1.1 Helsetjenestens oppbygning

En fredag på sykehjemmet

Tenk deg at det er fredag ettermiddag. Du går vakt på et sykehjem, og en av beboerne, Aud på 84 år, har fått høy feber og puster tungt. Sykepleieren ringer fastlegen, som vurderer at Aud trenger mer enn dere kan gi her. Hun blir sendt til sykehuset med ambulanse. Noen dager senere kommer hun tilbake til dere, ferdig behandlet, og dere overtar pleien igjen.

I løpet av disse dagene har Aud reist gjennom hele den norske helsetjenesten -- og du var en del av reisen. Men hvordan henger egentlig alle disse leddene sammen? Hvem har ansvar for hva?

Den norske helsetjenesten er et offentlig finansiert system der alle innbyggere har rett til nødvendig helsehjelp, uansett hvor mye de tjener eller hvor de bor. Det store byggverket er delt i to hovednivåer: primærhelsetjenesten, som kommunene styrer, og spesialisthelsetjenesten, som sykehusene står for. For å forstå din egen plass som helsefagarbeider, må du først forstå hvordan disse to nivåene fungerer sammen.

Kommunens del -- der folk bor

La oss begynne der de fleste av oss møter helsetjenesten først: i kommunen. Primærhelsetjenesten er den delen kommunene har ansvar for, og den er regulert av helse- og omsorgstjenesteloven. Tanken er at dette skal være innbyggernes første kontaktpunkt -- det nære, det hverdagslige.

Når du tenker etter, er det nettopp her det meste av helsehjelpen skjer. Det er fastlegen du går til når du er syk. Det er helsestasjonen foreldrene dine tok deg med til som baby. Det er hjemmesykepleien som besøker den eldre naboen din hver morgen, og sykehjemmet der Aud bor. Legevakta du ringer midt på natten hører også hjemme her, sammen med fysioterapi, psykisk helsetjeneste og rustjenester.

Kommunen tilbyr hjelp på flere måter. Noen tjenester kommer hjem til folk -- hjemmesykepleie, praktisk bistand, brukerstyrt personlig assistanse og velferdsteknologi som trygghetsalarmer. Andre tjenester gis i institusjon, som sykehjem med langtids- og korttidsplasser, rehabiliteringsavdelinger og lindrende enheter for dem som er alvorlig syke.

Det er her, i denne nære delen av helsetjenesten, at du som helsefagarbeider kommer til å jobbe mest. Du blir den som er tett på menneskene over tid -- ikke bare i et kort sykehusopphold, men i hverdagen deres.

Sykehusenes del -- når det blir alvor

Men noen ganger holder det ikke med kommunens hjelp. Da trådte sykehuset inn for Aud. Dette nivået kaller vi spesialisthelsetjenesten, og ansvaret ligger ikke hos kommunen, men hos de fire regionale helseforetakene. De driver sykehusene, poliklinikkene, ambulansetjenesten, laboratoriene og den spesialiserte rehabiliteringen.

Forskjellen er enkel å huske hvis du tenker på navnene. Spesialisthelsetjenesten er for de mer kompliserte tilfellene -- behandling som krever spesialister, avansert utstyr og kompetanse kommunen ikke kan tilby. Som regel kommer du dit etter en henvisning fra fastlegen, akkurat som Aud ble sendt videre da feberen ble for alvorlig.

Hvis vi tegner et organisasjonskart, ligger Stortinget og Helsedepartementet øverst. Derfra deler systemet seg i to greiner: den ene fører til de regionale helseforetakene og videre til sykehus, poliklinikker og ambulanse. Den andre fører til kommunene og deres tjenester -- fastleger, sykehjem, hjemmesykepleie, helsestasjon og legevakt.

De to nivåene er ikke konkurrenter, men samarbeidspartnere. En god pasientreise krever at de snakker sammen. Og nettopp dette samarbeidet ble forsøkt styrket gjennom en stor reform.

Samhandlingsreformen -- da kommunen fikk mer å gjøre

I 2012 kom samhandlingsreformen, og den endret hverdagen for tusenvis av helsefagarbeidere. Bakgrunnen var et problem: for mange havnet på sykehus med plager som kunne vært forebygd eller behandlet nærmere hjemmet, og sykehusene ble overfylt.

Reformen hadde fire mål som henger sammen. Man ville forebygge mer enn å reparere, sette inn tidligere innsats før problemene vokste seg store, skape nærhet til brukeren ved å gi flere tjenester der folk bor, og få til bedre samarbeid mellom kommune og sykehus.

I praksis betydde dette at kommunene overtok ansvaret for utskrivningsklare pasienter -- altså de som var ferdigbehandlet på sykehus, slik Aud var da hun kom tilbake til dere. Kommunene fikk også plikt til å tilby døgnopphold for øyeblikkelig hjelp. Resultatet er at pasientene i kommunen nå er sykere og har mer sammensatte behov enn før.

For deg som helsefagarbeider har dette to sider. Arbeidet er blitt mer variert og faglig spennende, og du følger menneskene tett over tid. Samtidig krever det mer av deg: mer ansvar, mer kompleksitet og et stadig behov for å lære nytt. Kommunen kan dessuten mangle noe av utstyret og ressursene et sykehus har. Derfor er kompetente helsefagarbeidere viktigere enn noensinne.

Oppsummering

Vi fulgte Aud gjennom hele helsetjenesten, og underveis så vi hvordan systemet henger sammen. Primærhelsetjenesten er kommunens ansvar og rommer det nære: fastleger, sykehjem, hjemmesykepleie, helsestasjon og legevakt. Den er regulert av helse- og omsorgstjenesteloven og er innbyggernes første kontaktpunkt.

Spesialisthelsetjenesten drives av de fire regionale helseforetakene og omfatter sykehus, poliklinikker, ambulanse og laboratorier. Hit kommer man som regel etter henvisning fra fastlegen, når behandlingen blir for avansert for kommunen.

Samhandlingsreformen fra 2012 flyttet flere oppgaver til kommunene, styrket forebygging og tidlig innsats, og gjorde at pasientene i kommunen nå er sykere og mer sammensatte. For deg som helsefagarbeider betyr det mer ansvar, mer variasjon og et stadig behov for å lære. Du kommer til å jobbe mest i primærhelsetjenesten -- tett på menneskene, i hverdagen deres.