med veiing og observasjon av ødemer, som vi så med Gunnar. Og hypertensjon, «den stille morderen», er ofte symptomfri, men farlig over tid. Som helsefagarbeider er du ofte den som ser faresignalene først -- og det du observerer og rapporterer, kan redde liv.