1.2 Helsefagarbeiderens rolle og ansvar

Hvem er du på jobb?

Tenk deg at noen på en fest spør hva du jobber med, og du svarer: «Jeg er helsefagarbeider.» Hva ligger egentlig i de ordene? For mange høres det kanskje ut som «en som hjelper til på sykehjem». Men sannheten er at du er en autorisert yrkesutøver med et tydelig ansvar -- og med en helt egen plass i den norske helsetjenesten.

En helsefagarbeider har fagbrev i helsearbeiderfaget og er autorisert etter helsepersonelloven. Yrket er ganske ungt: det ble opprettet i 2006 og erstattet de to gamle yrkene hjelpepleier og omsorgsarbeider. Autorisasjonen er ikke bare et stempel -- den betyr at samfunnet stoler på at du har kunnskapen og holdningene som skal til for å ta vare på mennesker når de er som mest sårbare.

I dette kapittelet skal vi se nærmere på hva du faktisk gjør i løpet av en arbeidsdag, hvilket ansvar som følger med, og hva som skiller en profesjonell yrkesutøver fra en som «bare gjør jobben».

En dag full av oppgaver

Arbeidsoppgavene dine er overraskende mange og varierte. Den største bolken handler om grunnleggende pleie. Du hjelper mennesker med personlig hygiene og stell, du sørger for trygg forflytning og mobilisering, og du legger til rette for gode måltider og riktig ernæring. Du kan også få ansvar for sårbehandling og for å observere hvordan pasienten har det -- om huden er rød, om pusten er endret, om noe ikke stemmer.

Men pleie er bare den ene siden. Den andre er miljøarbeid. Her handler det ikke om kroppen, men om livet. Du tilrettelegger for aktiviteter, tar deg tid til en samtale, støtter mennesker i å mestre hverdagen og er med på å forebygge ensomhet. For en eldre mann som har mistet kona si, kan ti minutters prat over kaffekoppen bety like mye som medisinene.

Til slutt kommer dokumentasjon og samarbeid. Du rapporterer og fører journal, du samarbeider med sykepleiere og leger, snakker med pårørende og deltar i tverrfaglige team. Det du observerer og skriver ned, blir grunnlaget for at andre kan ta gode beslutninger. Slik er du et viktig ledd i en større kjede.

Når noen gir deg en oppgave -- delegering

Noen oppgaver tilhører egentlig en annen yrkesgruppe, men kan likevel havne hos deg. Det kaller vi delegering. Et typisk eksempel er legemiddelhåndtering: en sykepleier eller lege kan delegere ansvaret for å gi medisiner til deg som helsefagarbeider.

Men delegering er ikke en snarvei eller et fritt valg. Den som delegerer, beholder ansvaret for at du faktisk har kompetansen som trengs. Derfor følger det alltid med krav. Tenk deg at du får delegert ansvaret for å sette insulin til en beboer. Da må flere ting være på plass: du må ha fått opplæring i selve injeksjonen, i dosering og i å kjenne igjen bivirkninger. Det må finnes en skriftlig prosedyre. Sykepleier eller lege må ha vurdert at du mestrer oppgaven. Og kanskje aller viktigst -- du må vite hva du gjør hvis noe går galt, for eksempel hvis beboeren får tegn på lavt blodsukker, altså hypoglykemi. Delegeringen bør dessuten være dokumentert.

Poenget er at delegering bygger på tillit og forsvarlighet. Du sier ikke bare ja for å være hjelpsom -- du sier ja fordi du vet at du kan gjøre det trygt. Og er du i tvil, har du både rett og plikt til å si fra.

Forskjellen på å gjøre en jobb og å være profesjonell

Til slutt det viktigste: yrkesidentiteten din. To personer kan utføre nøyaktig de samme håndgrepene, men likevel være vidt forskjellige yrkesutøvere. Forskjellen ligger i profesjonaliteten.

Den bygger på tre ben. Det første er faglig kompetanse -- du kan noe om kropp, sykdom og helse, du har praktiske ferdigheter, og du observerer og rapporterer det du ser. Det andre er etisk bevissthet -- du respekterer pasientens selvbestemmelse og verdighet, du holder taushetsplikten, og du reflekterer over hva som er riktig i vanskelige situasjoner. Det tredje er samarbeidsevne -- du kommuniserer godt med pasienter, pårørende og kolleger, du jobber i team, og du kan både gi og ta imot veiledning.

En profesjonell yrkesutøver handler ut fra fagkunnskap og etiske retningslinjer -- ikke bare ut fra det hun blir bedt om. Hun reflekterer over egne handlinger, oppdaterer kompetansen sin og tar ansvar for kvaliteten på arbeidet. Den som «bare gjør jobben», utfører oppgaver. Den profesjonelle ser mennesket bak oppgaven, og spør seg alltid: gjør jeg dette godt nok, og av de rette grunnene?

Oppsummering

Vi har sett at en helsefagarbeider er en autorisert yrkesutøver med fagbrev, godkjent etter helsepersonelloven, og at yrket erstattet hjelpepleier og omsorgsarbeider i 2006. Arbeidsoppgavene spenner fra grunnleggende pleie -- stell, forflytning, ernæring, sårbehandling -- til miljøarbeid som aktiviteter og forebygging av ensomhet, og videre til dokumentasjon og tverrfaglig samarbeid.

Vi så at delegering lar en oppgave fra én yrkesgruppe overføres til en annen, men bare når kompetanse, opplæring, prosedyre og dokumentasjon er på plass -- den som delegerer beholder ansvaret. Til sist handlet det om yrkesidentitet: profesjonalitet bygger på fagkunnskap, etikk og samarbeidsevne. Det er dette som skiller den profesjonelle helsefagarbeideren fra en som bare utfører oppgaver.