3.1 Lover og rettigheter

Naboen som spør litt for mye

Du jobber i hjemmetjenesten og er på vei ut fra fru Hansen, en eldre dame du besøker fast. På trappa møter du naboen hennes, som tilfeldigvis også er en venn av deg. «Hei! Hvordan står det egentlig til med fru Hansen for tiden?» spør hun nysgjerrig.

Det høres ut som et helt uskyldig spørsmål. Men her står du faktisk overfor et lovverk som styrer hva du har lov til å si. Og svaret er at du ikke kan svare i det hele tatt, ikke engang bekrefte at du besøker henne.

Helse- og oppvekstsektoren er regulert av mange lover som sikrer kvaliteten på tjenestene og ivaretar rettighetene til dem som mottar hjelp. Som yrkesutøver må du kjenne de viktigste lovene og hva de betyr i praksis. Det handler om mer enn paragrafer: å kjenne lovverket beskytter både brukerne og deg selv. Lovene sørger for at mennesker får den hjelpen de har krav på, og at de blir behandlet med verdighet og respekt. I dette kapittelet skal vi gå gjennom de viktigste lovene, taushetsplikten, brukernes rettigheter og barns særlige vern.

Tre lover som rammer inn hverdagen din

La oss begynne med rammeverket. Tre lover bærer mye av ansvaret for hvordan sektoren fungerer.

Pasient- og brukerrettighetsloven handler om dem som mottar hjelp. Den gir rett til nødvendig helsehjelp fra kommunen og spesialisthelsetjeneste ved behov. Den gir rett til informasjon om egen helsetilstand og behandlingsmuligheter, på et språk man forstår. Den gir rett til medvirkning, altså å delta i valg mellom behandlingsalternativer og få sin mening hørt. Den gir rett til innsyn i egen journal, og den gir klagerett dersom man er uenig i et vedtak.

Helsepersonelloven snur blikket mot deg som jobber der. Den stiller krav om forsvarlighet, altså at du skal gi omsorg av god kvalitet. Den pålegger taushetsplikt, dokumentasjonsplikt der du må føre journal, og meldeplikt ved alvorlige hendelser. Den gir også en plikt til å gi øyeblikkelig hjelp når det er nødvendig.

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer kommunens ansvar. Kommunen skal sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester, holde et visst kvalitets- og sikkerhetsnivå, sørge for samhandling mellom tjenester og drive forebyggende arbeid.

Sammen danner disse tre et sikkerhetsnett: brukeren har rettigheter, du har plikter, og kommunen har ansvar for at det hele henger sammen.

Taushetsplikten - tilbake til fru Hansen

Nå kan vi gå tilbake til naboen på trappa. Taushetsplikt er plikten til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger om folks personlige forhold. For helsepersonell er den lovfestet i helsepersonelloven, og den gjelder også for elever og lærlinger i helse- og oppvekstfag. Akkurat du har altså taushetsplikt allerede i praksis.

Taushetsplikten omfatter mye: helseopplysninger, personlige forhold, økonomi, familieforhold, kort sagt alt du får vite i kraft av jobben din. Og den gjelder mange: alt helsepersonell, ansatte i barnehager og skoler, sosialarbeidere, vikarer, frivillige og lærlinger.

Men den er ikke absolutt. Det finnes unntak. Du kan dele informasjon dersom brukeren selv samtykker til det. Du kan dele nødvendig informasjon med kolleger som trenger den for å gi forsvarlig hjelp. Du må gripe inn ved fare for liv og helse for å avverge alvorlig skade. Og du har meldeplikt til barnevernet dersom du er bekymret for et barns omsorgssituasjon. Tilsynsmyndigheter som statsforvalteren kan også kreve opplysninger.

Derfor kan du ikke svare naboen. Hun er uvedkommende og har ingen rolle i fru Hansens omsorg. Selv det å bekrefte at du besøker fru Hansen, ville vært et brudd. At naboen er din venn, endrer ingenting. Du kan høflig si: «Beklager, men jeg kan ikke snakke om hvem jeg besøker eller hvordan de har det. Det er taushetsbelagt. Hvis du er bekymret, kan du kontakte hjemmetjenesten direkte.» Og husk: taushetsplikten varer livet ut, også etter at du har sluttet i jobben. Brudd kan føre til advarsler, oppsigelse, bøter eller fengsel, og tap av autorisasjon.

Samtykke, medvirkning og barns særlige vern

Hovedregelen i helsetjenesten er enkel: helsehjelp kan bare gis med samtykke. Et samtykke er en frivillig godkjenning fra brukeren, og det skal være informert, det vil si gitt etter at personen har fått nødvendig informasjon om behandling, alternativer, fordeler og risiko. Et samtykke gitt uten tilstrekkelig informasjon er ikke gyldig. Voksne med samtykkekompetanse samtykker selv, barn over seksten år samtykker som hovedregel selv, mens foreldre samtykker for barn under seksten. Bare i unntakstilfeller, som øyeblikkelig hjelp ved fare for liv, kan hjelp gis uten samtykke.

Tett knyttet til dette er brukermedvirkning, retten til å delta i beslutninger om eget liv og egen helse. Det betyr å få informasjon, uttrykke egne ønsker, velge mellom alternativer og få sin mening tillagt vekt. En god yrkesutøver spør brukeren hva han eller hun ønsker, i stedet for å bestemme over hodet på dem.

Barn har dessuten et eget vern gjennom FNs barnekonvensjon, som er gjort til norsk lov. Et grunnleggende prinsipp er barnets beste: ved alle beslutninger som gjelder barn, skal barnets interesser være et grunnleggende hensyn. Barn har også rett til å si sin mening i saker som angår dem, og meningen skal tillegges vekt etter alder og modenhet. De har rett til beskyttelse mot vold og omsorgssvikt, rett til helse, utdanning, lek og fritid. Tenk på barnehagebarnet Emma, der foreldrene er i konflikt: barnehagens oppgave er ikke å ta parti, men å følge gjeldende avtaler, dokumentere, og fremfor alt skjerme Emma fra voksenkonflikten. Det er barnets beste i praksis. Når omsorgen svikter alvorlig, kommer barnevernloven inn, og som ansatt har du meldeplikt.

Oppsummering

Vi startet med naboen som spurte litt for mye, og endte med et helt lovverk. Tre lover rammer inn hverdagen din: pasient- og brukerrettighetsloven gir brukerne rettigheter, helsepersonelloven stiller krav til de ansatte, og helse- og omsorgstjenesteloven regulerer kommunens ansvar.

Taushetsplikten gjelder alle i sektoren, også deg som elev, og varer livet ut. Den har noen viktige unntak: samtykke, deling med kolleger som trenger informasjonen, fare for liv og meldeplikt. Samtykke skal være informert og frivillig, og brukermedvirkning gir brukeren rett til å delta i beslutninger om eget liv. Barn har et særlig vern gjennom FNs barnekonvensjon, der barnets beste alltid skal være et grunnleggende hensyn. Å kjenne disse reglene beskytter både brukerne og deg selv.